Koloniherrenes blodige blasfemiarv

Denne månedens støttemarkeringer til ære for en islamistisk drapsmann bunner i en obskur og brutal historie – og viser dessuten den dype splittelsen som preger mange pakistanske miljøer. Det er viktig å ikke bidra til å gjøre splittelsene større.

Søndag 6. mars var det et noe uvanlig skue som preget vestkantsbydelen Frogners gatebilde i Oslo. 150 norskpakistanere i alle aldre, kvinner som menn, demonstrerte foran den pakistanske ambassaden. De bar plakater med slagord som «I Profetens tjeneste er selv døden akseptabel» og «Den islamske kriger Mumtaz Qadris dødstraff er uislamsk og uakseptabel». De bar også bilder av liket til Qadri. De forbigående som trillet barnevogn eller luftet hunden, stoppet opp og stirret vantro på den pasjonerte forsamlingen.
Denne obskure hyllingen av en drapsmann har en lang og enda mer obskur historie bak seg. Asia Bibi heter den kristne fembarnsmoren som fortsatt sitter i fengsel og venter på dødsstraff for angivelig å ha begått blasfemi. Den pakistanske blasfemiloven er horribel nok i seg selv, men den har også blitt et instrument for å undertrykke og terrorisere allerede utsatte minoriteter.

Drept av livvakten. Guvernøren i Punjab-provinsen Salman Taseer gikk ut og forsvarte Asia Bibi, og kritiserte hvordan blasfemilovene rammer de svakeste. Hans livvakt var den unge Mumtaz Qadri, som hadde hørt fra religiøse lederskikkelser at guvernøren fortjente å dø for blasfemi. Qadri bestemte seg for å handle, og i begynnelsen av 2011 myrdet han guvernøren han var ansatt for å beskytte. Med 28 skudd ble guvernørens stemme stilnet for evig. Qadri forteller at han gjorde det av altoppofrende kjærlighet til Profeten. Dette er et dogme som står sterkt i det pakistanske samfunnet, og som dessverre kan få dypt tragiske utfall – som da en ung gutt følte han hadde gjort seg skyldig i blasfemi, og kuttet av seg selv hånden.
Mumtaz Qadri ble dømt til døden, og i slutten av februar i år ble han henrettet. Det utløste massive reaksjoner. Over 100 000 fulgte ham til graven, og det ble avholdt markeringer over hele Pakistan så vel som andre steder i verden i den pakistanske diasporaen.
Også her i Norge har det vært arrangert mindre samlinger til ære for Qadri i de norskpakistanske moskémiljøene, da særlig blant dem som tilhører Barelwi-bevegelsen, samt en større offentlig markering foran den pakistanske ambassaden. Dette har vakt sterke reaksjoner blant norske muslimer. Mange er sjokkerte og uttrykker avsky på sosiale medier. Til Aftenposten sier forstander i Det Islamske Forbundet og nestleder i Islamsk Råd Norge Basim Ghozlan at han kunne forstått det hvis demonstrasjonen hadde handlet om motstand mot dødsstraff – men den handlet om å hylle en morder som en helt. «Det er skammelig. Denne demonstrasjonen oppmuntrer jo i praksis til å ta loven i egne hender. Det er urovekkende,» sier Ghozlan.

I stedet for å ære Profeten, holder man i realiteten liv i kolonitidens splitt- og hersk mekanismer.

Mafiatilstander. Demonstrantene i Oslo anses ikke som truende eller ekstreme av politiet i den forstand at de utgjør en fare for Norges sikkerhet – men holdninger om at det er prisverdig å myrde hvis man gjør det av «kjærlighet til Profeten», er potensielt farlig. Unge, lettpåvirkelige sinn – som Qadris – vil kunne bli overbeviste nok til å sette ord ut i handling. I Pakistan ble da også minoritetsministeren Shahbaz Bhatti drept av samme grunn som guvernøren i Punjab like etterpå. Menneskerettighetsaktivister kan bare håpe på at det blir mulig i det minste å ha en debatt om lovene, uten at man risikerer å bli fylt opp med kuler. Det er nærmest mafialiknende tilstander satt i system.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

5 kommentarer

  1. Å presentere blasfemilovgivningen i Pakistan penal code som blodig splitt-og-hersk-arv fra britene er ikke annet enn historieløst. Loven fra 1860 var ment forebyggende mot konflikt mellom blant andre sikher, kristne, muslimer og hinduer i området. Dagens blasfemilov-problematikk er i større grad et resultat av general Mohammad Zia-ul-Haqs styre, og lovendringene på 80-tallet enn et resultat av loven fra 1860. Informasjon om endring i bruk av blasfemilovgivning før og etter general Mohammad Zia-ul-Haq er tilgjengelig på nett. Jeg kan anbefale denne artikkelen, for eksempel:
    Julius, Q. (2016). The Experience of Minorities Under Pakistan’s Blasphemy Laws. Islam and Christian-Muslim Relations, 27(1), s. 95-115. DOI:10.1080/09596410.2015.1108639

  2. Litt skeptisk til å skylde på kolonialistisk arv her, og sågar bruke det i overskriften. Dette har man hatt mer enn nok tid til å endre på om det hadde vært ønskelig. Og britene innførte nok også loven ikke bare som et ledd i et splitt og hersk teknikk, det var nok fordi det var god klangbunn for det i deler av folket også på den tiden og det derfor gjorde britenes styre mer akseptabelt i mange grupper.

  3. Linda Noor fortsetter å støtte jøde-konspirasjonsfremmeren Basim Gozlan og er tydeligvis komfortabel med å tilhøre hans menighet. Hvor lenge skal hennes hatefulle løgnaktighet kunne fortsette?

    • Jeg så ikke Basim Gozlan bli nevnt her. Heller ikke har du påpekt noen feil i argumentasjonen hennes. Så hvorfor slik irrelevant eder og galle? Ikke forsøpl kommentarfeltene. Har du noe å si som angår saken vi andre leser, kommentar det.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here