Kommentar: Krisen er ikke over

Ett år etter Somalias verste sultkatastrofe, er verdenssamfunnets oppmerksomhet vendt mot andre kriser. Men behovet for nødhjelp er fortsatt kritisk i Somalia.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 11.01.2013. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Utfordring. Mens mat og ernæringssituasjonen sakte har blitt bedret, er den fortsatt prekært dårlig: Ifølge FN er ett av fem barn akutt undernært, og mer enn to millioner mennesker opplever fortsatt akutt matmangel.

For hjelpeorganisasjoner, som blant annet Leger Uten Grenser, er det en stor utfordring å gi nødhjelp til disse menneskene som trenger det i det krigsherjede landet.

Hovedstaden Mogadishu er fortsatt en svært usikker by. Bombinger og målrettede drap skjer hyppig, sammenstøt mellom ulike militser fortsetter i enkelte områder, og Al-Shabbaab-krigere har intensivert angrepene mot pro-regjeringsstyrker.

I tillegg er levekårene for majoriteten av befolkningen helt uforsvarlig. Spesielt for de mange fordrevne, som fortsatt lever blant ruiner i provisoriske telt laget av plastfolie og trestykker. Tilgang til drikkevann er utilstrekkelig og uregelmessig.

De få sykehusene i hovedstaden strever for å takle et stort antall pasienter fra hele landet. Et av dem, Daynile sykehus – støttet av Leger Uten Grenser, gjenåpnet i september etter å ha evakuert sine ansatte på grunn av harde kamper i april 2012.

Feltarbeidere risikerer liv

De andre store somaliske byene som har blitt «frigjort» fra Al-Shabbaab er trolig mer sårbare enn de var for ett år siden. Drap, angrep, ran, utpressing og trusler er vanlig. Tilgang til helsetjenester er fortsatt et problem, og noen modige mennesker må ta en stor risiko ved å reise til sykehus etter at mørket har lagt seg.

På landsbygda i sør og sentrale områder i landet er det militante som fortsatt regjerer. De aller fleste er fiendtlig innstilt til utenlandske hjelpeorganisasjoner og etter mange utkastelser er det kun et fåtall – som Leger Uten Grenser – som får operere i disse områdene.

Jeg har selv jobbet i Somalia ved flere anledninger de siste årene. Jeg har sett hvordan sikkerhetssituasjonen har endret seg fra dårlig til verre. Å jobbe i Somalia er entydig med å risikere sitt liv, du aksepterer å jobbe under farlige forhold.

Hendelser kan skje knyttet til narkotikahandel, knyttet til kampen for arbeidsplasser og pluss risikoen ved å være på feil tid til feil sted.

I skrivende stund er to av Leger Uten Grensers ansatte fremdeles fanget i Somalia, mer enn ett år etter at de ble kidnappet fra Dadaab, i Kenya. Og i desember 2011 ble to av våre ansatte i Mogadishu skutt og drept av en lokalansatt.

Tvunget til å redusere nødhjelp

På grunn av kidnapping og drapene må vi prioritere kun nødhjelp og akutt ernæringshjelp, og dermed reduserer vi aktiviteter vi normalt ønsker å opprettholde. Vi må begrense omfanget av våre prosjekter og antall internasjonale feltarbeidere, som er spesielt utsatt for bortføringer. Det betyr å akseptere at vi har mindre kontroll over våre aktiviteter enn vi skulle ønske.

Selv om det er essensielt for Leger Uten Grenser at våre ressurser går til pasientenes beste, må vi være klar over at humanitær hjelp kan være en kilde til makt for lokale aktører, og at skatter, utnytting av humanitærhjelp og forsøk på utpressing er vanlig praksis i deler av Somalia.

Bortenfor generaliseringer og klisjéer er det dette som definerer rammene for vårt arbeid i Somalia. Et arbeid vi fortsatt mener er mulig og nyttig. Snarere enn å klage over disse rammene, må vi akseptere det faktum at de eksisterer og heller lære hvordan man skal håndtere dem. Slik kan vi redde liv, selv under de vanskeligste forutsetninger i et av verdens farligste land. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL