Kolonitid, apartheid og frigjøring revisited

Long road to liberation beskriver hvordan sentrale politikere og solidaritetsbevegelser i Norge og Skandinavia snudde ryggen til ubehagelige sannheter om frigjøringsbevegelser man støttet, til tross for varslinger om forholdene.

Oslo
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Long road to liberation. An exiled Namibian activist’s perspective
Hans Beukes
Porcupine press, 2014

I Long road to liberation forteller forfatter Hans Beukes om hendelser som førte frem til kolonitidens slutt, apartheids fall og den tornefulle veien til Namibias selvstendighet i 1990. Beukes, som har tilbrakt mye av sitt voksne liv i Norge, deltok selv i stridighetene, og hadde bred kontakt med mange av dem som spilte vesentlige roller i disse årene som endret store deler av Afrika totalt.

Svart og hvit. Beukes ble født i 1936, og vokste opp som den eldste av ti søsken på bestefarens gård i Rehoboth. På gården levde folk fra ulike stammer, og det ble snakket afrikaans, nama og tysk. Men som jusstudent i Cape Town møtte Beukes apartheid med full tyngde. I et land der 85 prosent var svarte, utgjorde de bare 5 prosent av studentmassen, og praktisk talt bare hvite underviste i fag som angikk alle. Ingeniørstudiene var utelukket for svarte studenter, og ved det medisinske fakultet måtte svarte snu ryggen til eller forlate lokalet når en hvit kropp ble trillet inn på obduksjonssalen. Ingen svart lege kunne behandle en hvit pasient.

Out of Africa. I april 1959 får den 23 år gamle Beukes innvilget sin søknad om et treårig studieopphold i Oslo, og snart har han plass på en norsk malmbåt som skal seile nordover fra Port Elizabeth. Idet toget stopper på stasjonen i havnebyen, kommer fire menn med pistoler inn i kupeen og forlanger å få passet hans utlevert. Beukes får aldri noen forklaring på hvorfor. Men jusstudenten får hjelp, og kommer seg via Bechuanaland, Salisbury og London omsider til Oslo. Et stort og komplisert apparat mobiliseres rundt sørvestafrikaneren: På den ene siden de som ønsker at han skal vitne om sørafrikanernes vanstyre av sitt mandatområde overfor FN; på den andre siden regimet i Pretoria som med alle midler vil hindre dette og ser på Beukes som en trussel mot Sør-Afrikas interesser.

Til Norge. På Fornebu møtes han av blomster og fullt presseoppbud. Et intervju med NRK blir avbrutt av Dag Halvorsen, som sier at det norske folk venter på ham på Universitetsplassen. Der møtes unggutten av studenter med fakler og bannere som fordømmer apartheid. Et hav av hvite, forventningsfulle ansikter stirrer mot ham når han bestiger talerstolen. Mottakelsen er førstesideoppslag i osloavisene, og Beukes får i løpet av kort tid blant annet møte viseutenriksministeren, formannen i Nobelkomiteen, formannen i Stortingets utenrikskomité og LO-formannen. Pastor Michael Scott, som også deltar på møtene, fremholder høflig, men bestemt at hvis Norge vil vise sin avstandstaken til Sør-Afrikas apartheidpolitikk, har landet en gyllen anledning til dette gjennom aksjoner som fordømmer landets pågående annektering av Sørvest-Afrika, i strid med internasjonal lov. Norge er ett av de landene som har underskrevet på dokumentet som ga Sør-Afrika formynderretten over Sørvest-Afrika.

Sammen med pastoren opptrer Beukes også i et av Norges viktigste debattfora, Det Norske Studentersamfunn. Sør-Afrika og apartheid blir satt på dagsordenen.

USA og FN. Etter et kort og hektisk opphold i Oslo, kommer Beukes seg til New York. Hans viktigste kontakt her blir Mburumba Kerina – den første sørvestafrikaneren som fremfører sitt folks protester mot apartheidregimet i FN. Fra sitt oppholdssted i New York veileder Beukes sine landsmenn i hvordan de skal fremstå som frigjøringsledere. Han foreslår for Kerina å oppfordre sine korrespondenter til å forandre navnet på hans organisasjon til South West Africa People’s Organization, SWAPO. Siktemålet er å danne en nasjonal frigjøringsorganisasjon i Sørvest-Afrika som favner alle stammer, som lovfester representasjon av alle innbyggere, som stanser representasjon fra Sørvest-Afrika i det sørafrikanske parlamentet, og som forlanger at Sørvest-Afrika blir lagt under FNs forvaltningssystem. Slik blir SWAPO dannet. Sammen med Mburumba Kerina og den tredje aktivisten fra Sørvest-Afrika, Jariretundu Kozonguizi, opptrer Beukes i FN i debatten om Sør-Afrikas rett til å styre Sørvest-Afrika og til å innføre apartheid i landet.

Under oppholdet i USA drar Beukes på foredragsturné til en rekke amerikanske universiteter. På en buss i North Carolina velger han et av de fremste setene, men får umiddelbart beskjed av sjåføren om å sette seg bakerst. Tilbake i New York blir Beukes invitert til te hjemme hos Eleanor Roosevelt, «nasjonens mor», og som Mburumba sa: «den eneste hvite USA-politiker som likestiller rasismen i USA med apartheid i Sør-Afrika».

Afrika-turné. Like før jul 1959 er Beukes tilbake i Oslo. Han holder foredrag i skoleklasser og studentforeninger, i husmorlag og Rotary-klubber. Som en av få utenlandske studenter ved Universitetet i Oslo treffer han et stort utvalg av toneangivende personer i det norske samfunnet. Han reiser som studentrepresentant til Sverige og Danmark, Tunis og Ghana, Sveits og Nederland, og treffer mange av dem som skulle bli ledere etter hvert som afrikanske land får selvstyre.

Ved det medisinske fakultet måtte svarte snu ryggen til eller forlate lokalet når en hvit kropp ble trillet inn på obduksjonssalen.

I 1963 spiller Beukes en sentral rolle i en aksjon som skal sette sørvestafrikaproblematikken på den utenrikspolitiske dagsordenen i Norge. I 1966 blir han valgt til generalsekretær for eksilorganisasjonen National Union of South West African Students (NUSWAS). I 1970 får Beukes stipend av Det norske utenriksdepartementet for å reise gjennom Øst-Afrika med stopp i Etiopia, Kenya, Tanzania – og så videre til Zambia og Botswana, for å oppdatere seg på disse postkoloniale republikkene. Før reisen søker han, og får innvilget, norsk statsborgerskap.

I Dar-es-Salaam, der SWAPO har etablert sitt hovedkvarter, treffer Beukes organisasjonens ledelse. Senere drar han til Lusaka der opprørsbevegelser fra hele det sørlige Afrika har kontorer i det såkalte Liberation Centre. Han treffer Moses Garoeb, som han hadde blitt kjent med i New York åtte år tidligere, og som nå er SWAPOS generalsekretær. Inspirert av den yngre mannens optimisme, lar Beukes seg verve som medlem av SWAPO.

Splid og kamper. I 1975 flytter Buke til Lusaka med sin kone som skal jobbe for NORAD. Her blir han klar over en skjebnesvanger splittelse mellom SWAPOs ledelse i utenlandseksil og hundrevis av unge aktivister som har sluttet seg til «frigjøringskampen» med geriljaangrep mot sørvestafrikanske mål. SWAPO har fått våpenhjelp fra Sovjetunionen og Kina. Beukes argumenterer for at en slik væpnet motstand faktisk er ønsket av de sørafrikanske makthaverne, da det gir dem påskudd til å befeste sin stilling i landet som en buffer mot et fiendtlig innstilt Afrika. Ungdommen på sin side klager over korrupsjon og dårlig ledelse av de menn – med Sam Nujoma i spissen – de møter i Zambia. En politisk konflikt mellom den eldre og en yngre garde forplanter seg til geriljabasene.

Det norske folk venter på ham på Universitetsplassen. Der møtes unggutten av studenter med fakler og bannere som fordømmer apartheid.

Så begynner arrestasjonene. En gruppe rundt Nujoma ber under ymse påskudd de zambiske myndighetene om å fengsle flere av deres landsmenn. Pågripelsene skjer om natten, og ingen vet hvor de fengslede blir holdt fanget eller hvordan de har det. Det blir etter hvert klart at både Finland og Sverige har satset på Nujoma og ikke er villige til høre på opposisjonen. Prisen er at SWAPO støtter kandidaturet til den finske diplomaten Martti Ahtisaari til stillingen som leder for UN Council for Namibia.

Kanossagang. Beukes skriver et fire siders personlig brev til Kenneth Kaunda, Zambias president, fullt klar over at han når som helst risikerer selv å bli arrestert. Han forteller om den nye generasjonen SWAPO-medlemmer som fra 1971 har bygget opp en bred grasrotorganisasjon i landet, som inkluderer alle stammer og språkgrupper. Han ber Kaunda om å bidra til å løse dette heller enn å bruke makt mot de unge namibierne. Kaunda svarer at han snarest vil sende Beukes en invitasjon til audiens, men invitasjonen kommer aldri.

Derimot kommer politiet en natt klokken fire. Alle papirer beslaglegges, og arrestordren på Beukes legges frem. Utpå formiddagen kommer imidlertid en NORAD-delegasjon som skal forhandle om norsk bistand til Zambia ham til unnsetning. For annen gang flykter Beukes fra Afrika – denne gangen fra en frigjøringsbevegelse.

Fra London kjemper Beukes for å samle politisk støtte til å få satt fri sine landmenn som uten rettergang sitter fengslet i Zambia og Tanzania. De rundt 1000 geriljafangene havner i en hemmelig konsentrasjonsleir i Zambia. De mangler klær og medisiner, får elendig mat – og en god del av dem dør. Beukes beskriver sin kanossagang til Sverige, Finland og Norge der han bruker sine tidlige kontakter i et desperat forsøk på å redde livet til fangene. Han møter både utenriksminister Frydenlund og statssekretær Thorvald Stoltenberg – uten å vinne gehør. Han opplever å bli svertet av den samme solidaritetsbevegelsen som han en gang var med på å bygge opp – mens SWAPOs ledere blir tatt imot som helter. Beukes møter en kald skulder overalt – og han får beskjed fra SWAPOs ledelse om at han ikke lenger er medlem av organisasjonen.

Dissidenter og jordhull. Kampene om Namibias frigjøring fortsetter. SWAPOs geriljasoldater støttes av kubanske hæravdelinger og er utstyrt med sovjetiske våpen – mens vestmaktene beskytter Sør-Afrika mot diplomatisk nederlag i FN. Kostnadene blir titusener av drepte og sårede namibiere, angolanere og kubanere. 22. desember 1988 undertegner den sørafrikanske utenriksministeren Rolf Botha en trepartsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika som forplikter sistnevnte til å trekke seg ut av Namibia, på betingelse av at Cuba trekker sine tropper ut av Angola. SWAPO med sin leder Sam Nujoma inntar Namibia i 1989.

Beukes reiser tilbake til sitt fødeland etter tre tiårs fravær. Det som møter ham der er ikke gleden over selvstendigheten, men uroen over juntaen som har avløst apartheidregimet. Uroen blir oppsummert i to ord: «dissidents and dungeons». Det første viser til de personer som ikke behager Sam Nujoma og hans medsammensvorne; det siste viser til de hull som blir gravd i Angola for å oppbevare dissidentene som straff. Ledere fra frigjøringskampen dør under mistenkelige forhold. Rundt 1400 personer forsvinner.

Pris med bismak. Long road to liberations største verdi ligger i den detaljkunnskap forfatteren har om interne forhold både i Norge, SWAPO og det sørlige Afrika. Han gir ingen politisk analyse, men derimot et unikt faktagrunlag slik at leseren selv kan danne seg et bilde av det som skjedde. Boken er en historie om makt som korrumperer – og om å bli fanget i et internasjonalt spill der maktmennesker bevisst eller ubevisst blir delaktige i grusomheter. Den er også en historie om manglende vilje til å lytte når fortellinger går på tvers av det bildet man har tegnet seg av verden. Det grelleste eksempelet er når Martti Ahtisaari i 2008 får Nobels fredspris for sin såkalte medvirkning til en fredelig løsning på konfliktene i Namibia.


 

Mons Lie er pensjonert thoraxkirurg og tidligere leder for Kontor for internasjonalt samarbeid ved Ullevål sykehus.

---
DEL