Knytter Stoltenberg til folkemord i Bosnia

Ny Tid kan i denne ukas utgave opplyse at tidligere fredsmekler Thorvald Stoltenberg selv i FN-systemet er blitt omtalt som en «Serb supporter». Professor Arne Johan Vetlesen skriver i kronikken at Stoltenbergs har et medansvar for Srebrenica-massakren der 8000 muslimer ble henrettet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

  • Etter sommerens NRK-serie om tidligere FN-mekler Thorvald Stoltenbergs skriver professor Arne Johan Vetlesen i dag at generalsekreæren i Røde Kors har et partisk, serbisk og «Milosevic-preget» ståsted. Dette gjør ham medansvarlig for folkemordet på 8000 muslimer.
  • Ny Tid kan i dag avsløre at den nyeste nederlandsk granskningsrapporten kaller valget av Stoltenberg som fredsmekler i Bosnia «uheldig». Selv høyt i FN-systemet blir nordmannen ansett for å være en «serbisk tilhenger» (Serb supporter).
  • Ny Tid bringer den tyngste kritikken i Norge noensinne mot den tidligere utenriksministeren og fredsmekleren. Den bosniske statsminsteren på midten av 1990-tallet gjør ham medansvarlig for drapet på sine landsmenn.
  • NRK og Gro Holm får kraftig kritikk av to professorer for å ha sendt millionsatsingen og den Stoltenberg-rosende TV-serien «Med Balkan i blodet» i sommer, rett før 10-årsmarkeringen for Srebrenica-massakren.
  • Stoltenberg nekter å svare på kritikken, til tross for at han har fått Ny Tids dokumentasjon. Han sier han intet angrer, selv om både britiske og amerikanske toppolitikere nå har beklaget overfor bosnierne i sommer. – Denne manglende viljen til å svare på alvorlig kritikk er et hovedproblem ved Stoltenbergs rolle i norsk offentlighet, sier en opprørt professor Svein Mønnesland.

– Tiden er overmoden for at Thorvald Stoltenberg må svare for seg i norsk – og internasjonal – offentlighet om egen rolle i Bosnia. Stoltenbergs medansvar for Srebrenica koker ned til at han gjennom tre år som toppmegler bidro til å skape et klima – diplomatisk, politisk og indirekte militært – som var slik at Mladic kalkulerte riktig da han regnet med at han kunne gjøre nøyaktig slik han ville med Srebrenicas muslimske befolkning.

Det er filosofiprofessor ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, som med disse ordene – også å finne i en kronikk i denne ukas Ny Tid (side 2-3) – utfordrer en norsk offentlighet som etter hans mening i all hovedsak har hyllet den tidligere utenriksministeren og diplomaten for sin fredsmekling på Balkan på 1990-tallet.

Vetlesen er ikke den eneste som mener at Stoltenbergs rolle som fredsmekler – spesielt i Bosnia – trenger et granskende lys.

Men det er ikke så lett, ifølge en av våre fremste Balkan-eksperter:

– Det er vanskelig å rokke ved den norske forestillingen om Stoltenberg som den store fredsmannen. Men fredsplanen han gikk inn for i Bosnia og det han har sagt viser at han var en støttespiller for serberne og tilhenger av etnisk rene områder, sier professor Svein Mønnesland, som levner norsk presse, og i sær NRK, liten ære i denne sammenheng.

– Støttet serberne indirekte

– Mange av de internasjonale aktørene, og særlig Stoltenberg, var imponert over Milocevic og serbernes militære makt. Stoltenberg var i tillegg under innflytelse av Lord Owen. De støttet begge to indirekte de serbiske politiske målene med sine holdninger og tolkninger av krigen. Owen og Stoltenberg prøvde å gi Milosevics regime et humant ansikt ved å traktere krigen omtrent som en naturkatastrofe, sier Haris Silajdzic, tidligere utenriksminister og statsminister for Bosnia under krigen, til Ny Tid.

Den nederlandske granskingsrapporten om massakren i Srebrenica – den som i 2002 førte til at den nederlandske regjeringen måtte gå av – legger heller ikke fingrene mellom i sin dom over Thorvald Stoltenberg som fredsmekler.

Den beskriver blant annet Stoltenberg som en som manglet kjennskap til forholdene i Bosnia, og konkluderer rett og slett med at det var «uheldig» at det ble den norske diplomaten som ble valgt til å etterfølge Cyrus Vance som fredsmekler i 1993.

«Vår mann»

Det var i februar 1993 at Cyrus Vance annonserte at han trakk seg som FNs fredsmekler i det tidligere Jugoslavia. Vance hadde da sammen med Lord Owen gjort mislykkede forsøk på å få partene i Bosnia-Hercegovina med på den såkalte Vance-Owen-planen, som første gang ble presentert i februar 1992.

Lord Owens nye makker fra 1. mai 1993 ble Thorvald Stoltenberg, som da var norsk utenriksminister i Gro Harlem Brundtlands regjering. Det falt i meget god jord hos serberne.

– Dette kom blant annet til uttrykk gjennom pressen. Med en gang det ble kjent at Stoltenberg var utpekt som ny fredsmekler av FN, slo serbiske aviser opp dette som en god nyhet og omtalte Stoltenberg som «vår mann», forklarer Balkan-ekspert Mønnesland på telefon fra Kroatia.

At den serbiske pressen umiddelbart omtalte Stoltenberg som «vår mann» er ifølge Mønnesland fremdeles ukjent for den norske offentligheten.

– Den har ikke vist interesse for dette. Det som er hevet over tvil er at de bosniske muslimene oppfattet ham som serbernes mann. Og fremdeles i dag er han upopulær og nærmest uønsket av folk i Bosnia og Kroatia som opplevde serbernes aggresjon, sier Mønnesland.

Diplomat i Beograd

Derimot var det en kjent sak at Stoltenberg hadde tjenestegjort som diplomat i Beograd fra 1961 til 1964.

Umiddelbart ble dette av mange sett på som en stor fordel for en som skulle forsøke å forhandle fram fred på Balkan.

Den nederlandske granskingskommisjonen for hendelsene i Srebrenica mener imidlertid at hans bakgrunn som diplomat i Beograd var en av flere faktorer som gjorde at han fikk «rykte som en tilhenger av serberne», som de skriver i sin rapport offentliggjort i 2002.

Også filosofiprofessor Vetlesen trekker dette fram som en av flere grunner til Stoltenbergs lojale holdning til serberne.

Den nederlandske granskingsrapporten støtter seg imidlertid ikke bare på dette. Stoltenbergs rykte som en fredsmekler med slagside for serbernes interesser tilskrives ikke minst den norske fredsmeklerens uttalelser om at både kroatene og muslimene egentlig er serbere, og at krigen i Bosnia var en sosioøkonomisk konflikt mellom fattige serbiske bønder og rike muslimer.

«Serbere alle sammen»

Stoltenbergs etter hvert famøse uttalelser om at «de er jo serbere alle sammen» falt under en tale til Det norske flyktningråd 31. mai 1995, en drøy måned før Srebrenica ble inntatt av serberne.

Til tross for at norsk presse var godt representert i salen, var det kun Kjell Arild Nilsen – journalist i Ny Tid den gang – som brakte Stoltenbergs uttalelser videre til offentligheten. Først flere uker senere, etter at utenlandsk presse hadde fanget opp Nilsens artikler i Ny Tid og det ble internasjonal furore av fredsmekler Stoltenbergs uttalelser, fattet norsk presse interesse for saken.

I Kjell Arild Nilsens bok «Europas svik – et oppgjør med vestlig unnfallenhet i Bosnia» (1996) gjengis hele talen Stoltenberg hold for Flyktningrådet. Den kontroversielle passasjen lyder som følger:

«Etnisk krig? Jeg tror ikke det. De er jo serbere alle sammen. Serberne som kaller seg serbere er jo helt greit. Så er det muslimene. De er jo serbere som har gått over til islam. Og svært mange av de som i dag går kledd som og presenterer seg som kroater, er jo også serbere. Jeg har ingen tro på at det er en etnisk krig. Nei, det jeg tror ligger til grunn for denne krigen, som så mange andre kriger, er sosiale og økonomiske forhold.»

