Den kommende krigen mot Kina

USA maner frem et bilde av seg selv som det heroiske landet som kan redde verden fra et «stadig mer aggressivt Kina». Samtidig omringer over 400 amerikanske militærbaser Kina med raketter, bombefly, krigsskip og fremfor alt atomvåpen.

John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Da jeg besøkte Hiroshima for første gang i 1967, lå skyggen hennes fremdeles over trappetrinnene. Den utgjorde et nærmest perfekt bilde av et menneske som slapper av: knærne fra hverandre, ryggen bøyd, en hånd ved siden av seg der hun satt og ventet på at banken skulle åpne. Kvart over åtte om morgenen den 6. august 1945 ble hun og silhuetten hennes brent inn i granitten. Jeg stirret på skyggen i sikkert over en time, det ble umulig å glemme synet. Da jeg kom tilbake mange år senere, var den borte: fjernet, «forsvunnet»; en politisk forlegenhet.

Jeg har brukt to år på å lage en dokumentarfilm, The Coming War on China, der jeg via fakta og vitneutsagn advarer om at atomkrig ikke lenger bare er en skygge, men en reell mulighet. Den største opprustningen av militære styrker under amerikansk ledelse siden andre verdenskrig er godt i gang. Styrkene befinner seg på den nordlige halvkule, ved Russlands vestgrenser, i Asia og i Stillehavet, ansikt til ansikt med Kina.

Den store faren dette innebærer blir stort sett undergravd eller forvrengt. En trommevirvel av falske nyheter i det vanlige nyhetsbildet går som et ekko av angsten som har ridd den offentlige bevisstheten gjennom store deler av det 20. århundre.

Rennesnaren. Akkurat som fornyelsen av Russland etter sovjetepoken, har fremveksten av Kina som økonomisk stormakt blitt erklært å være en «eksistensiell trussel» mot USAs guddommelige rett til å regjere og dominere samfunnsmessige forhold. Som en motvekt mot disse «truslene» annonserte president Obama en «dreining mot Asia». Det innebar at nesten to tredjedeler av amerikanske marinestyrker skulle overføres til Asia og Stillehavet innen 2020. I dag omringer over 400 amerikanske militærbaser Kina med raketter, bombefly, krigsskip og fremfor alt atomvåpen. Fra Australia og nordover gjennom Stillehavet til Japan, Korea og tvers over Eurasia til Afghanistan og India danner disse basene, ifølge en amerikansk strateg, «den perfekte rennesnare».

En studie gjennomført av RAND Corporation – som helt siden Vietnam har planlagt USAs kriger – har tittelen «War with China: Thinking Through the Unthinkable». Med De forente staters armé som oppdragsgiver vekker rapportforfatterne den kalde krigen til live, da slagordet til RANDs sjefsstrateg Herman Kahn − «thinking the unthinkable» − ble berømt. Kahns bok On Thermonuclear War presenterte en plan for en atomkrig mot Sovjetunionen som kunne «vinnes». I dag deles hans apokalyptiske syn av de som sitter med den virkelige makten i USA: militaristene og de neokonservative i regjeringsapparatet, Pentagon, etterretningstjenestene og «national security»-etablissementet, samt Kongressen.

Den nåværende forsvarsministeren Ashley Carter, en snakkesalig provokatør, sier at USAs politikk er å konfrontere dem «som ser USAs dominans og ønsker å ta den fra oss».

Den største opprustningen av militære styrker under amerikansk ledelse siden andre verdenskrig er godt i gang.

Alarmberedskap. Alt tyder på at dette også vil være Donald Trumps tilnærming til utenrikspolitikken. Hans utskjelling av Kina under presidentvalgkampen gikk blant annet ut på at Kina «voldtar» den amerikanske økonomien. Den 2. desember snakket den kommende presidenten med Taiwans president. Det var en direkte provokasjon mot Kina, som betrakter Taiwan som en kinesisk provins. Væpnet med amerikanske raketter er Taiwan stadig et verkende sår i forholdet mellom Washington og Beijing.

«USA forbereder en krig mot Kina,» skrev Amitai Etzioni, professor i internasjonal politikk ved George Washington-universitetet, «– en skjebnesvanger beslutning som hittil ikke er grundig vurdert av de valgte myndigheter, altså Det hvite hus og Kongressen.» Denne krigen er ment å starte med et «ødeleggende angrep på kinesiske forsvarsenheter som land- og sjøbaserte rakettbatterier … satellitter og antisatellittvåpen».

I 2015 offentliggjorde Pentagon sin «Law of War Manual». Der heter det at «USA ikke har godtatt noen avtale som hindrer oss i å bruke atomvåpen i og for seg – derfor er atomvåpen lovlige våpen for USA.»

