Kommentar: Fra vitner til krigere

Nigerianere har alltid hatt god grunn til å være et sint folk. Det sørger landets rekke av bedrøvelige ledere for. Men sosiale medier har gitt landets demokratibevegelse ny makt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i Ny Tid 05.11.2010. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, African Youth, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser.

Teknologi. Korrupsjon og lite påvirkelige regjeringer har gått igjen i Nigerias historie. I 1986 introduserte myndighetene økonomiske reformer etter press fra IMF. Subsidier ble fjernet, valutaen devaluert og Nigerias allerede hardt prøvede befolkning måtte ta støyten for det hele. Protester fulgte, og regjeringen svarte med raseri. I 1993 ble det første presidentvalget på et tiår annullert. Volden som fulgte, førte Nigeria til randen av borgerkrig. Undertrykking av medier og opposisjon var regelen snarere enn unntaket.

Demokratibevegelsen på 1990-tallet kjempet med plakater og brennende bildekk. Noen få magasiner lot dem komme til orde, men de fikk fort kjenne diktaturets raseri og valgte å gå under jorden. Og resten av oss, flertallet av nigerianerne, kunne bare uttrykke vår misnøye privat – i våre egne hjem, på kontoret eller på puben.

Framveksten av sosiale medier har fullstendig endret dette bildet. Internett har gitt nigerianere en makt de tidligere aldri hadde drømt om.

«Etter en lang historie hvor det har vært umulig å stille politikere til ansvar, utnytter nigerianere nå i stadig større grad den anonymiteten, rekkevidden og innflytelsen som sosiale medier gir. Nigerianere bruker denne muligheten for alt hva den er verdt, for å sikre seg at de ikke lenger kun skal være vitner til demokratiet. De bruker nå internett og sosiale medier med stort hell for å tiltvinge seg en plass i det», skriver den nigerianske journalisten Ruona Agbroke.

CNN meldte om diktatoren Sani Abachas død lenge før nigerianske TV- og radiostasjoner. Det var i juni 1998 – tre år før mobiltelefonen ble introdusert. Internett var enda lenger unna, og ingen visste hva SMS var. I dag virker SMS ganske gammeldags, ihvertfall blant ungdommen.

I 2000 var det under 100.000 nettbrukere i Nigeria – et lavt antall i et land med over 150 millioner innbyggere. Men ved utgangen av 2009 hadde tallet vokst til over 23 millioner, noe som gjør Nigeria til en av de største nasjonene på internett.

Under den konstitusjonelle krisen som fulgte i kjølvannet av tidligere president Yar’Aduas sykdom, grep nigerianerne til satire. En video av to unge nigerianere som spilte keyboard og sang «Don’t cry for me, Nigeria» dukket opp på Facebook. Sangen var en omskriving av 1970-tallslåten «Don’t cry for me, Argentina»: «Vice President Goodluck Jonathan, I’m sorry/ The truth is I left in a hurry/So don’t you worry/ Just run the country/ I’ll give directives/ From my Blackberry.» Videoen var inspirert av en uttalelse fra justisministeren om at den syke presidenten kunne regjere Nigeria fra hvor som helst.

Sosiale medier gjør politikk tiltalende for ungdom. «…de er pulserende, ungdommelige og levende», påpeker Okezie. En rekke initiativer fra unge nigerianere viser dette, blant dem EnoughIsEnough, en koalisjon som jobber for å mobilisere unge til en aktiv rolle i valgprosessen, og Cool2Vote, som har som mål å «informere ungdom og aktivisere dem til å delta i debatt og gjøre sin borgerplikt i valget».

På den annen side er det lett å overvurdere de sosiale mediene. Det er viktig å motstå fristelsen til å konkludere med at tradisjonelle politiske virkemidler – som å vinne eller fuske i valg – har mistet sin betydning. Sosiale medier kan hjelpe med å vinne enkelte slag, men krigen kan bare vinnes på den gammeldagse måten: I den virkelige verden. ■

Artikkelen er en redigert versjon av Ogunlesis artikkel i Afrikaårboka 2010, «Bybevegelser», utgitt av Fellesrådet for Afrika.

---
DEL