Kommentar: Magien i 2010

Zimbabwe har hatt et vanskelig år. Men nå ser vi håpet i fotball-VM og årets nye muligheter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

HARARE, ZIMBABWE. 2010! Et nytt år. Det gamle var vanskelig – for noen mer enn for andre. Men livet har det med å balansere ting til slutt, og 2009 var sannelig et år hvor «den enes død var den andres brød». Ingenting var så ille at det ikke kom noe godt ut av det.

Hvis vi har lært noe om livet i Zimbabwe i det siste tiåret, er det at du kan bruke tiden din på å klage, bli oppgitt og dra din vei, eller du kan gjøre om dine naboers klager til dine egne penger.

Ser muligheter

For noen vet hvordan de skal tjene penger på de dårlige tidene. Da strømbruddene i landet ble hyppigere, fikk de som eide drivstofflisenser og jerry-kanner, og ordinære plastikkanner, et godt marked.

For noen år siden, da kringkasterne ble tvunget til å sende 75 prosent, og senere 100 prosent, med lokalt innhold i sendingene sine, kom det klager fra alle. Men de som sørget for digitalt satellittfjernsyn, tjente en masse i nye abonnenter, og en ny, lokal underholdningsindustri så dagens lys. Mange lokale artister har nå store fanskarer og tas alvorlig nok til at de kan arbeide fulltid som underholdere og kjendiser.

Mangelen på innlagt vann har økt salget av plastikkanner og produkter som bøtter, literkanner og tanker, som man nå kan se i de fleste hager og på toppen av bygninger. De som var overbevist om at at vi nærmet oss slutten, bruker nå tiden sin på å lete etter «Benjamins» – hundredollarsedler som de kan tilby de som gledelig har sikret seg visse markeder for nødvendige tjenester og produkter.

Store bankran

I tillegg finnes de som tar med makt det som ikke er deres. Og dersom «the fat lady» våger å forsøke å synge, og vi nærmer oss slutten, vil de simpelthen skyte. Ja, det handler om «Benjamins», om virkelige bankran i amerikansk stil.

Sammenliknet med våre naboer i underetasjen (Sør-Afrika) er banker i Zimbabwe troskyldige – dørene er åpne hele dagen, så hvem som helst kan gå inn og ut. Det er ikke sluser mellom dørene som bare tillater én person inn av gangen. Under det siste bankranet som nådde avisenes overskrifter, fikk skurkene med seg nærmere tre millioner kroner i ulike pengeenheter, og ranet skal visstnok ha vært et internasjonalt samarbeid. Det har ikke vært et lett tiår for bankene.

I det minste har ranene satt lyset på offentlighetens tillit til politiets etterforskningsavdeling. På en lokal frisørsalong – som er hvor alle nødvendige nyheter spres og dissekeres – forsikret noen om at dersom ranerne enda ikke var blitt fakket, så var det fordi politiet enda ikke ville ha dem i forvaring.

Alle de tilstedeværende var enige. Zimbabwe er et lite, landlåst land uten kyster, og for mesteparten er zimbabwere vanedyr – dersom en sak skal løses, startes det alltid med å finne fram til de mest sannsynlige mistenkte.

Festtid og januardepresjon

Zimbabwe er et lite og stille uregjerlig land. Men under festsesongen rundt jul ble politikken et avskåret land i seg selv, isolert fra feiringene mens alle holder på med sitt. Det er en fascinerende tid, idet en begynner å tro at kanskje har krig og naturkatastrofer stanset opp over hele verden.

Små barn tilbyr bønner og takker Gud for at de ble skapt som mennesker og ikke kyllinger, ellers ville de blitt drept og servert til gjestene innen denne tid. Også de som sulter og sparer gjennom hele året, deltar i festen – om enn for én dag.

Desto merkeligere er stemningen nå i januar – lokalt omtalt som «januarsykdommen» – når ingen har mer penger etter julefeiringen, og etter at skoleavgifter, uniformer og annet utstyr har blitt betalt. Den gode nyheten er at lærerne har kommet tilbake til de statlige skolene etter å ha vært ute i streik.

Samtidig snakkes det nå lavt om ny grunnlov og en forbedring av «Global Political Agreement». Dette er en avtale som ble forhandlet fram i 2008, mellom Mugabes parti ZANU PF og opposisjonen i Movement for Democratic Change (MDC).

Avtalen gikk ut på at Mugabe skulle beholde sin posisjon som president, mens MDCs Morgan Tsvangirai skulle bli statsminister. Målet var å adressere mange av de krisene Zimbabwe står overfor, men det har de siste måneden og ukene vært sterk uenighet om maktfordelingen.

Og mens partene forhandlet og regjeringen viste en stadig mer brutal side, ble den økonomiske krisen stadig forverret.

Muligheter i VM

Men likevel ser vi nå mulighetene: 2010 er et magisk nummer som kommer med håp. Siden Sør-Afrika har fått gleden av å være verter for verdensmesterskapet i fotball fra 11. juni til 11. juli i år, har 2010 blitt et nummer som omtales med ærefrykt, spenning og frydefull toing av forventningsfulle hender.

Sør-Afrika har åpnet grensene til zimbabwere som ønsker å komme over for å arbeide, tilsynelatende på et 90-dagers visum, men, hei – alt er åpent for tolkning. Det vil også være en mengde muligheter i Zimbabwe under fotball-VM.

En kan jo håpe at vi vil se færre asfalthull og mindre søppel i gatene – Harare var tidligere kjent som solskinnsbyen, men kan absolutt ikke titulere seg selv slik nå lenger. Det er håp om flere gatelys, samt nye og klarere trafikkanvisninger på veiene.

Når noen synker inn i deprimert klagesang, vil eldre og mer tålmodige sjeler påminne dem: «Hvem ville trodd at krigen skulle ta slutt? Men det gjorde den». Hvem hadde trodd at vi noen gang skulle kjøpe noe i en butikk igjen, for en dollar eller mindre? Men det skjedde. Før så det ut som om prøvelsene aldri skulle ta slutt, men det gjorde de.

Og nå som nye problemer reiser seg, kan vi møte dem, vel vitende om at ingenting som kommer ikke også til sist vil forsvinne. ■

Blessing Musarari er en av Zimbabwes ledende forfattere. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her.

---
DEL