Rettferdiggjør krigføringen

I sin bok skriver Nilsen at Stoltenberg først forsøkte å benekte at han hadde uttalt noe slik. Senere innrømmet han å ha sagt det, men benektet at han var pro-serbisk.

Nilsen viser imidlertid til at utsagnet ikke bare var pro-serbisk, men faktisk hentet fra de mer ytterliggående delene av serbisk nasjonalistisk propaganda:

«Påstanden er et hovedargument for de serbiske nasjonalistene når de skal rettferdiggjøre sin krigføring. En av de mest ekstreme er Vojislav Seselj, leder for det fascistiske Serbias Radikale parti og den halvmilitære Tsjetnik-bevegelsen som har begått en rekke krigsforbrytelser i Bosnia.»

I et intervju med det tyske ukemagasinet Der Spiegel i august 1991 ble Seselj ifølge Nilsen spurt om Bosnia, og svarte: «Muslimene i Bosnia er i virkeligheten islamiserte serbere, og deler av befolkningen av såkalte kroater består faktisk av katolske serbere.»

Denne påstanden ble i flere tilfeller brukt som «påskudd for ydmykende tvangskonvertering av bosniske muslimer til serbisk ortodoksi, blant annet i byen Bijeljina, en av de første byene som ble ‘etnisk renset’ av serbiske ekstremister i april 1992».

Overfor studenter i Oslo gjentok Stoltenberg så sent som i mars 2002 den samme påstanden om at «de er jo alle serbere».

– Jeg sa det den gangen og jeg sa det igjen i går. Jeg mener ikke at de alle faktisk er serbere, men de er så like, og det gir håp for framtiden, forklarte han til NTB dagen etterpå.

Serbisk delingsplan

Den nederlandske granskingsrapporten er ikke bare kritisk til Stoltenbergs pro-serbiske holdning.

Like alvorlig er det at den mener at Stoltenberg hadde «liten erkjennelse av utviklingen i Bosnia», og at han derfor «nøt lite prestisje og autoritet som FN-utsending».

Balkan-ekspert Svein Mønnesland er enig i rapportens beskrivelse.

– Faktisk spilte Stolteberg egentlig bare en stor rolle som fredsmekler i Bosnia fra mai til september 1993, da Owen-Stoltenberg-planen ble lagt fram, forklarer Mønnesland.

Av alle fredsplaner som ble lagt fram, gikk denne mest inn på serbernes premisser om etnisk rene områder.

– Denne planen ble faktisk først lagt fram av serbernes president, Slobodan Milosevic og Kroatias president Franjo Tudman, noe som gjør at den også omtales som Milosevic-Tudman-planen, sier Mønnesland, som forteller at denne fredsplanen står i så dårlig lys at Lord Owen senere ikke ville ha sitt navn knyttet til den.

– For etnisk rene områder

Owen-Stoltenberg-planen bygde på en tredeling av Bosnai i en muslimsk del (30 prosent), en kroatisk del (17 prosent) og en serbisk del (53 prosent – mer enn noen annen fredsplan foreslo). Etter to år ville den kroatiske og serbiske delen selv kunne velge å slutte seg til Kroatia og Serbia.

En hardt presset president Izetbegovic i Bosnia godtok først planen, men den bosniske nasjonalforsamlingen i Sarajevo forkastet den «fordi den ville innebære Bosnias utslettelse», som Nilsen skriver i «Europas svik».

Stoltenberg har imidlertid i ettertid fortsatt å hevde at avtalen fra september 1993 var den beste for muslimene, også bedre en Dayton-avtalen som gjorde slutt på krigen, og at den eneste forskjellen på Owen-Stoltenberg-planen og Dayton-avtalen «er den som ligger på kirkegårdene».

– Stoltenbergs plan viser at han var for etnisk rene områder. Når han blir kritisert for dette, spør han hvorfor ikke planen om å la Israel og palestinerne ha hvert sitt land blir kritisert på samme måte. Det viser at han ikke har god nok kunnskap om hvordan forholdene var i Bosnia før de serbiske nasjonalistene begynte sin etniske rensing, sier Mønnesland.

– Bare bortforklaringer

Under minnemarkeringen for tiårsdagen til Srebrenica-massakren 11. juli i sommer, var det mange representanter for verdenssamfunnet som ba de etterlatte om unnskyldning for unnfallenheten som ble vist i forhold til folkemordet. USAs tidligere utsending på Balkan, Richard Holbrook, sa det slik:

– Srebrenica var Natos, Vestens og FNs feil. Det var tragedien som aldri må få lov til å skje igjen.

Mange savner Stoltenbergs vilje til selvkritikk.

– Etter utallige uimotsagte tv- og avisintervjuer og to memoarbøker, har jeg ennå til gode å registrere en eneste setning fra Stoltenbergs side som inneholder kritikk av serbernes overgrep uten straks å legge til en omtale av de bosniske muslimene i negativ mening, sier Vetlesen.

– Stoltenberg har aldri kommet med noen unnskyldninger i forhold til sin rolle i Bosnia, bare bortforklaringer. Stoltenberg har jobbet mye med sitt ettermæle, det foregår nå en kamp om historien, sier Mønnesland, og viser blant annet til de tre NRK-programmene denne sommeren som etter hans mening har tegnet et ukritisk og rosenrødt bilde av Stoltenbergs innsats på Balkan.

– Dette var rett og slett dårlige programmer. Norsk presse, og især NRK, har vært lite imponerende når det gjelder å ta opp Stoltenbergs rolle i Bosnia, sier han.

– Må granskes

Siden fredag i forrige uke har Ny Tid forsøkt å få Thorvald Stoltenbergs kommentarer til kritikken som reises mot hans rolle i Bosnia, uten å lykkes.

Ny Tid fikk imidlertid lagt fram for Stoltenberg kritikken mot oberst Hagrup Hauklands rolle under Srebrenica-massakren som kommer fram i den nederlandske granskingskommisjonens rapport i 2002. Stoltenberg sa da til Ny Tid at han ikke visste at de nederlandske FN-styrkene i Srebrenica var under kommando av en norsk offiser i 1995.

Han kjente heller ikke til kritikken i granskingsrapporten, og ville derfor ikke kommentere den, men sa at ansvaret først og fremst lå hos FNs sikkerhetsråd, som vedtok «sikre soner» uten å sørge for nok FN-styrker til å forsvare sonene.

Mønnesland mener at det ikke holder å skylde på Sikkerhetsrådet.

– Sikkerhetsrådet hadde gitt FN-styrkene mandat til å tilkalle flystøtte fra Nato. Problemet er at det ikke skjedde. Man må spørre seg hvorfor den nederlandske FN-styrken i Srebrenica ikke ble hørt da de bad om hjelp. Et eller annet sted i kommandokjeden sviktet det, og dette må granskes, inkludert den norske offiseren Hagrup Hauklands rolle som sektorsjef for FN-styrkene i området, mener Mønnesland.

På samme måte som han synes det er svært betenkelig at Haukland var på ferie da folkemordet i Srebrenica foregikk, på samme måte stiller han spørsmål vet at Stoltenberg brukte tid hjemme i Norge for å lete etter sin narkomane datter i Oslos gater.

– Dette ble kjørt fram i norsk presse som rørende. Og det er det selvfølgelig. Men han har jo selv uttalt at letingen etter datteren gikk på bekostning av meklingen i Bosnia. Med hundretusener i Bosnia som var avhengig av hans innsats, burde han i så fall heller ha gitt fra seg vervet, sier Mønnesland.

---
DEL

Legg igjen et svar