Kommentar: Kroken på døra?

De siste 150 årene er det gradvis blitt lettere å hjelpe mennesker i konflikt. Men nå står denne utviklingen i fare for å snu.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

DAG HORNTVEDT, fungerende generalsekretær Leger Uten GrenserDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 14.09.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.



Jaget. I september i fjor nektet italienske myndigheter oss tilgang til 340 flyktninger fra Libya og Tunisia som ble holdt innesperret i italienske havner. Samme måned tvang jemenittiske myndigheter oss til å stanse all aktivitet i Saada.

I oktober ble våre feltarbeidere Montserrat Serra og Blanca Thiebaut bortført, samt en lokal sjåfør alvorlig skadet på vei til flyktningleiren Dadaab i Kenya. Helsepersonell måtte flykte da Ibn Sina-sykehuset ble hardt rammet i kryssilden i Libya, og vårt tiårige medisinske arbeid i Irans Sistan-Balutsjistan-provins ble stanset av iranske myndigheter. I november ble en hjelpearbeider skadet etter skyting på basen vår i Masisi i Kongo.

I februar i år slo vi alarm om arrestasjon og tortur av leger og pasienter i Syria. I april måtte vi stanse arbeidet på sykehuset vårt i Khost i Afghanistan etter at en bombe eksploderte på fødeavdelingen. I mai tvang sudanske myndigheter oss til å forlate 100.000 mennesker i Darfur uten helsehjelp.

Kort sagt: Det har vært et dårlig år for det humanitære rom.

Livreddende prinsipper på spill

Begrepet «det humanitære rom» ble først formulert av Rony Brauman, tidligere leder av Leger Uten Grenser, som «et frihetens rom hvor vi står fritt til å vurdere behov, overvåke fordelingen og bruken av nødhjelp og ha en dialog med mottakerne».

Helt siden Genève-konvensjonen i 1864 har fire humanitære prinsipper spilt en avgjørende rolle i konflikt- og katastrofesituasjoner. Disse prinsippene om humanitet, upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet er mer enn bare luftige idealer.

De utgjør en praktisk oppskrift på hvordan man kan komme til for å redde liv i vanskelige situasjoner.

Selv om det er vanskelig å være uenig i disse prinsippene, brytes de likevel hver eneste dag.

Italienske myndigheter brøt med prinsippet om humanitet da de nektet oss å hjelpe de 340 innesperrede flyktningene. Den samme politiske tendensen har vi sett i Frankrike mot romfolket, i Sudan mot sør-sudanere, og i Libya mot det de kaller «afrikanske immigranter».

Hvis vi undergraver prinsippet om at mennesker er like mye verdt, mister vi et av de mest siviliserende framskritt verden har kjempet fram over de siste 150 årene.

Nyttige og unyttige ofre

Etter flommen i Pakistan i 2010 fikk områdene i nordvest betydelig mer hjelp enn områdene i sør i landet. Forklaringen ligger i USAs store sikkerhetspolitiske interesser i området. Man hjelper de nyttige ofrene – ikke dem som trenger det mest.

Konsekvensene er ikke bare at mennesker ikke får hjelp. På lengre sikt er det vel så viktig at skepsisen til motivasjonen bak nødhjelp vokser, og tilliten til uavhengige hjelpeorganisasjoner som Leger Uten Grenser undergraves som et resultat av dette.

Mine kolleger Montserrat og Blanca har snart sittet ett år i fangenskap etter at de ble kidnappet i Dadaab. Kidnapping av hjelpearbeidere er en tiltagende trend, motivert av ønsket om løsepenger eller for å få internasjonal oppmerksomhet rundt en politisk agenda.

Etter kidnappingen ble vi tvunget til å trappe ned innsatsen for flyktningene i Dadaab, for som ansvarlig hjelpeorganisasjon må vi minimere risikoen for våre ansatte. Slik blir det mindre hjelp til dem som trenger det mest.

«Humanitær» krig

Et åpent humanitært rom krever klar respekt og forståelse for de humanitære prinsippene. Hvordan ordet «humanitær» brukes internasjonalt spiller en stor rolle.

Etter at NATO invaderte Kosovo på 90-tallet, formulerte daværende statsminister Tony Blair doktrinen om «humanitære intervensjoner»: at stater har plikt til å gå til krig for å stanse eller forhindre etnisk rensning og folkemord.

Den samme retorikken er blitt brukt i Sierra Leone, Irak, og kanskje mest tydelig i Afghanistan, en krig som etter sigende står om lokalbefolkningens hjerter og sinn. Som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sa det: «Det militære er skjoldet, og bistandsorganisasjonene er sverdet i denne krigen».

Problemet er jo at i en slik situasjon blir det logisk å angripe både skjoldet og sverdet.

Det blir vanskeligere å redde liv når de humanitære organisasjonene blir sett på som politiske aktører i en konflikt. Denne trenden er vi nødt til å snu, slik at vi kan konsentrere oss om å hjelpe de som trenger det mest. Alternativet er at det humanitære rommet lukkes og færre får hjelp. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL