Kommentar: Unni Wikan som forbilde

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

NEW YORK, USA. I løpet av de siste dagene har jeg reflektert over den norske sosialantropologen Unni Wikans innsikter. I hele Skandinavia synes politiske beslutningstakere å skjelve når de hører argumentet: Vi kan ikke plassere individer i bokser kalt «kultur» – livet er mer komplekst enn enkle oppdelinger skulle tilsi.

Å plassere mennesker i «kultur-boksen» er å mumifisere dem før de har rukket å dø.

Wikan går lenger i sin grensesprengende bok Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe (en bearbeidet engelsk utgave av boka Mot en ny underklasse, 1995, oversetter anm.).

FOTO: Forskerforbundet.no.

Hun insisterer her på at alle voksne – innfødte så vel som innvandrere – må forventes å ta personlig ansvar for valgene de gjør. Hvorfor? For å unngå å frata folk deres suverenitet, og dermed deres verdighet.

Som feminist og radikal i ordenes beste forstand, utfordrer professor Wikan postmoderne antagelser om muslimske innvandrere. Jeg er selv en av dem – en gang flyktning til Canada, nå bosatt i New York City. Jeg kan personlig bekrefte at diskusjons- og debattånden i «Vesten» gjenspeiler mine verdier, både som muslim og som menneske, langt bedre enn de autoritære maktkampene hos mennene som hevder å representere min tro.

Kort sagt forstår en norsk samfunnsviter meg langt bedre enn de muslimske karene som embetsmenn møter når de skal prøve å nærme seg «tverrkulturell forståelse».

På samme måte er det Unni Wikan, og ikke muslimske talspersoner, vi må vende oss til for å analysere skytingen ved Fort Hood i Texas 5. november. 13 mennesker ble drept da Nidal Malik Hasan åpnet ild mot sine medsoldater.

Hvert lag av denne historien avslører hennes poeng: At vi trenger å stille ubehagelige spørsmål. Å unngå stygge sannheter, gjør bare voksne til barn – den ultimate måte å vise sin mangel på aktelse for folk på.

Bare timer etter at nyheten om Fort Hood-hendelsen ble kjent, begynte jeg å motta e-post fra urolige amerikanere: «Hva betyr det at den hovedmistenkte har et muslimsk navn», spurte en. «Betyr det noe at han synes å være en muslim,» spurte en annen.

I løpet av det første døgnet strømmet flere slike meldinger inn, i en forvirret snarere enn i en konfronterende tone. Det faktum at disse amerikanerne stiller spørsmål, framfor å dømme, er et tegn på at ikke alle amerikanere er forutinntatt og fordomsfulle når det gjelder muslimer. De arbeider genuint med finne ut hvordan man skal opptre etter at det umiddelbare sjokket og sorgen har lagt seg.

Spørsmålene intensiverte seg etter at det ble kjent at major Hasan skal ha besøkt radikale islamistiske nettsteder og utvekslet e-post med en ekstremistisk muslimsk imam, som går god for steining av kvinner og mord på vestlige mennesker. Hasan skal også ha snakket bifallende om selvmordsbombere og ropt «Allahu Akbhar» da han åpnet ild mot kameratene sine.

Videoen av ham i en 7-Eleven-butikk i tradisjonelle arabiske klær, få dager etter at han hadde fortalt en butikkansatt at han ikke ønsker å gå til kamp mot andre muslimer, gir bare enda en grunn til å reflektere over hvilken rolle religiøs tilhørighet spiller.

For å være helt tydelig her: Hvis en påstått kriminell bare tilfeldigvis er muslim, kan religion godt være irrelevant. Men dersom hans forbrytelse er begått i islams navn, så tjener religion til å motivere. I så fall teller uten tvil den mistenkte muslimske identitet. Ord og bilder bør analyseres til fulle – åpent og ærlig.

For tre år siden arresterte politiet i Toronto 17 unge muslimske kanadiere for å ha konspirert om å sprenge parlamentet og halshugge statsministeren. De mistenkte kalte kampanjen «Operasjon Badr». Dette refererer til slaget ved Badr i år 624, den første, avgjørende militære seier oppnådd av profeten Muhammed og hans tilhengere. Muhammeds styrker hadde både færre menn og færre våpen enn motstanderne.

