Kommentar: Når stemmene forvrenges

Du bør ikke stole på hvordan ytringsforkjempere refereres i norske medier. Les heller deres egne ord her i Ny Tid.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Fredag 5. juni møttes for første gang to av vår tids mest kjente og anerkjente tenkere til debatt: Den sveitsiske professoren Tariq Ramadan og den canadiske aktivisten og forfatteren Irshad Manji.

Og ja, de er muslimer. Og ja, de ønsker å reformere de reaksjonære fortolkningene som finnes av også denne religionen, islam. På debattmøtet kom det naturlig nok fram elementer som skiller mellom dem, men vel å merke ikke noen grunnleggende forskjeller når det gjelder kampen for ytringsfrihet og demokrati i det 21. århundre.

Manji kjente vi igjen som Ny Tid-spaltist. Den ofte mistenkeliggjorte Ramadan var på sin side klar på at også han var motstander av at religioner bør beskyttes av flere lover. Og han har i lang tid jobbet mot innføring av religiøse lover for muslimer i Canada, selv om kristne og jøder får lov til å ha slike egne religionslover der.

Forskjellen lå i Ramadans europeiske utgangspunkt, han kjenner den snikende hatstemningen som vokser seg sterkere mot muslimer her nå. Mens Manji med sitt nordamerikanske utgangspunkt mer ser behovet for å engasjere folk for eksempelvis afghanske kvinner, noe som hun mener kunne forhindret 11. september – dersom Talibans kvinnefiendtlighet hadde vært et hovedtema i rike land på 90-tallet.

Som konklusjon kan vi nok si at vi trenger begge disse perspektivene, som vel å merke er overlappende og sammenvevd. Felles er at de skaper subjekter ut av muslimer, ikke objekter.

Selve den personlige kjemien dem imellom stemte ikke på selve debatten. Men betyr det at Aftenposten har noe dekning for en tittel på Manji-Ramadan-møtet som: «De troende strides»? Eller at avisens kommentator gir et representativt bilde av dem ved å si at dette ble kun et «hissig og forbitret sammenstøt»?

Svaret er nei. Årsaken er at Manji og Ramadan den fredagen ikke endte i noe uvennskap. Snarere ble de forlikte. Den ene indikasjonen ser du på bildet her: Det er tatt en drøy time etter den famøse debatten. Manji og Ramadan sitter da, på Manjis initiativ, på et siderom og snakker energisk, men vennlig sammen. Dette skjer rett før Manji skal møte sin spaltistkollega Novozhilova.

Ramadan smiler til Manji. De finner en omforent løsning på den debatten som dessverre ble avbrutt akkurat da den skulle til å starte. Den debatten norske intellektuelle fikk med seg, ga slik et totalt skjevt bilde av hvordan stemningen dem imellom nå egentlig er.

Manji vet hvordan det er å bli misforstått. Hun blir i Norge av enkelte tatt til inntekt for de som ser muslimer som et problem, mer enn en nødvendig ressurs.

Men hva skriver Manji selv i boka, som vel å merke fikk en misvisende tittel fra det amerikanske forlaget? Jo: «Mitt spørsmål til det ikke-muslimske Europa er: Tror dere at deres 16 millioner muslimer er i stand til å bidra som individer? Spørsmålet er ikke hvorvidt de er i stand til det, men hvorvidt du tror det. Europa: Hvorfor nøler dere med å tenke på muslimer som rettmessige borgere? Lær av den nordamerikanske, pluralistiske modellen, der muslimer kan bli integrerte borgere.»

Det er ikke dette som blir presentert som et Manji-standpunkt, tross at hun også i Ny Tid har påpekt det samme. Derfor mener vi det er så viktig med «Uten grenser»-spalten. Her kan ledende ytringsfrihetsforkjempere fra alle kontinenter komme til orde. Uten å bli avbrutt. Og uten å få sine meninger filtrert av andre.

---
DEL