Årets nobelpristaker i litteratur er uten tvil en verdig prisvinner, skjønt flere trolig ønsker å dekke over sin uvitenhet om Abdulrazak Gurnah ved raskt å lese et par bøker av ham. Den siste boken, Afterlives, er en god start. Den plukker opp tråden fra hans mest berømte bok Paradise (1994). Hva denne tittelen angår, blir poenget fort klart: De europeiske kolonialherrene kom ikke til et paradis de gjorde om til et helvete. De kom til et helvete de gjorde om til et enda verre helvete. Dette er Gurnahs generelle og personlige tematikk gjennom hele forfatterskapet.
Hans livslevnet, i all korthet, forteller om vilje til overlevelse og et målrettet livsløp. Gurnah ble født på Zanzibar, der han tilhørte den arabisk-islamske minoriteten. I 1968, tjue år gammel, flyktet han til Storbritannia, der han har skrevet romaner om kolonialisme og arbeidet som professor i engelsk og postkolonial litteratur.
Utslettelse
I Afterlives stifter vi bekjentskap med «den keiserlige Schutztruppe» i den tyske kolonien Sørvest-Afrika (– nå Namibia). Siden 1884 hadde Sørvest-Afrika vært på tyske hender. I historiske opptegnelser finner vi her for eksempel kommandør Lothar von Trotha, som tilskrives hovedansvar for det 20. århundres første folkemord, på herero- og namafolket. I dagboknotater fra militærarkiv heter det at mord og drap var «daglig kost og en søndagsettermiddagsfornøyelse for de tyske mannskapene. Trotha: ‘Å holde orden med noe annet enn strømmer av blod er feil.’». Sin opprinnelige plan, å slå ned herero-oppstanden ved «bare» å fordrive de innfødte, mislyktes han med. Og for å dekke over sin militære fiasko grep han til sitt endelige middel – utslettelse.
En dystopi som lett fører tankene til Joseph Conrads Heart of darkness.
Gurnah beskriver krigsscenariet i forkant av første verdenskrig: Foruten de store kolonimaktene var det «sørafrikanere, belgiere med sitt Force Publique og en hop med andre europeiske frivillige som syntes at drap var et eventyr, og var lykkelige over å tjene det store erobrings- og imperiumsmaskineriet».
Gurnah går aldri i noen klisjéfelle. Koloniherrene gjøres ikke eneansvarlige for miseren. Ofrene i forfatterens verden levde fra før under slaveaktige, ydmykende forhold der den rå, menneskeforaktende kapitalismen hos arabiske og indiske kjøpmenn regjerte. Når landsbyenes unggutter melder seg frivillig til krigstjeneste hos tysk erne, som askari, forstår vi dem, tross deres brutalitet overfor sine egne. Opplæringen er beinhard, men håpet om beskyttelse, nødtørftig skolering og små privilegier veier tyngre, og en askari må heller ikke bære tunge laster under hærens vandringer (så lenge det finnes andre til å gjøre det). Slik oppmuntres de til ikke å desertere.
Fortellinger og skjebnebeskrivelser
Forfatteren presenterer ikke noe politisk korrekt antivestlig bilde, han vil ikke oppfattes som politisk aktivist. Han vil være det han er – en forteller. Og fortelle gjør Abdulrazak Gurnah på en nesten provoserende enkel måte. Ordvalget er upretensiøst slik bare de kan tillate seg som ikke har noe de må bevise. Teksten formidler sømløse overganger mellom mikro- og makroplan. Det veksles mellom nøkterne rapporter («Den tyske lederstaben så at opprøret ikke kunne slås ned med militærmakt alene og gikk videre med å sulte folket i hjel») – og dialoger, der vi kommer nær på menneskene. Kommandanten: «Jeg ble født inn i en militær tradisjon, og dette er min plikt. Derfor er jeg her – for å ta i besittelse det som rettmessig tilhører oss siden vi er sterkere.»
Stedsbeskrivelser blir skjebnebeskrivelser: «Solnedgangen gir landskapet et vennlig ansikt, ikke sant? Og likevel er det et landskap der du vet at det aldri har skjedd noe av betydning. Det er et intetsigende sted på menneskehetens liste av store bragder.»
Men intet sted er så intetsigende at det ikke kan romme kjærlighet. Mellom unge Hamza og Afiya spirer den langsomt frem: «Hennes kanga hadde glidd ned bak hodet og hektet seg fast i en hårnål eller en brosje, og han så mer av henne enn han før hadde sett på nært hold.» De to unge har hver på sin kant gjennomgått lidelser man lett kunne gått under på, men det vet de knapt selv, ai mangel på sammenligningsgrunnlag. De finner hverandre, elsker hverandre og fører slekten videre. Gurnah skildrer håp i mørket – i en dystopi som lett fører tankene til Joseph Conrad og hans berømte roman Heart of darkness.
Et afrikansk perspektiv
I Gurnahs kosmos leter vi forgjeves etter forklaringer – «less is more». Han lar oss finne spørsmålene selv – hva er sivilisasjon, hva er tilhørighet, hvor mye kan et menneske tåle, og hvem er de ville, de hjerteløse? Svarene må vi lete etter. Et sitat finner veien til minnet: Jøden Shylocks forsvar for sin menneskelighet i Shakespeare s Kjøpmannen fra Venedig (her i André Bjerkes oversettelse): «Når dere stikker oss, blør vi ikke? Når dere kiler oss, ler vi ikke? Når dere forgifter oss, dør vi ikke? Og når dere gjør oss urett, skal vi ikke hevne oss? Om vi ligner dere i det andre, skal vi ligne dere også i dette.»
Den hvite europeer står alltid i fare for å henge fast i egen seg-selv-nok-mani.
Den hvite europeer står alltid i fare for å henge fast i egen seg-selv-nok-mani. For hva kan reddes når en av kolonialismens konsekvenser er ignoreringen av et afrikansk perspektiv? Og hvordan kan vi huske noe når vi ikke vet hva som aldri er blitt nedtegnet? Gurnah gir sitt bidrag til å føye sammen bitene. Dagens brede debatt om hvor de stjålne kunstskattene fra «den tredje verden» hører hjemme, demonstrerer i det minste en nølende tilnærming til spaltningen «de andre» og «vi». Her har Gurnah et forsprang – han tilhører begge leire.