Det syvende århundres historie om triumf mot alle odds har blitt legendarisk i islam, og tjener ofte som en påminnelse til oss muslimer om at Gud mente Profeten skulle være en kriger og ikke bare en statsmann. Som iranere kunne bevitne i løpet av deres krig mot Saddam Husseins Irak, gir Badr sterk religiøs inspirasjon for generasjoner av muslimske soldater.

Dette er riktignok et ubehagelig budskap for folk som betrakter seg som kosmopolitter. Det er så ubehagelig at ved avsløringen av Operasjon Badr holdt kanadisk politi et pressemøte uten én eneste gang å nevne ordene «islam» eller «muslimer». På et senere pressemøte skrøt de til og med av å ha unngått å bruke ordene.

De karakteriserte sin utelatelse av ordene «islam» eller «muslimer» som en øvelse i sensitivitet. Jeg anså det for å være en øvelse i fornektelse av religionens rolle.
Jeg ytret min bekymring noen måneder senere, som foredragsholder på en konferanse i politiet. Flere av tilhørerne – alle knyttet til håndhevelse av loven – betrodde meg etterpå at det var politiadvokater som forhindret dem i å nevne «islam» og «muslimer» i offentlige uttalelser.

Urovekkende nok har europeerne ikke noen særlig bedre historie når det kommer til dette spørsmålet. En viktig årsak til at noen europeiske land velger politiske representanter fra ytterste høyre ving, er at gjennomsnittseliten er redde for å berøre «det muslimske problem». De skaper dermed et vakuum som vulgærpopulistene kan fylle.

Media er en av de verste gjerningsmennene. I kjølvannet av bombene i London 7. juli 2005, siterte respektable journalister gjentatte ganger terrorlederen Mohammad Sidique Khans angrep på britisk utenrikspolitikk i Irak. Ingen nevnte Khans gjentatte understrekninger, fra samme medieopptak, av at «islam er vår religion»og «profeten er vårt forbilde». Khan kom faktisk med disse uttalelsene før han nevnte invasjonen av Irak.

Religiøs mytologi manifesterer seg også på uventede måter. Ta Muhammed Bouyeri, den nederlandsk-fødte muslimen som myrdet satirikeren som var blitt kunstner, Theo van Gogh, på gata i Amsterdam i 2004. Bouyeri pumpet flere kuler inn i van Goghs kropp. Han må ha visst at dette var nok til å drepe ham, så hvorfor stoppet ikke Bouyeri der? Hvorfor måtte han trekke en kniv for å halshogge van Gogh?

Enda en gang må vi se på den religiøse dimensjonen. Kniven – eller sverdet – er et redskap som er knyttet til stammekrigføring i det syvende århundre. Å bruke dette våpenet blir dermed en hyllest til islams fødselsøyeblikk. Selv teksten på lappen som ble stukket inn i van Goghs lik hadde, selv om den var skrevet på nederlandsk, den umiskjennelige rytmen som kjennetegner arabisk poesi. Ikke overraskende at Bouyeri i retten stolt tilsto å være besjelet av «religiøs overbevisning».

Mye har nå blitt avslørt om major Nidal Malik Hasan: Noen dager en amerikansk patriot, andre dager en dissident i følelsesmessig ubalanse, en rugende eneboer, men likevel en vennlig nabo. Noen ganger hånet av medsoldater, men oftere hjemsøkt av sin samvittighet og den religiøs retning det viste seg at han bekjente seg til. Selv om vi bør være forsiktig med å redusere denne historien til kun å dreie seg om islam, bør vi være like varsomme med helt å slette islam fra bildet.

Unni Wikan har lånt en observasjon hun aldri unngår å minne oss på:

«Hvis vi ikke beskriver virkeligheten, vil vi en dag våkne til en virkelighet som er ubeskrivelig».

Forståelse tjenes ved å analysere, ikke ved å desinfisere.

Progressive muslimer og ikke-muslimer kan sikkert enes om dette. ■

Oversatt av Therese Stordahl

Irshad Manji er lesbisk feminist og muslim. Forfatter av Hva er galt med islam i dag? (Cappelen) og leder av Moral Courage-prosjektet på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her.