Kommentar: «Itte no knussel»

Klodens befolkning har passert syv milliarder, men befolkningsveksten er ikke selve problemet. Vår vilje til å dele er mer avgjørende enn noensinne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 04.11.2011. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Kloden. Mandag ble vi syv milliarder. Syv milliarder mennesker som alle har rett på et verdig liv. Vi er for mange, sier du? Har du glemt landhandler-enka Marte Svennerud? Hun, som da enka etter lærer Hansen døde og etterlot seg sju barn, gikk til prestekontoret og sa: «Itteno knussel, je tæk dom aille sju». Marte skulle dele det hun hadde med dem og gi dem det liv de hadde rett på.

Sjansen er størst for at vår nummer syv milliard ble født inn i elendighet. At det er et barn som er født inn i et hjem uten lys, uten reint vann og uten nok mat. Ingen av oss som har trukket vinnerloddet i livets lotteri, med moralen i behold kan si: «Nei, dette barnet har vi ikke plass til, det er for mange». Det er oss det er for mange av, oss som fråtser.

Hvis vi vil, kan vi gi alle syv milliardene et liv med de samme mulighetene som vi har fått. Bare vi er villige til å dele. Kloden vi bor på har begrensede, men store ressurser. Fortsatt er det sånn at 20 prosent av oss som bor her, bruker 80 prosent av det kloden har.

Mens 80 prosent av jordas innbyggere må nøye seg med 20 prosent av ressursene. Derfor får jeg litt vondt i magen når folk spør meg: «Hva med overbefolkningen? Er ikke det egentlig det største problemet?»

Mitt svar er nei. Det store spørsmålet er, er vi villige til å dele? Er vi villige til å leve slik at det er rom for alle? Løsningene på de fleste krisene som truer, enten det er matmangel, klimakrise eller utryddelse av jordas planter og dyr, handler i bunn og grunn om å få på plass en gigantisk omfordeling, en rettferdig fordeling av tilgangen til, og bruken av jordas ressurser.

Lavkarbobølgen er feil vei

En fordeling både mellom oss som lever på jorda i dag – mellom fattige og rike land, og mellom oss og generasjonene som kommer etter oss. Skal vi virkelig bruke opp all regnskog, all olje og gass, bygge ned matjorda og bruke opp det rene vannet? Hva skal vi la stå igjen?

Joda, noen av de store utfordringene kan synes mer krevende å løse jo flere vi blir. Men det er feil ende å starte i. Dersom befolkningsveksten øker i tråd med FNs anslag, vil vi for eksempel trenge betydelig mer mat i årene framover.

Det betyr at den stadig framvoksende «lavkarbobølgen» som ser ut til å ri landet, er totalt feil vei å gå. En mer ressurskrevende slankekur skal du lete lenge etter. Hverdagsmenyen vår må igjen bestemmes av naturen rundt oss. Vi kan ikke spise oss tynne på kjøtt som er proppet med korn som kunne ha mettet millioner av mennesker. Det er det motsatte av å dele.

Lik del av kaka

Her ligger også svaret på hvorfor det er så vanskelig, hvorfor det ikke ble noen klimaavtale i København for to år siden. De rikeste landene var ikke villig til å dele sin rikdom. Vi ville fortsette som før, og i stedet shoppe utslippskutt i utviklingslandene.

Men dette gikk ikke u-landene med på. Og de krever fortsatt sin rettmessige del av kaka. Jeg forstår dem godt. Hvorfor er det de som slipper ut to-tre tonn CO2 i året som først skal kutte utslippene, hvorfor er det ikke de med et utslipp på over ti?

Den dagen vi er villige til å dele, den dagen vil vi også sørge for at innbyggertallet på kloden ikke vokser ubegrenset inn i framtida. Da vil vi ha sikret framtida til de som er her.

Det er bare å se til vårt eget land. Det var når folk hadde trygghet for framtida, uten å være avhengige av sine barn, veksten i befolkningen avtok. Derfor må vi være villige til å diskutere det aller viktigste: Hvordan dele.

«Noen sier planeten vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterkere», sa FNs generalsekretær, Ban Ki-Moon, denne uken.

Og hvis vi syv milliarder som nå er samlet på den fantastiske grønne planeten vår, sammen kan fordele mat, vann og energi – på en måte som er rettferdig, også overfor dem som kommer etter oss, da er mulighetene store for syv milliarder fantastiske liv.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 04.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL