Kommentar: Følger av nulltoleranse

I stedet for å få anerkjennelse for samfunnsnytten man bidrar til ved å varsle, opplever organisasjoner at de blir straffet økonomisk ved å rapportere om misligheter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gro Skaaren-Fystro, spesialrådgiver i Transparency International NorgeDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 12.10.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Korrupsjon. Det norske bistandsbudsjettet er på vel 27 milliarder kroner i året. Mesteparten av bistanden går til de landene som sliter mest med korrupsjon: Brasil, Tanzania, Afghanistan, Sudan, De palestinske områdene, Pakistan, Mosambik, Uganda, Haiti.

Dette forteller oss to ting: At fokuset på styresettreform og anti-korrupsjon i de landene vi gir bistand til er viktig, fordi det er en grunnleggende forutsetning for utvikling på de fleste områder, og at vi må passe på at de norske midlene blir brukt på en hensiktsmessig måte, slik at vi får mest og best mulig utvikling for pengene. Det innebærer blant annet at vi må bekjempe korrupsjonen hele veien fra giver til mottaker.

Misligheter som ikke oppdages, bidrar til opprettholdelsen av en korrupsjonskultur som ødelegger samfunnet. At korrupsjonen avdekkes er derfor positivt. Det er et uttrykk for at kontrollmekanismene virker. Videre er det viktig at brudd på anti-korrupsjonsregelverket får konsekvenser. Sanksjoner bidrar ikke bare til å konkludere den enkelte sak, men virker også forebyggende.

Skille visjon og virkemiddel

Debatten rundt bistand og korrupsjon aktualiseres stadig, både fordi korrupsjonsskandaler blir avdekket, men også fordi det er behov for kritisk selvrefleksjon på hvordan vi på best mulig måte kan beskytte oss mot korrupsjon. Begrepet nulltoleranse har vist seg å være utfordrende i denne sammenheng.

Den verste konsekvensen av korrupsjon i bistanden er at livsnødvendige ressurser tas fra de mest sårbare gruppene som er ofre i konflikt og naturkatastrofer. Nulltoleranse for korrupsjon er derfor en visjon som deles av alle aktører som er involvert i bistand og humanitære operasjoner.

Men hva betyr det i praksis? Og er det noen ganger slik at nulltoleranseprinsippet er til direkte hinder for å nå visjonen om null korrupsjon? Kan dette prinsippet gå på bekostning av andre viktige hensyn, slik som kontinuitet i arbeid for verdige liv for våre brødre og søstre i fattige land, gjennom stans i framtidige utbetalinger, krav om tilbakebetaling og strafferettslige forfølgelser? De norske bistandsorganisasjonene opplever det langt på vei slik, idet de tar til orde for en bedre operasjonalisering av begrepet nulltoleranse.

Bistandstorgets antikorrupsjonsgruppe, som består av et 20-talls norske sivilsamfunnsorganisasjoner, har i et brev til UD bedt om at departementet utdyper politikken slik at det skilles mellom nulltoleranse som visjon og nulltoleranse som virkemiddel.

Gruppa opplever at virkemidlene i for mange tilfeller er til hinder for åpenhet i prosessene om varsling, håndtering av mistanke og godt forebyggende arbeid.

Problematisk sanskjonsform

Spesielt problematisk oppleves UDs sanksjonsformer mot organisasjonene idet begrunnet mistanke om misligheter resulterer i at alle utbetalinger til prosjektet stanses inntil friskmelding foreligger. Dette kan ta svært lang tid, uansett hvor lite beløp det er snakk om.

I tillegg oppleves det problematisk at underslåtte midler må tilbakebetales til norske myndigheter selv der hvor ansvarlige eller den norske organisasjonen allerede har dekket tapet. Det siste skjer ofte fordi man ikke ønsker at uskyldige i prosjektets målgruppe skal rammes av andres ugjerninger. I slike situasjoner kan UDs krav oppleves som dobbelt straff.

Å varsle om misligheter er en moralsk plikt, men terskelen for å si ifra blir høyere med slike regler for frys av midler og tilbakebetaling. Slik sett kan regelverket i dette tilfelle virke mot sin hensikt.

Korrupsjon er ofte godt skjult kriminalitet, og med mindre noen sier fra, vil den fortsette. Organisasjonene ønsker derfor å samarbeide med UD/Norad for å forbedre eksisterende regelverk, slik at det i større grad legges til rette for varsling og at sanksjoner står i (riktig) forhold til de mislighetene som blir begått.

Visjonen om nulltoleranse for korrupsjon består, men virkemidlene bør justeres til fordel for en mer effektiv korrupsjonsbekjempelse. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 12.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL