Kommentar: Kald krigs logikk

Klimatoppmøtet i Durban vil bli avgjørende for hva slags klimaregime verden får i åra som kommer. Faren er at forhandlingene fryser fast i kald krig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 02.12.2011. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Kontekst. Bakteppet for årets klimaforhandlingsmøte i Durban i Sør-Afrika er dramatisk. Tegnene på krisas alvor blir tydeligere og tydeligere, fra hyppigere og kraftigere flom i Sørøst-Asia, til dødeligere tørke på Afrikas Horn og langs Yangtze i Kina, bare for å nevne noe.

Ulike rapporter som har blitt lagt fram de siste månedene understreker alvoret ytterligere. Det går ikke lenger an å se bort fra koblingen mellom en del konkrete værhendelser, og menneskeskapte klimaendringer. Verdens klimagassutslipp øker stadig raskere. Og mulighetsvinduet vi har for å unngå ukontrollerte klimaendringer, er raskt i ferd med å lukkes.

På en mer optimistisk note, har FNs klimapanel slått fast at det er mulig å lykkes i klimakampen. Det er mulig for verden å nærme seg 80 prosent fornybar energibruk i 2050, og det er mulig å lukke gapet mellom de løftene og planene som nå ligger på bordet, og det klimaet krever.

Likevel: De internasjonale klimaforhandlingene fortsetter på overtid, to år etter at forhandlingene om en ny, internasjonal klimaavtale i utgangspunktet skulle konkludere i København.

Og den nye avtalen synes stadig lengre unna. Det har igjen gått sport i å snakke ned forventningene foran årets forhandlingsmøte, COP17. Men det er både mulig og tvingende nødvendig å gjøre betydelig framgang i Durban. I alle tilfeller kommer COP17 til å bli avgjørende for hva slags klimaregime verden får i åra som kommer.

Målrettet attentatforsøk

Et av de store slagene står om framtida til Kyoto-avtalen, det eneste juridisk bindende instrumentet som finnes for å sikre utslippskutt i store, industrialiserte utslippsland. Den første forpliktelsesperioden av avtalen går ut ved utgangen av 2012. De rike landene har tidligere lovet å gå med på en ny forpliktelsesperiode forbi 2012. Nå ser vi et dramatisk løftebrudd fra en rekke rike land, og et målrettet attentatforsøk på den beste, eller minst dårlige, klimaavtalen vi har.

Mye kan sies om Kyoto-avtalen. Målene for utslippskutt er altfor svake. Andelen av verdens klimagassutslipp som er omfattet av Kyoto-avtalen har sunket vesentlig siden 1997. Likevel: Hvis Kyoto-avtalen dør i Durban, vil det ha katastrofale konsekvenser. Når en rekke land ønsker å se avtalen skrotet så raskt som mulig, er det fordi de er livredde for den styrken avtalen bringer med seg. Disse landene ønsker seg en svakere, mindre bindende avtale som setter utslippsmål ut i fra hva som behager de enkelte landene, ikke hva klimaet trenger.

Hvis Kyoto-avtalen avlives i Durban, er det en slik avtale vi beveger oss mot. En slik avtale vil være likegyldig overfor det faktum at det er rike, industrialiserte land som bærer det historiske ansvaret for klimakrisa.

Et veiskille

USA, Canada, Russland og Japan forsøker nå å rive det utslippstaket som Kyoto-avtalen i dag setter. Hvis og når de lykkes, blir det «hjemme-alenefest» med CO2 til alle og USA som vert. Disse landenes uansvarlighet er så enorm, at den også er velegnet for aktører som EU og Norge å skjule egen unnfallenhet bak.

Klimaforhandlingene står ved et veiskille. De kan gi oss ny framgang, og bevare håpet som de internasjonale forhandlingene gir oss om en bærekraftig framtid. Eller de kan stagnere, og fryse fast i en kald krig inntil det er for seint for verdens klima.

Foreldregenerasjonen til oss som er unge i dag, vokste opp under en kald krig hvis perverse, dog fredsbevarende logikk ble kalt MAD: Mutually Assured Destruction, som betyr «Gjensidig garantert ødeleggelse».

Stillstand og stagnasjon i de internasjonale klimaforhandlingene betyr nettopp dette. Industrilandene kan kynisk regne med at det er utviklingsland som vil være de første til å kollapse under presset fra en klimakatastrofe. Men i en verden med ukontrollerte klimaendringer, finnes ingen vinnere. Stillstand og stagnasjon betyr at MAD-logikken seirer. Forskjellen er at denne nye logikken ikke sikrer fred, men konflikt og nød. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 02.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL