Kommentar: Korrupsjon og revolusjon

Den arabiske våren og nå den indiske sommer bærer bud om enorm folkevilje for forandringer. Opprørernes klageliste mot makthaverne i landene er lang.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Guro SlettemarkDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 09.09.2011. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Offentlighet. Protestene mot korrupsjon har tronet øverst på opprørernes klageliste. Det er det god grunn til. Fra Libya har vi i det siste fått se spektakulære bilder fra Gadaffifamiliens mange og lusuriøse eiendommer, og nyheter om store bankinnskudd – også i Norge – har preget nyhetsbilde etterhvert som diktaturet er blitt nedkjempet.

De enorme oljeressursene er som kjent grunnlaget for denne rikdommen, men hvor store inntekter makthaverne har hatt fra de mange oljeselskapene som opererer i Libya, det har ikke befolkningen noen særlige forutsetninger for å vite noe som helst om.

Ifølge Transparency Internationals undersøkelse «Promoting Revenue Transparency» er det bare ett av 12 store oljeselskaper (Statoil) som offentlig publiserer hvor mye de betaler myndighetene. Dette bildet gjentar seg i hele regionen. Av de 22 store selskapene som opererer i Egypt, Algerie, Tunisia og Libya, er det kun to selskaper som publiserer sine betalinger (Talisman og Statoil).

Å operere i et land der inntektene fra virksomheten i stor grad bidrar til å opprettholde et diktatur, er kontroversielt nok i seg selv, og norske myndigheter har så langt ikke villet «blande» seg inn i debatten så lenge det ikke er internasjonale sanksjoner mot et land.

Åpenhet om pengestrøm

For Libyas vedkommende, har det tvert i mot vært stor entusiasme for at norske selskaper skulle etablere seg i oljerike Libya. I 2004 var daværende olje- og energiminister på besøk i landet, og uttalte til Petromagasinet: «Libya er et spennende land for mange norske selskaper. Jeg vil gjerne være en døråpner og hjelpe bedrifter med å komme inn i landet». Det har kanskje vært i overkant spennende for norske bedrifter det siste halvåret.

Libya er dessverre ikke i noen særstilling når det gjelder forvaltning av naturressurser og korrupsjon, noe som bidrar til at inntektene fra ressursene ikke kommer befolkningen til gode, men i stedet bidrar til å opprettholde korrupte regimer.

Flere initiativer er tatt i forsøk på å rette opp dette – og det viktigste virkemiddelet er åpenhet om pengestrømmene i naturressursforvaltningen. Flere land har nå sluttet seg til Extractive Industries Transparency Intitiative (EITI), som fastsetter en global standard for åpenhet i olje-, gass- og gruveindustrien der selskapene pålegges å rapportere innbetalinger til staten og andre myndighetsorganer i landet de opererer, og staten skal selv oppgi mottatte betalinger.

På den måten kan befolkningen settes i stand til å stille myndighetene til ansvar og stille relevante spørsmål om hvordan pengene fra naturressursene forvaltes og brukes.

Informasjonsplikt

Dette er viktige skritt, men kan norske myndigheter bidra ytterligere? Transparency International har i mange år tatt til orde for større åpenhet i utvinningsindustrien, og var også initiativtagere til EITI. Nå er neste skritt å få til en lovregulering lignende den man har fått på plass i USA, der selskaper i utvinningsindustrien pålegges å oppgi informasjon om enhver betaling til utenlandske regjeringer, populært kalt land-for-land rapportering.

Tilsvarende lovgivning vil forhåpentligvis snart komme i EU, og det minste vi bør forvente av norske myndigheter, er at de bidrar ytterligere til en global anerkjennelse av dette virkemiddelet ved snarest å implementere tilsvarende regler.

Den arabiske våren har ettertrykkelig demonstrert at korrupsjon er noe langt mer enn enkeltstående tilfeller av «hvitsnippforbrytelse», slik vi gjerne tolker begrepet her i landet.
Som Transparency Internationals direktør Cobus de Swardt uttrykte det i en artikkel for litt siden:

«Rob a bank, go to jail,

Rob a country, go to a tax haven».

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL