Kommentar: Etter smellet

De som har det virkelige ansvaret for påskens terorrangrep i Moskva, sitter i Kreml og bedriver statsterrorisme.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Tidlig om morgenen 29. mars eksploderte to selvmordsbombere her på T-banen i Moskva. 40 personer ble drept, rundt 100 fikk skader av ulik alvorlighetsgrad.

Det har ikke eksplodert i Moskva på nesten seks år. Den siste bombingen i Russlands hovedstad fant sted 31. august 2004. Dette var den tredje i en rekke angrep organisert av terrorister i løpet av sommeren og høsten 2004. Dagen etter, 1. september 2004, okkuperte terrorister en skole i den lille ossetiske byen Beslan. 1128 personer ble der tatt som gisler. Som resultat av stormingen av skolen, initiert av russiske myndigheter, ble 333 gisler drept (inkludert 186 barn).

Det er blitt vurdert dithen at russiske myndigheter har eliminert terrortrusselen etter Beslan-angrepet. Noe de en stund gjorde. De knuste lederne av den islamistiske undergrunnsbevegelsen, slike som Khattab, Abu Deit, Sjamil Basajev (1965-2006) og mange andre. Men da sikkerhetsmyndighetene i FSB drepte den eneste legitime lederen for den tsjetsjenske motstanden, president Aslan Maskhadov (1951- 2005), ble sjansene for en fredelig løsning på den russisk-kaukasiske konflikten begravet. Isteden ble den yngste og minst utdannede politikeren i Russland, Ramzan Kadyrov (da 29 år), utnevnt til president i Tsjetsjenia. Hans dyriske grusomhet, med metoder som gir assosiasjoner til Stalin, ga raskt resultater. Russlands president Vladimir Putin erklærte fullstendig seier over terrorismen, for en hel verden lovet han oppnådd stabilitet i Tsjetsjenia.

Protest mot statspropaganda

Men seks år etter Beslan skulle det igjen vise seg at dette kun var en kort tidsfrist for innbyggerne i Moskva. Terrorister inntok nå igjen hovedstaden, og de demonstrerte nok en gang hvor enkelt det er å organisere et terrorangrep i hjertet av Russland. I tillegg ble dette angrepet kynisk nok arrangert nær hjertet av russisk makt – ved Lubyanka (i Sovjet-tiden hovedkvarteret til KGB, nå kontoret til FSB, den viktigste etterretningstjenesten i Russland).

De psykiske plagene etter terrorangrepene i mars er enorme. Man kan si det har provosert fram en revolusjon i sinnene til mange innbyggere, som naivt har trodd på regjeringen og dens propaganda-apparat – nemlig det statlige fjernsynet.

29. mars viste ingen tv-kanaler scenen for angrepet, nemlig eksplosjonen på en t-banestasjon i Moskva. I det øyeblikket de to kvinnene eksploderte, gikk andre mennesker ned i undergrunnen, intetanende om faren. TV-kanalene har ikke gjort noe for å advare sine seere om faren. Det er fordi kun en eneste seer er viktig nok for russisk statlig fjernsyn, nemlig «Kreml».

Men de med makt i Kreml tar aldri undergrunnen. Det er forskjellen.

Russisk fjernsynskanaler snakker om terrorhandlinger kun om ettermiddagen. Nyheter på kvelden viste snarere president Dmitrij Medvedjev som la ned blomster på stedet der passasjerene i Moskva ble drept. Så viste man statsminister Putin, som besøkte sårede på sykehuset. Og etter besøket bedyret han at alle terrorister skal «graves fram fra bunnen av kloakken».

Det var en blek klang av Putins ti år gamle uttrykk «gni terrorister ut av uthuset». Og ettersom terrorister ti år senere nok en gang klarer å bombe Moskva, er statsministerens ord en sterk provokasjon for folk.

Oppfordrer til ulovlige drap

Og igjen viste president Medvedjev at den tidligere påståtte humane forskjellen mellom Putin og ham selv, er død: På et møte med ledere av andre politiske partier beklaget Medvedjev at han ikke var ved makten da Russland gikk bort ifra dødsstraff for å slutte seg til Europarådet. Hvis Medvedjev var president på den tiden, ville Russland fortsatt praktisert dødsstraff.

Og nå sier Medvedjev: «De som begikk disse avskyelige forbrytelsene må svare for sine liv, selv i fravær av dødsstraff.» Dermed oppfordrer han faktisk til utenomrettslige henrettelser. Disse kommentarene ligger i sin helhet på den offisielle nettsiden til Kreml (http://kremlin.ru/transcripts/7316).

Problemet er at utenomrettslige drap allerede er det viktigste instrumentet for russiske hemmelige tjenester for å bekjempe kaukasiske opprørere. Og denne taktikken er veldig effektiv, men i en helt annen betydning. Den undertrykker ikke undergrunnsbevegelsene. Tvert imot, den rekrutterer nye terrorister. Den terroristiske underverdenen er for øyeblikket Russlands eneste effektive bakkemotstand.

Alle de andre mer legitime instrumenter for uttrykk for uenighet med myndighetene i Russland, er undertrykte – det er ingen ytringsfrihet, ingen valgfrihet, ingen forsamlingsfrihet, ingen politisk pluralisme, intet effektivt parlament, intet uavhengig rettsvesen. Terrorisme er blitt den eneste måten å håndtere statlig terror.

Regjeringens hovedansvar

Dette rettferdiggjør ikke terrorister som dreper uskyldige sivile. Men faktum er at den russiske regjeringen primært har skylden, ettersom den bruker terror for å undertrykke de demokratiske institusjonene i landet. «Demokratisk» betyr da en mulighet for å delta i styringen av landet. Og aller viktigst: Muligheten til å kontrollere makten.

Faktum er nemlig også at det aldri var noen stabilitet i disse årene uten selvmordsbombere. I årene etter Beslan i 2004 forekom det terrorangrep hver dag. Problemet er at de ikke oppstår på t-banestasjoner i Moskva, men langt, langt borte, i Nord-Kaukasus.

Og dette området anses som en del av Russland på grunn av to formelle kriterier: 1) Penger, og 2) Under de vanlige kvasi-valgene gir regioner i Kaukasus 100 prosent av stemmene til regjeringspartiet eller presidentens etterfølger.

I sommer ble menneskerettighetsaktivisten Natalja Estemirova (1965-2009) drept i Tsjetsjenia, kun fordi hun snakket åpent om henrettelsene som aktivt praktiseres av president Kadyrov. Natalja snakket om hvor kritikkverdig og ineffektiv denne metoden er for å håndtere de opprørsbevegelsene.

Bruker sorg for makt

Dagens situasjon kan sammenlignes med propagandaen og strategien til bolsjevikene på begynnelsen av forrige århundre. Det ene ligger i angrepene som brukes, men også i løftene – bøndene ble lovet land, arbeidskraft, fabrikker for folket og ikke minst ble de lovet demokrati. I videste forstand «RETTFERDIGHET».

Vi vet alle hva utfallet av disse løftene ble – frykten for Stalin.

Kaukasiske islamister har også lovet rettferdighet i henhold til sharia. Om de vinner denne krigen, blir slutten den samme – terror.

Men skylden vil ligge på dem som bruker Ramzan Kadyrov, utenomrettslige henrettelser, samt avskaffelse av friheter i Russland, for å bekjempe den kaukasiske opprørsbevegelsen.

Skylden vil ligge på dem som bruker sorg og tragedie for å komme til makt, samt for å beholde makten. ■

Elena Milashina er journalist i den uavhengige avisa Novaya Gazeta. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL