Kommentar: Myntenes makt

Gjeld kan være kilde til mer penger for eksempelvis bankene, men også en faktor som fører til kriser, slik vi har sett i flere europeiske land det siste året.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Petter Håndlykken, styremedlem i Attac NorgeDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 05.10.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Penger. Det aller meste av pengene i verden finnes i dag som lån eller innskudd på bankkonti. Sedler og mynter utgjør en helt ubetydelig andel av pengemengden. Opprettelse av penger er i hovedsak privatisert gjennom banksystemet.

Banken oppretter nye penger når den innvilger deg et lån, pengene er jo i første omgang et beløp du kan disponere på din bankkonto. Om du etterpå vil ta ut de pengene du har fått på konto, må banken riktig nok skaffe penger til utbetalingen. Bankens behov for penger til utbetaling langt mindre enn det beløpet den låner ut.

Sikkerheten for at de pengene en bank oppretter på din konto har verdi, ligger i tilliten til banken og i neste instans i sikkerheten for at ditt lån i banken blir tilbakebetalt. Krav til bankreserver skal dekke bankens tap i de tilfeller der lånet ikke blir tilbake¬betalt. Vårt pengesystem er med andre ord «gjeldsbasert», med banker som garantister for at penger har verdi.

En bank tjener på å låne ut mest mulig penger, forutsatt at den kan holde risikoen for egne tap under kontroll. I oppgangstider konkurrerer bankene om å låne ut mest mulig penger. Etter avregulering og globaliseringen av bank og forsikring de siste tiårene, har finansnæringen fått nye muligheter til å forsikre seg mot risiko for tap på utlån.

Tap på utlån kan flyttes over på andre enn den banken som låner ut. Bruk av slike forsikringer har fått et enormt omfang, illustrert gjennom en eksplosiv vekst i handel med de verdipapirene som gir slik forsikring.

Krisen sprer seg

Med nedgangstidene kommer tapene. Det enkelte tap ligger nå ikke bare i den banken som stod for utlånet, men er spredd tynt utover. En konkurs i en enkelt stor bank, eller en serie bankkonkurser i et enkelt land, vil gi tap som spres til øvrige banker i inn- og utland.

Som følge av krisen er mange banker i Europa vaklevorne og store bankkonkurser, som i Spania, vil føre til bankkonkurser i andre land, både i Europa og USA. Med dette som bakteppe blir regjeringene i det enkelte land presset til å redde banker som er konkurstruet. Presset kommer både fra eget bankvesen og fra andre lands regjeringer.

Den viktigste årsaken til høy statsgjeld i land som Irland, Spania og Portugal er tap som følge av redningsaksjoner for konkurstruede banker. Slike aksjoner er imidlertid i strid med selve forutsetningen for at bankene er gitt rett til å utstede penger.

Staten gir egentlig bort penger til de som har interesser i bankene, for å så kreve de tapte pengene tilbake ved å kutte i minstepensjoner, offentlige lønninger og offentlige tjenester. Kutt som fører til enda sterkere økonomisk nedtur. Det er ikke rart at folk i disse landene er både rasende og oppgitte.

Euro som en felles valuta er en viktig årsak til krisene i Irland, Spania og Portugal, både fordi overgang til euro i sin tid skapte høy pris og lønnsstigning, samtidig som euroen ga tilgang til lån med lav rente. Utlånene til husholdninger og næringsliv gikk i været, byggeaktiviteten likeså. Bankene konkurrerte om å låne ut mest mulig, og ideologien var at markedet kunne regulere seg selv.

Manglende tillit

Så kom krisen, konkursen og krakket i eiendomsprisene. Krisen viser oss at de regjeringene i eurosonen, som skal forsøke å løse den, ikke har noen som helst tillit til hverandres økonomiske politikk. Med dette gir de finansaktørene fritt spillerom til å håve inn høye renter.

Bakgrunnen for at regjeringene ikke stoler på hverandre ligger nok primært i at det vi kan kalle «samfunnskontrakten» mellom innbyggere og de styrende i landet. Den har ganske ulikt innhold i de ulike landene. Politiske forhold i Spania, Portugal og Hellas må forstås på bakgrunn av disse landenes relativt nære forhistorie som militærdiktaturer, og de sosiale kompromisser som fulgte etter avviklingen av diktaturene.

Det som nå skjer i disse landene er et kraftig brudd med kompromissene etter avviklingen av diktaturene. Svaret fra EU er et teknokratisk såkalt «ekspertstyre», frikoplet fra politikken, ved å overføre økt makt til Den europeiske sentralbanken.

Det er vanskelig både for spanjoler og andre å se den logiske sammenhengen når president i Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, sier at Sentralbanken vil gi nye lån til spanske banker som er truet av konkurs, forutsatt at den spanske regjeringen gjør nye store kutt i de offentlige budsjettene.

Spørsmålet blir om et konkursrammet bankvesen, som utsteder sjekker på statens regning, skal styre politikken i Europa framover også. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL