Kommentar: Misforståtte protester

NRK fortsetter å fortolke protestene i Bosnia ut fra etnisitet. Da går vi glipp av den økonomiske årsaken. Etter Dayton-avtalen går 60 prosent av pengene til administrasjon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Politisk kommentar 21. februar 2014

Protesten. De siste par ukene har Bosnia-Hercegovina vært preget av voldsomme protester i flere av landets største byer, som i Tuzla og Sarajevo. Protestene har ført til flere ministres avgang, og minst to regionale regjeringer har kollapset.

Høy arbeidsledighet (ca. 40 prosent), vanskelige sosioøkonomiske forhold, fattigdom, korrupsjon, kriminalitet og – ikke minst – befolkningens misnøye med regjeringen og politikerne, preger det bosniske samfunnet. Dette er underliggende årsaker. Men disse faktorene bør først og fremst ses på som konsekvenser av, og ikke som hovedårsaken til, den oppståtte situasjonen med protester.

Hovedgrunnen til protestene og til dagens kompliserte situasjon i Bosnia-Hercegovina, selv 19 år etter krigen, ligger i landets grunnlov og i dets politiske system.

Dayton. Fredsavtalen, som satte en stopper for den brutale krigen som raste fra april 1992- november 1995, ble framforhandlet i Dayton, Ohio, med tungt engasjement fra det internasjonale samfunnet. Denne fredsavtalen, Dayton-avtalen fra høsten 1995, kom også med en ny grunnlov som etablerte en komplisert og kostnadskrevende forfatningsmodell med svake og ustabile statlige strukturer, bygget på et fragmentert etnisk konsept.

Bosnia-Hercegovina skulle fortsette som en suveren stat, men ble delt i to deler: den bosniakkisk-kroatiske føderasjonen (Føderasjonen av Bosnia-Hercegovina) og den serbiske entiteten (Den serbiske republikken).

Bosniakker, serbere og kroater regnes som landets tre konstituerende folkeslag, og landet fikk slik et tredelt presidentskap med en serbisk, en kroatisk og en bosniakkisk representant. Dette betyr at andre etniske grupper som ikke tilhører landets tre konstituerende folkeslag, eksempelvis jøder og romfolk, faller utenfor systemet og ikke kan velges til presidentskapet. Dette er i strid med grunnleggende borgerrettigheter, og grunnloven ble i 2010 dømt til å være diskriminerende ved Europadomstolen for menneskerettigheter i Strasbourg.

Dødsdom. På statlig nivå har Bosnia-Hercegovina en nasjonalforsamling og parlament. Begge entitetene, Føderasjonen og Den serbiske republikken, har i tillegg egen regjering, parlament og domstol. På toppen av det hele troner en internasjonal «høyrepresentant», som skal overvåke og gripe inn hvis Dayton-avtalen ikke blir fulgt.

Føderasjonen og Den serbiske republikken har også vetorett i saker av avgjørende betydning for dem. Siden det er uenighet om det meste, stopper den politiske utviklingen helt opp. Det er en knusende kjensgjerning at 60 prosent av statsbudsjettet går nettopp til administrasjonen og vedlikehold av systemet.

En slik ordning – og mye av «takken» for den går nettopp til det internasjonale samfunnet – legger grunnlaget for et politisk system som umuliggjør et bærekraftig og fredsorientert styresett i Bosnia-Hercegovina. Systemet er basert på eksisterende identitetsforskjeller, som bidrar til å bevare segregeringen i landet og vanskeliggjør utviklingen av en forent, flerkulturell bosnisk stat og en felles bosnisk nasjonalidentitet.

Dayton-avtalen fungerte som fredsskaper i sin tid, men den etterlot en tvangstrøye av en hyperbyråkratisk stat som har vært ødeleggende siden. Det bosniske folk har nå i nesten 20 år vært bundet i denne tvangstrøyen av en forfatningsmodell. Landet skriker etter endringer og fremgang. Status quo har kjennetegnet situasjonen i landet bare så altfor lenge.

Bosniere kan beskrives som et stolt folkeslag, men også den stolte har nå fått nok og ønsker seg ut av tvangstrøyen. Derfor er menneskene så rasende, og derfor er protestene så voldsomme.

Internasjonalt ansvar. I denne sammenheng er det også riktig å rette søkelyset mot det internasjonale samfunn som har bidratt til å skape et slikt system. I Bosnia-Hercegovina har det vist seg at det internasjonale samfunnet heller foretrekker status quo og å ha en observatørstatus, framfor å vise ansvar og handlingsdyktighet til å skyve landet mot en mer positiv utvikling.

Søkelyset bør også rettes mot alle de som vil utnytte dagens protester i Bosnia-Hercegovina som argumentasjon for at en suveren, flerkulturell bosnisk stat ikke kan fungere og at deling av landet er nødvendig. I den forbindelse, og for å snu ting på hodet, kan vi forestille oss følgende: Ta et land som Norge, innfør Dayton-grunnloven, og så får vi se hva som vil skje med landet om 20 år.

Med en forfatningsmodell som den bosniske er levedyktigheten til enhver stat tvilsom. Ikke fordi ulike folkegrupper ikke kan leve sammen, men fordi selve systemet opprettholder segregeringen, polariseringen, nasjonalismen – og det bremser landets vei mot en positiv utvikling.

Båssetting. Norge har gjennom en årrekke bidratt med bistand til Bosnia-Hercegovina gjennom prosjekter for fred, forsoning, utdanning, jus. Med disse bidragene har Norge forsøkt å skape et stabilt samfunn. Det er fremdeles ønskelig med engasjement fra Norge for å fortsette å jobbe for et samlet Bosnia-Hercegovina og dets borgere.

Det Norge også kan gjøre, er å unngå å støtte seg til den etniske båstenkningen som kun tjener interessene til de etnonasjonale elitene. Særlig i norske medier fremstilles situasjonen i Bosnia ofte fra et etnisk ståsted, blant annet var dette tilfellet i Urix på NRK2 den 12. februar, da protestene i Bosnia ble forsøkt fremstilt som «etniske» framfor borgerlige.

På denne måten gir man en altfor forenklet fremstilling av situasjonen. Beklagelig nok tar dette fokuset vekk fra innholdet i og grunnen til problemene.

Dženana Brkić er statsviter. Hun er også styremedlem i Stecak, Foreningen for unge norsk-bosniere.


---
DEL