I Kina ble jeg fortalt av en strateg at «vi er ikke fienden deres, men dersom dere [i Vesten] bestemmer dere for at vi er det, må vi forberede oss uten å nøle». Kinas styrker og våpenarsenal er små sammenliknet med USAs. Likevel, skriver Gregory Kulacki som er med i Union of Concerned Scientists, «snakker Kina for første gang om å sette sine kjernevåpen i alarmberedskap, så de kan avfyres raskt når det varsles om et angrep. Dette vil være en tydelig og farlig endring av kinesisk politikk.»

Filippinene. I 2015 satte USA under strengt hemmelighold i verk sin største militærøvelse siden den kalde krigen. Det var den såkalte øvelsen «Talisman Sabre» – en armada av skip og langtrekkende bombefly som trente på et «luft–sjø-stridskonsept beregnet på Kina» der de blokkerte seilingsruter i Malakkastredet og kuttet av Kinas tilgang til olje, gass og andre råmaterialer fra Midtøsten og Afrika.

Det er provokasjoner som dette, samt frykten for en blokade utført av USAs marine, som har fått Kina til nærmest febrilsk å bygge strategiske landingsbaner på omstridte rev og småøyer (Spratly-øyene) i Sørkinahavet. I juli i år ble Kinas krav om suverenitet over disse øyene avslått av FNs faste voldgiftsdomstol. Selv om saken var meldt inn av Filippinene, ble den lagt frem av ledende amerikanske og britiske advokater, og kunne spores tilbake til den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton.

I 2010 fløy Clinton til Manila. Hun krevde at USAs tidligere koloni skulle gjenåpne de amerikanske militærbasene som ble stengt på 1990-tallet etter en folkebevegelse mot volden de medførte, særlig mot filippinske kvinner. Hun erklærte at Kinas krav på Spratly-øyene – som ligger over 12 000 kilometer fra USA – var en trussel mot USAs «nasjonale sikkerhet» og mot «fri skipsfart».

Etter å ha mottatt våpen og militært utstyr for millioner av dollar, brøt den daværende presidenten Benigno Aquino bilaterale forhandlinger med Kina, og undertegnet i all stillhet en forsvarsavtale med USA («Enhanced Defense Cooperation Agreement»). Dette medførte fem roterende amerikanske baser, og gjenopprettet en forhatt forordning fra kolonitiden om at amerikanske styrker og entreprenører skal ha rettslig immunitet på Filippinene.

Valget av Rodrigo Duterte som Filippinenes president i april har lamslått Washington. Duterte betegner seg selv som sosialist, og har erklært at «i våre relasjoner til verden vil Filippinene føre en uavhengig utenrikspolitikk». Han har også pekt på at USA ikke har beklaget grusomhetene de gjorde seg skyldig i som kolonimakt. «Jeg vil bryte med USA,» sa han, og lovte å kaste ut de amerikanske styrkene. Men USA er fremdeles på Filippinene, og felles militærøvelser fortsetter.

Informasjonskrig. I 2014 startet Obama-administrasjonen en propagandakampanje som stemplet Kina, verdens største handelsnasjon, som en trussel mot «fri skipsfart». Dette skjedde under overskriften «informasjonsdominans» − sjargongen for mediemanipulering eller falske nyheter, som Pentagon bruker over fire milliarder dollar på årlig.

CNN ledet an med sin «national security reporter» som rapporterte opprømt fra et militærfly over Spratly-øyene. BBC overtalte redde filippinske piloter til å fly en enmotors Cessna over de omstridte øyene «for å se hvordan kineserne reagerte». Ingen av disse reporterne stilte spørsmål ved hvorfor kineserne bygde landingsstriper utenfor sin egen kyst, eller hvorfor amerikanske militære styrker klumpet seg sammen på Kinas dørstokk.

Den utnevnte sjefspropagandisten er admiral Harry Harris, USAs øverstkommanderende i Asia og Stillehavet. «Mitt ansvar,» sa han til New York Times, «strekker seg fra Bollywood til Hollywood, fra isbjørner til pingviner.» Aldri har imperialistisk dominans blitt fyndigere beskrevet.

Harris er én av mange Pentagon-admiraler og -generaler som leverer kortfattede, hyppige orienteringer til utvalgte, føyelige journalister og kringkastingsfolk. Målet er å sannsynliggjøre en tilsynelatende trussel av samme kaliber som George W. Bush og Tony Blair brukte da de rettferdiggjorde ødeleggelsen av Irak og store deler av Midtøsten.

I Los Angeles i september erklærte Harry Harris at han var «klar til å konfrontere et revansjelystent Russland og et selvhevdende Kina. Hvis vi må slåss i kveld, vil jeg ikke ha noen rettferdig kamp. Er det en kamp med kniver, tar jeg med meg pistol. Er det en kamp med pistoler, setter jeg inn artilleriet, og alle partnerne våre med sitt artilleri.»

Disse «partnerne» inkluderer Sør-Korea, utskytningsrampen for Pentagons Terminal High Altitude Air Defense-system, kjent som THAAD, angivelig rettet mot Nord-Korea. Som professor Theodore Postol har påpekt, er det i virkeligheten rettet mot Kina.

Australia. Under et besøk i den australske byen Sydney oppfordret Harry Harris Kina til å «rive ned den store muren i Sørkinahavet». Bildebruken ble en forsidenyhet. Australia er USAs mest underdanige «partner». Landets politiske elite, militæret, etterretningstjenestene og mediene er integrert i det som er kjent som «alliansen».

Selv om Kina er Australias største handelspartner, som mye av den nasjonale økonomien er avhengig av, er det å «konfrontere Kina» et diktat fra Washington. «Dere i Australia er med oss, hva som enn skjer,» sa en av organisatorene bak Vietnamkrigen, McGeorge Bundy. En av de viktigste amerikanske basene der er Pine Gap i nærheten av Alice Springs. Den ble etablert av CIA, spionerer på Kina og resten av Asia, og er en sentral bidragsyter til Washingtons morderiske dronekrig i Midtøsten.

Richard Marles er talsmann i forsvarssaker for det største opposisjonspartiet i Australia, Labour Party. I oktober ba han om at «operasjonelle beslutninger» om provokative handlinger mot Kina må overlates til militære sjefer i Sørkinahavet. Med andre ord skal en avgjørelse som kan innebære krig med en atommakt, ikke tas av en valgt leder eller et parlament, men av en admiral eller en general.

Dette er Pentagon-linjen – et historisk avvik for enhver stat som kaller seg et demokrati. Pentagons økte innflytelse i Washington – som Daniel Ellsberg har kalt «et stille kupp» – reflekteres i den rekordstore summen 5000 milliarder dollar som USA har brukt på angrepskriger siden 11. september 2001. Dette fremkommer i en studie utført av Brown University. Millioner av døde i Irak og 12 millioner flyktninger fra minst fire land er konsekvensene.

Japan. Den japanske øya Okinawa har 32 militære installasjoner som har blitt brukt av USA til angrep på Korea, Vietnam, Kambodsja, Afghanistan og Irak. I dag er det primære målet Kina, som Okinawa har tette kulturelle bånd til og handelsforbindelser med.

På himmelen over Okinawa kan man til enhver tid se militære fly. Fra tid til annen krasjer de inn i hjem og skoler. Folk får ikke sove, lærerne kan ikke undervise. Hvor enn de går i sitt eget land, er de gjerdet inne med beskjed om å holde seg unna.

En folkelig antibase-bevegelse har vokst frem på Okinawa etter at en 12 år gammel jente ble gjengvoldtatt av amerikanske soldater i 1995. Dette var bare én blant hundrevis av slike forbrytelser, hvorav de fleste aldri blir rettsforfulgt. Denne motstandsbevegelsen er knapt kjent i verden for øvrig, men den har ført til at Japans første antibaseleder Takeshi Onaga ble valgt. Bevegelsen har også skapt et noe uventet hinder for Tokyo-regjeringen og den ultranasjonalistiske statsministeren Shinzo Abes planer om å oppheve Japans «fredsgrunnlov».

Blant motstanderne er Fumiko Shimabukuro, en 87 år gammel overlevende fra andre verdenskrig. En fjerdedel av Okinawas befolkning døde under den amerikanske invasjonen. Fumiko og hundrevis av andre gjemte seg i vakre Henoko Bay, som hun nå kjemper for å redde. USA vil ødelegge bukta for å utvide rullebanene til bombeflyene sine. «Vi har et valg,» sier hun. «Vi kan velge taushet, eller vi kan velge å leve.» Da jeg deltok i deres fredelige samling utenfor den amerikanske Camp Schwab-basen, kretset et gigantisk Sea Stallion-helikopter over hodene våre – utelukkende for å skremme.

Trumps utskjelling av Kina under presidentvalgkampen gikk blant annet ut på at Kina «voldtar» den amerikanske økonomien.

Sør-Korea. Tvers over Østkinahavet ligger den koreanske øya Jeju, en subtropisk nasjonalpark og et verdensarvsted, erklært som «en verdens fredsøy». På denne verdens fredsøy er en av verdens mest provoserende militærbaser bygd, mindre enn 650 kilometer fra Shanghai. Fiskerlandsbyen Gangjeong er dominert av en sørkoreansk marinebase beregnet på amerikanske hangarskip, atom-ubåter og jagere utstyrt med Aegis rakettsystem rettet mot Kina.

I snart et tiår har det vært folkelig motstand mot disse krigsforberedelsene på Jeju. Hver dag – ofte to ganger om dagen – kommer landsbyboere, katolske prester og støttespillere fra hele verden til en religiøs messe som sperrer portene til basen. I et land hvor politiske demonstrasjoner – i motsetning til sterke religioner – gjerne er forbudt, har taktikken virket inspirerende. En av lederne, fader Mun Jeong-hyeon, sa til meg: «Jeg synger fire sanger hver dag ved basen. Jeg synger om det så raser en tyfon – ingen unntak. De de bygde denne basen, ødela de miljøet og livet til landsbyboerne, og vi burde vitne om det. De vil styre over Stillehavet. De vil isolere Kina i verden. De ønsker å være verdens herskere.»

Den kalde krigens døs. Fra Jeju fløy jeg til Shanghai for første gang på en mannsalder. Sist jeg var i Kina var ringingen fra sykkelklokker den høyeste lyden jeg hørte; Mao Zedong var nettopp død; byene fremsto som dystre steder der bange anelser konkurrerte med fremtidshåp. I løpet av noen få år hadde Deng Xiopeng, «mannen som forandret Kina», blitt den «øverste lederen». Jeg var helt uforberedt på de forbløffende endringene landet har gjennomgått.

Kina byr på heftig ironi – ikke minst huset i Shanghai der Mao og kameratene hans grunnla Kinas kommunistparti i 1921. I dag står det midt i et svært kapitalistisk shipping-område. Man spaserer altså ut av denne kommunist-helligdommen med Maos lille røde bok og plastbysten av Mao, og omfavnes av Starbucks, Apple, Cartier og Prada.

Ville Mao vært sjokkert? Jeg tviler på dét. Fem år før hans store revolusjon i 1949 sendte han følgende hemmelige budskap til Washington: «Kina må industrialiseres,» skrev han. «Dette kan bare gjøres med et fritt næringsliv. Kina og USA har sammenfallende interesser økonomisk og politisk. Amerika trenger ikke være redd for at vi ikke vil samarbeide. Vi kan ikke risikere noen konflikt.»

Mao tilbød seg å møte Franklin Roosevelt i Det hvite hus samt etterfølgeren hans Harry Truman, og dennes etterfølger Dwight Eisenhower. Han ble avvist – enten det, eller bevisst ignorert. Muligheten som kunne ha endret vår nære historie, avverget kriger i Asia og reddet utallige liv, forvitret fordi sannheten om disse offensivene ble benektet i 1950-årenes Washington «da den katatoniske kaldkrig-døsen holdt landet vårt i et jerngrep», som kritikeren James Naremore skrev. De falske nyhetene som nok en gang presenterer Kina som en trussel i mainstream-mediene, er et utslag av den samme mentaliteten.

Liten og hendig. Verden dreier ubønnhørlig mot øst, men Kinas visjon om Eurasia blir knapt forstått i Vesten. Den nye silkeveien er en bane av handel, havner, rørledninger og høyhastighetstog hele veien til Europa. Verdenslederen i jernbaneteknologi, Kina, forhandler med 28 land om jernbanelinjer der togene vil suse av sted i opptil 400 kilometer i timen. Denne åpningen mot verden bifalles av en stor del av verdens befolkning, og forener Kina og Russland.

«Jeg tror med hver fiber i kroppen at USA er noe helt enestående,» sa Barack Obama, og vakte til live fetisjismen fra 1930-tallet. Denne moderne overlegenhetskulten er amerikanismen, verdens verste rovdyr. Under den liberale fredsprisvinneren Obama har det blitt brukt mer penger på atomstridshoder enn under noen annen president siden slutten av den kalde krigen. Et miniatomvåpen er under planlegging. Det går under navnet B61 Model 12, og vil innebære, sier tidligere visestyreleder i Joint Chiefs of Staff James Cartwright, at «når det er mindre, er det lettere å forestille seg bruken av det».

Avsindig. Atlantic Council, en konvensjonell amerikansk geopolitisk tenketank, publiserte i september en rapport som spådde en hobbesiansk verden «preget av at orden bryter sammen, voldelig ekstremisme og en æra med vedvarende krig». De nye fiendene var et «fornyet» Russland og et «stadig mer aggressivt» Kina. Bare heroiske Amerika kan redde oss.

Det er noe avsindig ved denne krigskremmeraktige virksomheten. Det er som om det «amerikanske århundret» − proklamert i 1941 av den amerikanske imperialisten Henry Luce som eide Time magazine – har tatt slutt uten at noen har merket det, og ingen har hatt mot til å be keiseren ta med seg pistolene sine og dra hjem.

Teksten er opprinnelig publisert på www.informationclearinghouse.info


Se filmen referert på www.johnpilger.com
Den skal snart vises på norsk TV, vi kommer tilbake til datoen.

 

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.