Kommentar: Intensjonenes bakside

I Norge går millioner til integrering og bekjemping av rasisme. Hvorfor sitter jeg da, som ung, svart og norsk, igjen med en dårlig smak i munnen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Thomas Prestø, informasjonsrådgiver i Agenda XDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 26.10.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Myter. Det er mange myter rundt rasisme. Størst av alle er myten om at rasisme handler om farge. Jeg er hakket lysere enn en Freia melkesjokolade. Nordmenn på ferie eller betakaroten kan lett bli like mørke som meg. De vil ikke av den grunn bli møtt med rasisme.

Rasisme utløses av fenotypiske trekk. Altså er det en rekke faktorer som må sammenfalle: Bred nese, tjukke lepper, krusete hår og videre. For asiater vil øyne være et fenotypisk trekk. Det er enkelt å se hvilke trekk som utløser rasisme hos ulike folkegrupper, ved å se på hvilke strategier som benyttes av de som møter rasismen.

Afrikaneres naturlige hår er krusete. Prøv å se om du kan nevne fem kjente svarte internasjonale kvinner som har krusete hår. Forstå at så å si alle som ikke har det, har parykk, har brukt kjemikalier for å strekke ut, eller har sydd inn hår.

Du vil fort se at det er lite «ekte» afrikansk hår å se.

Både «afro» og «locks» blir sett på som ekstreme uttrykk og vekker ofte oppsikt. Hvorfor det? Det er jo bare svart hår i sin naturlige tilstand. Hvorfor er dette oppsiktsvekkende og provoserende? Krushår kjennetegner en afrikaner mer enn hudfargen, som kan deles av indere, asiater og mange andre.

Å være komfortabel med sitt naturlige hår blir ansett som å være for afrikanere. Å være for afrikanere og komfortabel med å være seg selv som afrikaner, er provoserende i ett rasistisk samfunn.

Majoritet/minoritet

Myte to og tre er at rasisme handler om majoritet og minoritet, samt at det har med oppstartsproblemer å gjøre. Det er ikke slik at rasisme forsvinner så fort man blir vant til hverandre. I så fall ville Storbritannia, USA og andre land med lengre innvandrings og svart/hvit historie vært rasismefri. Det er ikke tilfelle overhodet, så la oss ikke sløse mer tid med å påstå at det går seg til av seg selv.

Det samme gjelder minoritets- og majoritetsmyten. I blant andre Afrika, Karibia og India har europeeren og den hvite mann aldri, aldri noensinne vært i majoritet. De har allikevel klart å etablere og opprettholde rasistiske systemer.

Hvis vi skal prate om majoritet og minoritet, så får vi formulere det dit hen at hvite representerer under 20 prosent av verdens befolkning, men representerer de som har mest å vinne på rasistiske systemer. I den grad det handler om minoritet og majoritet så er det da minoriteten som undertrykker majoriteten av verdens befolkning.

Rasisme påvirker folk overalt og til enhver tid. Rasisme forekommer selv om ingen har hatt dårlige intensjoner, eller vært «slemme». En innvandrer og en hvit nordmann kan eie samme leilighet, men vil ikke ha samme verdi på den.

Mange mener at områder med mange innvandrere, eller leiligheter eid av innvandrere er mindre interessant å betale dyrt for. Dette gjør at det er færre interesserte kjøpere og påvirker hva en kan selge for. Dette er en økonomisk manifestasjon av rasisme.

Definisjonsmakten

Rasisme er lett å måle, og lett å si noe om. Grunnen til at vi vet så lite om det i Norge, er fordi ingen spør de som møter rasismen. De er ikke gitt definisjonsmakt. Vi spør nordmenn, for å så snakke med nordmenn, for så å berømme nordmenn med hvor langt de har kommet. Ikke på noe tidspunkt er den svarte brukt som en legitim referanse. Det kan vel kanskje kalles rasisme.

I kampen mot rasisme er det en formel som bør følges. Man må definere rasisme, for så å identifisere den. Deretter må man utforske hvilke problemer folk rammes av og hvorfor problemet ikke forsvinner. Man må se hvilke ressurser som er tilgjengelig og prioritere målsettinger, for deretter å velge oppgaver og metoder. Til slutt må man organisere, koordinere og nå målene.

Videre tør jeg påstå at antirasistisk arbeid bare er godt om det bedrer situasjonen for de som møter den. At folk som føler seg mot rasisme, møtes til fest, feiring og ulike sosiale arrangementer som rockekonserter, hvor publikum og artister har akkurat samme bakgrunn, er på ingen måte før, nå eller i framtiden godt antirasistisk arbeid.

Hvis ikke arbeidet er med på å utslette mindreverdighet, og ikke er godkjent og gjort i samarbeid med de som faktisk møter rasismen, er det ikke godt arbeid. Det er svindel. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL