Kollektiv skyld

Hvorfor er det bare minoritetene som skal ta avstand fra illgjerninger?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lederen av Naturvernforbundets avdeling i Kautokeino, Heaika Skum, er blitt truet på livet fordi han har uttalt seg negativt om motorferdsel i utmark. Det er ikke noen pen sak, selvfølgelig, men den er heller ikke enestående. Sannsynligvis blir mange tusen mennesker i dette landet drapstruet hvert eneste år. Felles for dem alle er at de har kontroversielle standpunkter i konflikttunge spørsmål. Rasisme, nynazisme, islam, rovdyr og Israel-Palestina-konflikten er alle temaer som kan generere sterke politiske konfrontasjoner. At miljøspørsmål også er en del av dette bildet er ikke underlig i det hele tatt, fordi retten til naturressursene og hvordan de skal forvaltes har vært og er en fundamental konfliktdimensjon i dette landet.

Som i alle andre slike saker er det ingens rett å avfeie slike drapstrusler som resultatet av ubetenksomme impulser eller overilte handlinger. De er og blir en sak for politiet som må vurdere trusselinnhold og mulig behov for beskyttelse i hver enkelt sak. I tillegg kommer et samfunnsperspektiv som handler om retten til ytringer og behovet for å beskytte disse. Det siste har ikke minst grodd fram på grunn av flere politiske mord i våre naboland, nå sist i Nederland hvor regissøren Theo van Gogh ble drept på grunn av sine uttalelser om islam og den særs kontroversielle filmen Submission – en religiøs hatfilm der temaet er kvinneundertrykkelse og de filmatiske virkemidlene er halvnakne og misbrukte kvinnekropper med påførte sitater fra Koranen.

At Theo van Gogh kalte muslimer for «geiteknullere» har lite med saken å gjøre. Det liberale dilemmaet – i hvor stor grad intolerante krefter skal ha lov til å undergrave tolerante samfunn – er i våre samfunn løst på en slik måte at det ikke hefter dødsstraff ved å ytre seg rasistisk eller grovt forulempende. Det gjelder alle veier i debatten. Hvis noen mener at enkelte går for langt, fins det et rettsapparat.

Dette er det sannsynligvis bred enighet om. Det som ikke er like opplagt for alle, er at denne enigheten går på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. I Nederland førte drapet på van Gogh til at titusener av muslimer viste sin avsky. De fleste som ble intervjuet var enige om at regissøren hadde forulempet dem og angrepet deres religion urettmessig. Men de var også klare på at drap aldri er noen legitim løsning.

Budskapet om den liberale muslimen med samme sett av verdier som oss andre er imidlertid vanskelig å formidle. Det gjelder også her hjemme, noe som ble demonstrert da Human-Etisk Forbund rettet sitt krav til norske muslimer om at de måtte ta kollektivt avstand fra islamsk terror i fjor. Nå er vi igang igjen, og denne gang er det talsmannen for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar, som er i ilden fordi han ikke utvetydig tar avstand. Men også samepolitikeren Isak Mathis O. Hætta får gjennomgå. Han har nemlig vært mer enn nølende når det gjelder å fordømme den drapstrusselen som har kommet mot Naturvernforbundets representant. Det har ført til opprør blant andre samepolitikere, men også opprør og rasende fokus på denne ene mannen fra majoritetssamfunnets side.

Men hvorfor er det akkurat Hætta som skal ta avstand fra dette? Spørsmålet er retorisk, og svaret kunne være: hvorfor skal ikke også han ta avstand? Men i det svaret ligger en manglende forståelse for innholdet i et slikt krav. Ethvert krav om klar fordømmelse inneholder nemlig et angrep. Det underliggende premisset er at de som får kravet rettet mot seg bærer en større kollektiv skyld enn oss andre. Den skylden ligger i en ubevisst eller bevisst gruppe-identifikasjon. Fordi Hætta tilhører samme etnisitet eller politiske gruppering, eller har samme syn, som drapstrueren, så er han også skyldig pr. gruppetilhørighet. Der individer i majoritetssamfunn kan representere bare seg selv, forlanger man av individer fra minoritetssamfunnet at de skal representere hele gruppa. Når en i gruppa truer med å drepe, blir alle skyldige fordi også drapstrueren er en representant for hele gruppa.

Det handler med andre ord om forholdet til de andre. Disse andre er i øynene til majoritetssamfunnet alltid en organisk enhet. Der majoritetssamfunnet kan gjenkjenne marginalfenomener i egen gruppe, vil faktiske marginalgrupperinger føres inn som et kjerneelement og definerende faktor hos de andre. At Hætta kunne ha lagt hele saken død ved å dilte etter våre premisser og sagt det vi forventet av ham, er mindre relevant. Det relevante er at vi alltid stiller disse kravene til minoriteter.

For to år siden ble den nederlandske politikeren Pim Fortuyn drept av en miljøvernaktivist. Men miljøvernerne ble heldigvis aldri holdt kollektivt ansvarlig for det.

---
DEL

Legg igjen et svar