Kommentar: Ja, de penga…

BNP er blitt selve målet for positiv utvikling. Få snakker om at veksten har en økologisk grense.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i Ny Tid 05.11.2010. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, African Youth, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser.

Grønn økonomi. Alle de tre spaltene på Aftenpostens meningsbærende side 2 i Kultur-delen den 22. september handlet om penger. «U-landene må ta større økonomisk ansvar», sa lederen som henspilte på FN-møtet om tusenårsmålene. «3000 milliarder» var overskriften i underlederen, som ga velfortjent ros til forvaltningen av Oljefondet. Kommentarspalten nederst utbasunerte: «Wall Street – endelig ble det kult å like penger» og omhandelt en aktuell kinofilm. Alt om penger. Alt om økonomi. Tilfeldig? Neppe!

Penger er allestedsnærværende. Økonomispaltene tiltar i betydning, og pensjonssparing er på alles lepper. Og her oppe i nord gjør vi det godt. Men samtidig lever verden i et merkelig vakuum bare én måned før klimatoppmøtet i Cancun. Det er lite debatt om den nye innretningen på økonomien vi trenger for å bli et CO2-nøytralt samfunn. Hvorfor er begrep som «grønn økonomi» fraværende i ordskiftet?

Veksten i pengemengden rundt oss er fascinerende. Tall fra Oljefondet viser at minst fire forvaltere i løpet av 2010 vil motta over 100 millioner kroner i honorar. En femte har fått 500 millioner: Helt forsvarlig, sier Yngve Slyngstad, fondets sjef.

Pengene yngler i nye produkter og investeringer, og Norge vil de neste fem årene investere 720 milliarder kroner på norsk sokkel i det som blir det største satsingsområdet for internasjonale oljeselskaper. Men økonomer og politikere opptrer som om økonomien var en selvstendig størrelse, uavhengig av tid og rom. Slik er det ikke. Økonomien er del av et større kretsløp. Den kan ikke oppheve termodynamiske lover. Biofysikken lar seg ikke imponere over unge, tøffe meglere og fondsforvaltere. Avfall og forurensning, begrensede ressurser og visse metningspunkter i sammensetningen av atmosfæriske gasser påvirker klimaet og våre levekår.

Nye tanker må frigjøres, og nye allianser må smis, ikke minst mellom fagbevegelsen, fremtidsrettete industribedrifter og utviklings- og miljøbevegelsen. Siden Rachel Carson ga ut boka Silent Spring i 1962, har stadig flere blitt bevisste på den globale allmenningens utfordringer. Det er i dag mer og mer akseptert at innretningen på den voksende økonomien sprenger økologiske grenser.

De økologiske omkostninger ved produksjon og handel blir i dag ikke reflektert i prisen på varer og tjenester. Det gjeldende økonomiske paradigmet er bygget på at tradisjonell vekst i seg selv skulle løse problemene.

Mange gode tiltak er satt i gang, blant annet når det gjelder energiøkonomisering, og mer kan gjøres, også innenfor et eksisterende økonomisk paradigme. Men gitt de økologiske grensene, vil ikke mer effektiv bruk av naturressurser være tilstrekkelige tiltak på en planet som i 2050 vil ha ni milliarder innbyggere. Det er nødvendig med strukturelle grep i økonomien ‒ på produksjon, handel og konsum. Det er også behov for klar informasjon om hva det vil si å investere i grønne jobber, grønn infrastruktur og grønne bedrifter ‒ og hva det koster å beholde den gamle modellen.

Alt som skjer, kalkuleres i dag inn i begrepet bruttonasjonalprodukt (BNP) og blir brukt som et positivt mål for utvikling. Dette er misvisende. Sannheten er at mye av dagens vekst er uøkonomisk vekst, om vi tar med omkostningene. Og det må vi. Hvordan skal vi ellers få til utvikling og fordeling?

En ny sosialøkologisk virkelighetsforståelse er målet. Ikke penger i seg selv.

---
DEL