Kolonialisme i bevegelse

Filmserien Tidløs reise, som settes opp på fire av landets cinemateker 12. og 13. september, består av et knippe filmer forankret i afrikansk kultur og historie. Her har man med andre ord mulighet til å se filmer fra og om et kontinent som vanligvis ikke får mye plass på norske kinoer. Blant de tematiske trådene gjennom programmet er kolonialisme og afrikanske innvandreres situasjon i Europa de siste tiårene. Følgelig har de fleste filmene – som er av både nyere og eldre utgivelsesdato – også en tilknytning til vår verdensdel.

Forstemmende tidsbilde

Serien byr på den sjeldne anledningen til å se fransk-mauritanske Med Hondos langfilmdebut Soleil ô (Oh, Sun), som ble filmet i løpet av fire år på siste halvdel av sekstitallet. Filmens nokså løse handling dreier seg om en navnløs afrikansk mann som strever med å finne arbeid og husly i den franske hovedstaden, skildret med en kombinasjon av dokumentariske og mer surrealistiske sekvenser – samt både animerte og musikalske innslag. Soleil ô inneholder flere tilsynelatende dokumentariske intervjuer, men disse er iscenesatt. Da hovedkarakteren i en annen scene går hånd i hånd på Champs-Elysees med en hvit fransk kvinne, til synlig forferdelse blant flere som passerer dem, skal disse reaksjonene på sin side være autentiske.

Soleil ô gis et påtakelig preg av lekenhet, i tillegg til det åpenbare sinnet og frustrasjonen den uttrykker.

Formodentlig er de ulike formgrepene og tilnærmingene til dels en følge av at filmen var laget for svært begrensede midler over en lengre tidsperiode. Ikke desto mindre gir dette Soleil ô et påtakelig preg av lekenhet, i tillegg til det åpenbare sinnet og frustrasjonen den uttrykker. Dette er en film som «syder av en nødvendighet etter å bli laget», heter det meget treffende i Cinematekets programomtale.

Soleil ô er et både fascinerende og forstemmende tidsbilde, hvor særlig postkolonialistiske holdninger og afrikansk arbeidsmigrasjon til Frankrike står sentralt. Den regnes som en viktig film i afrikansk filmhistorie og vises her i en nylig restaurert versjon. Det opereres med litt ulike årstall for når Soleil ô opprinnelig er fra (programomtalen oppgir 1969), men i 1970 hadde den premiere på Cannes-festivalen, etterfulgt av at den ble belønnet med Golden Leopard-prisen for beste film på festivalen i Locarno.

Preg av Godard

Hondos Soleil ô var tydelig inspirert av den franske nye bølgen fra samme tidsperiode. Denne retningens kanskje aller fremste representant, Jean-Luc Godard, setter på flere vis preg på filmprogrammet.

Jean-Luc Godard setter på flere vis preg på filmprogrammet.

Helt fra langfilmdebuten Til siste åndedrag ved inngangen til sekstitallet hadde Godards filmer brutt med etablerte fortellerkonvensjoner. I 1967 kom han imidlertid med to filmer som skulle markere starten på en ny og mer radikal retning for filmskaperen. I likhet med Weekend fra dette året, er La chinoise mer eksperimentell i form og fortelling enn filmene han hittil hadde laget – i tillegg til å ha mer eksplisitt politisk innhold.

I forbindelse med Tidløs reise settes også denne filmen  – som ikke har vært blant de enkleste å få sett fra Godards katalog – opp på Cinemateket i Oslo. La chinoise skildrer en gruppe venstreradikale studenter i Frankrike og reflekterer med det de politiske strømningene som skulle føre til Maiopprøret påfølgende år. Studentene i filmen spilles av skuespillere, deriblant Anne Wiazemsky og Jean-Pierre Léaud. Samtidig er det en film som utfordrer grensene mellom fiksjon og dokumentar, hvor den maoistiske studentaktivisten Omar Blondin Diop dukker opp i rollen som seg selv og holder en forelesning for studentene.

Et par år senere ble Diop forvist fra Frankrike til hjemlandet Senegal. Her fortsatte han sin politiske aktivisme, som da særlig var rettet mot landets president Léopold Senghor og Frankrikes innflytelse i denne delen av Afrika. Tidlig på syttitallet ble han arrestert og dømt for planer om å frigjøre en fengslet aktivistgruppe som inkluderte to av brødrene hans. I 1973 ble Diop drept mens han selv satt i fengsel.

Som del av filmserien vises Just a Movement, Vincent Meessen#s dokumentar om Diop fra 2021. Filmen er i tillegg en hyllest til La chinoise – og er interessant nok utformet etter mal fra nettopp Godards film. Å benytte seg av formen til en såpass ukonvensjonell og eksperimentell film gjør unektelig Just a Movement noe mer utfordrende for den jevne tilskuer enn den nok kunne ha vært. Referansene til Godards film tilfører imidlertid først og fremst et ekstra intertekstuelt lag, og det er neppe strengt nødvendig å ha nær kjennskap til La chinoise for å få utbytte av denne portrettfilmen.

Kinesisk innflytelse

Mens tittelen på Godards film La chinoise henviser til Mao og hans lære, er også det moderne Kinas interesser i og påvirkning på det afrikanske kontinentet – som kan anses som en ganske annerledes form for kolonialisme – et tema i filmprogrammet. Dette omhandles både i Just a Movement og spesielt i den angolesiske dokumentarfilmen Our Lady of the Chinese Shop, regissert av Ery Claver.

Franske Alice Diop (formodentlig uten slektskap med Omar Blondin Diop) spillefilmdebuterte i 2022 med Saint Omer, basert på en virkelig rettssak der en fransk-senegalesisk kvinne stod tiltalt for å ha drept sin femten måneder gamle datter. Med sin tematisering av utenforskap og rasisme i dagens Frankrike kunne denne filmen ha passet inn i programmet, men er muligens unnlatt fordi den allerede har gått på norske kinoer i år. Diop markerte seg imidlertid først som dokumentarfilmskaper.

I filmserien vises isteden On Call (La permanence) fra 2016, der hun gjennom et halvt år har filmet konsultasjoner på et legekontor i Paris-bydelen Bobigny som tilbyr gratis helsetjenester til nyankomne migranter. Den konsekvent observerende dokumentaren gir et nærgående innblikk i disse menneskenes utfordringer i møte med det franske samfunnet – og trekker slik sett tydelige tråder til Med Hondos rundt femti år eldre Soleil ô.

Tidløs reise er kuratert av Hanan Benammar og Brynjar Bjerkem for TrAP (Transcultural Arts Production).

(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)