Kommentar: Bedre klima uten diktatorer

Lufta på klimakonferansene vil klarne hvis diktatorene fjernes.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i Ny Tid 08.04.2011. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, African Youth, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser .

Klimakonferanser. Noen ganger har jeg en litt flau smak i munnen når jeg er på internasjonale toppmøter. Ofte støtter vi organisasjonene politikken til G-77-landene, det vil si den største sammenslutningen av utviklingsland, rett og slett fordi den er basert på gode og rettferdige prinsipper. De står gjerne steilt opp mot industrilandene. Men bakom lurer alltids spørsmålet: hvem forhandler de på vegne av? Flere av statslederne til G-77-landene er despoter, banditter og opportunister.

Egypts krav

Typisk er det at Egypt på flere av de konferansene jeg selv har vært til stede på krever at NGO-ene, de frivillige organisasjonene, må få mindre spillerom, mindre innflytelse. De bør ikke få ordet i plenum, og så videre. Eller hva med Libya, som inntil nylig var leder for FNs menneskerettighetsråd…? Slikt er vanskelig å unngå når vi har én verdensorganisasjon; alle er med og alle verv går på rundgang. Men den flaue smaken i munnen er tilstede hele tida.

Modige afrikanske journalister

Mange av oss har stusset på størrelsen på delegasjonene fra noen av de afrikanske landene under konferansene. Delegasjonene fra Zimbabwe, for eksempel, hvor verken sivilsamfunn eller uavhengige stemmer får spillerom. Men nå tar modige afrikanske journalister bladet fra munnen og stiller selv slike viktige spørsmål. Rett før klimatoppmøtet i København leste jeg en del afrikansk presse. Der fikk nettopp Zimbabwe gjennomgå, men også Tanzania og Nigeria. Tanzanianske journalister lurte på hvorfor det ikke eksisterte noen nasjonale klimaplaner, når dette temaet hadde vært en del av agendaen i flere år. Og hvorfor skulle tanzanianske borgere sponse ca 90 tanzanianske delegater?

Tax-free-utvalget avgjør

En gang jeg var i Kinshasa, hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo, ble jeg fortalt av folk i systemet at de var mindre interessert i toppmøter på steder hvor utvalget på tax-free-butikkene ikke var på høyden. De hadde selvsagt næringsvett: har du først kommet deg opp i systemet, må du benytte deg av det. Det blir nok delegatrekord til neste år, når klimatoppmøtet er lagt til Sør-Korea…

I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Istanbul, og venter på at flyet skal bringe meg videre til Bangladesh. Der skal jeg delta på et seminar om klimatilpasning. Også Bangladesh er kjent som et korrupt land, med en mektig landbesittende klasse, som ofte er bosatt i utlandet. Men landet har klart å holde en god tone mellom hinduer og muslimer, og er mye mer stabilt enn sin tidligere siamesiske tvilling, Pakistan. Landet er samtidig også et av de mest utsatte for en mulig havstingning. Og de har ambisiøse nasjonale planer for klimatilpasning.

Demokratisk utvikling

Bangladesh kan derfor tale med en viss autoritet. En del av den nye demokratiske utviklingen vi ser i den arabiske verden, vil kanskje også gjøre at andre land i G-77 vil kunne framstå som nasjoner alle må høre på. I så fall blir det mye morsommere å være med på klimakonferanser i framtida. Hva lederne i disse landene sier, vil ikke bare være politisk korrekt, men det vil være basert på et demokratisk mandat. Det vil være farger av folkelig forankring og mer av de fattiges perspektiv. Og da vil det være mye vanskeligere for vesten, og resten, å stå imot. Det gjør jobben vår lettere. Det bør borge for et bedre forhandlingsklima – uten diktatorer.

---
DEL