Koloniherrenes blodige blasfemiarv

Denne månedens støttemarkeringer til ære for en islamistisk drapsmann bunner i en obskur og brutal historie – og viser dessuten den dype splittelsen som preger mange pakistanske miljøer. Det er viktig å ikke bidra til å gjøre splittelsene større.

Linda Noor
Fast kommentator i Ny Tid.

Søndag 6. mars var det et noe uvanlig skue som preget vestkantsbydelen Frogners gatebilde i Oslo. 150 norskpakistanere i alle aldre, kvinner som menn, demonstrerte foran den pakistanske ambassaden. De bar plakater med slagord som «I Profetens tjeneste er selv døden akseptabel» og «Den islamske kriger Mumtaz Qadris dødstraff er uislamsk og uakseptabel». De bar også bilder av liket til Qadri. De forbigående som trillet barnevogn eller luftet hunden, stoppet opp og stirret vantro på den pasjonerte forsamlingen.
Denne obskure hyllingen av en drapsmann har en lang og enda mer obskur historie bak seg. Asia Bibi heter den kristne fembarnsmoren som fortsatt sitter i fengsel og venter på dødsstraff for angivelig å ha begått blasfemi. Den pakistanske blasfemiloven er horribel nok i seg selv, men den har også blitt et instrument for å undertrykke og terrorisere allerede utsatte minoriteter.

Drept av livvakten. Guvernøren i Punjab-provinsen Salman Taseer gikk ut og forsvarte Asia Bibi, og kritiserte hvordan blasfemilovene rammer de svakeste. Hans livvakt var den unge Mumtaz Qadri, som hadde hørt fra religiøse lederskikkelser at guvernøren fortjente å dø for blasfemi. Qadri bestemte seg for å handle, og i begynnelsen av 2011 myrdet han guvernøren han var ansatt for å beskytte. Med 28 skudd ble guvernørens stemme stilnet for evig. Qadri forteller at han gjorde det av altoppofrende kjærlighet til Profeten. Dette er et dogme som står sterkt i det pakistanske samfunnet, og som dessverre kan få dypt tragiske utfall – som da en ung gutt følte han hadde gjort seg skyldig i blasfemi, og kuttet av seg selv hånden.
Mumtaz Qadri ble dømt til døden, og i slutten av februar i år ble han henrettet. Det utløste massive reaksjoner. Over 100 000 fulgte ham til graven, og det ble avholdt markeringer over hele Pakistan så vel som andre steder i verden i den pakistanske diasporaen.
Også her i Norge har det vært arrangert mindre samlinger til ære for Qadri i de norskpakistanske moskémiljøene, da særlig blant dem som tilhører Barelwi-bevegelsen, samt en større offentlig markering foran den pakistanske ambassaden. Dette har vakt sterke reaksjoner blant norske muslimer. Mange er sjokkerte og uttrykker avsky på sosiale medier. Til Aftenposten sier forstander i Det Islamske Forbundet og nestleder i Islamsk Råd Norge Basim Ghozlan at han kunne forstått det hvis demonstrasjonen hadde handlet om motstand mot dødsstraff – men den handlet om å hylle en morder som en helt. «Det er skammelig. Denne demonstrasjonen oppmuntrer jo i praksis til å ta loven i egne hender. Det er urovekkende,» sier Ghozlan.

I stedet for å ære Profeten, holder man i realiteten liv i kolonitidens splitt- og hersk mekanismer.

Mafiatilstander. Demonstrantene i Oslo anses ikke som truende eller ekstreme av politiet i den forstand at de utgjør en fare for Norges sikkerhet – men holdninger om at det er prisverdig å myrde hvis man gjør det av «kjærlighet til Profeten», er potensielt farlig. Unge, lettpåvirkelige sinn – som Qadris – vil kunne bli overbeviste nok til å sette ord ut i handling. I Pakistan ble da også minoritetsministeren Shahbaz Bhatti drept av samme grunn som guvernøren i Punjab like etterpå. Menneskerettighetsaktivister kan bare håpe på at det blir mulig i det minste å ha en debatt om lovene, uten at man risikerer å bli fylt opp med kuler. Det er nærmest mafialiknende tilstander satt i system.
Pakistan har i løpet av 2015 blitt det landet i verden etter Afghanistan, Irak og Nigeria som er hardest rammet av terrorisme. Landet er i tillegg gjennomsyret av korrupsjon og svak rettssikkerhet. Pakistans innbyggere er dypt splittet, både politisk og verdimessig. Etter tiår med korrupte styresmakter og et mektig militære har folk begynt å ty til islamister i forskjellige varianter i håp om at disse vil kunne bidra til en viss grad av rettferdighet og velstand. Council of Islamic Ideology (CII) er også et hinder for fremgang. De sørget blant annet for at forslaget om å styrke lovverket mot barneekteskap ble trukket tilbake da de erklærte det for blasfemisk og i strid med islams lære.

Unngå generalisering. Også det norskpakistanske miljøet er splittet. I frykt for å skape mer fremmedfrykt og muslimhat, unngår mange i den stadig voksende andelen høyt utdannede, likestilte og liberale norskpakistanere å ta et oppgjør med de middelalderske holdningene som fortsatt blomstrer blant noen. Det er for ubehagelig, det kan føre til utskjelling og sosial utfrysning. Man er lært opp til å respektere de eldre og de religiøse autoritetene. Spesielt alvorlig er det derfor at imamer leder an markeringer som den foran den pakistanske ambassaden. Det er derfor det også er så viktig å verne om og støtte de modige stemmene som tar de interne verdikampene. Ikke minst er det viktig å ikke ta disse brytningene til inntekt for alt som er galt med innvandrernes kultur. Ja, 150 personer på støttemarkering for en morder og for brutale blasfemilover er 150 personer for mye – men det lever nærmere 38 000 personer med pakistansk bakgrunn i Norge. Ja, over 100 000 støttespillere i begravelsen til Qadri er mye – men det er 180 millioner innbyggere i Pakistan.
Den ultimate ironien er at blasfemilovene som hevdes er ment for å forsvare «Profetens ære», aldri ble innført av Profeten Muhammad for 1400 år siden. De ble innført av de britiske koloniherrene i 1860, og da Pakistan ble delt fra India, var dette en del av den juridiske arven. Så i stedet for å ære Profeten, holder man i realiteten liv i kolonitidens splitt- og-hersk-mekanismer.


Linda Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid med spalten Krysskultur.
linda@minotenk.no

---
DEL