Kommentar: Med plikt til å beskytte

Da Gaddafi rettet flyvåpen mot fredelige demonstranter, ble vi minnet om et løfte vi ga i 2005: Å beskytte andre lands borgere, dersom deres egne myndigheter snudde seg mot dem.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i Ny Tid 05.11.2010. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, African Youth, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser.

Beskyttelse. Mandag 21. februar kom det urovekkende rapporter fra Libyas hovedstad Tripoli. Landets diktator gjennom over 40 år, Muammar Al-Gaddafi, hadde rettet krigsfly mot fredelige demonstranter. Snikskyttere skjøt på tilfeldige mennesker i gatene og hundrevis lå døde. Helsepersonell rapporterte om at mange av de omkomne var skutt i hjertet, hodet eller i nakken. Gaddafi fører en krig mot sin egen befolkning. Libyas egen FN-delegasjon beskrev regimets handlinger som folkemord og ba det internasjonal samfunnet om å reagere.

Dyre flyktninger

De første reaksjonene fra omverdenen var spake og av varierende kaliber. Man fordømte selvsagt volden mot egne innbyggere – fordømmelser koster ingenting. Så var man bekymret for hvor mange flyktninger som ville skylle opp på europeiske strender – flyktninger er dyrt. Det sivile samfunn skrek etter sanksjoner og straffeforfølgelse av Gaddafi . Lørdag 26. februar vedtok også FNs sikkerhetsråd en resolusjon, som blant annet ba Den internasjonale straffedomstolen om å undersøke påstandene om forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. I skrivende stund er situasjonen spent og utfallet uklart.

Forpliktelser

I 2005 vedtok FNs medlemmer et prinsipp om «Responsibility to protect». På norsk: «Plikten til å beskytte». Det var bred enighet om at nasjonalstaten har en forpliktelse til å beskytte egne borgere mot folkemord, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. Men dersom en stat ikke makter å etterleve denne forpliktelsen, flyttes ansvaret over til det internasjonale samfunnet, som om nødvendig må bruke kollektiv militærmakt for å beskytte uskyldige sivile. Er dette en løsning som bør vurderes i tilfellet Libya?

Hvis situasjonen ikke endres, og Gaddafi fortsetter å drepe sin egen befolkning, bør Sikkerhetsrådet vedta en intervensjon, med henvisning til prinsippet om «Responsibility to protect» (R2P), forutsatt at Den Afrikanske Union (Afrikas svar på EU) kan stille seg bak og bidra med militære styrker. Sikkerhetsrådet har for tida tre afrikanske medlemmer – Sør-Afrika, Nigeria og Gabon – og disse burde føle et særskilt ansvar for befolkningen i Libya. Den Afrikanske Union har også gått langt i å inkorporere R2P i unionspaktens artikkel 4h.

Revolusjonerende

Et vedtak i Sikkerhetsrådet, med henvisning til prinsippet om R2P, ville være historisk. På tross av den brede enigheten rundt prinsippet, er det ennå langt fra implementert i utøvelsen av internasjonal makt. For eksempel unngikk man en slik henvisning da Sikkerhetsrådet vedtok operasjonen i Sudan i 2007.

Vinteren og våren 2011 vil uansett bli husket i historiebøkene som en av de viktigste opplyste og demokratiske revolusjonene siden 1848. Om vi også må skrive inn et historisk vedtak om bruk av doktrinen om «Responsibility to protect», vil vise seg.

I mellomtida kan vi besøke nettsiden til The International Coalition for the Responisibility to Protect (www.responsibilitytoprotect.org). Dette er en koalisjon av NGOer som jobber for en bevissthet om R2P og en mer lovstyrt internasjonal verden. Vi kan enda bli flere!

---
DEL