Knuten i hjertet

Fotograf Eugene Richards har dokumentert skjebner i crack-miljøer, på akuttmottak og mentalsykehus i vel 50 år. Hva har drevet ham?

Eugene Richards kone
Dorothea Lynch, ©Eugene Richards.
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Eugene Richards: The Run-on of Time
International Center of Photography,
New York City. Til 20. januar.

Den prisbelønnede fotografen Eugene Richards sitter her, 74 år gammel, foran publikum, og forteller om bildene i denne vinterens retrospektive utstilling i International Center of Photography (ICP) i New York (se også video-opptak). Han virker sindig og varm – men forteller oss at han har temperament.

I de mange tekstene som er skrevet om ham, kan man lese at det hele startet med at han en gang ble innkalt til Vietnam, men sendte innkallelsen oppklippet tilbake. Mens han ventet på reaksjonen, tok han et årsstudium i foto hos Minor White på Massachusetts Institute of Technology (MIT).

©Eugene Richards, Sam og Janine
Sam og Janine, ©Eugene Richards.

Dette var tiden rundt drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy, men hva fikk denne mannen til å bruke 50 år av sitt liv på dokumentarfotografi? Har han kanskje denne gamle knuten i hjertet som han ønsker å knytte opp – der livets paradokser, forskjeller og skjebner maner fram en eksistensiell nysgjerrighet og trang til å dokumentere? En drift mot å stille spørsmål ved det vi oppfatter som urett, maktovergrep og menneskelig forfall? Således dokumenterer man hvor galt det kan bære av sted for et samfunn, og her, i den aktuelle utstillingen, spesielt det amerikanske. Men om man skal kunne åpne sitt hjerte, må man også ha en drift mot skjønnhet – eller et fjernt ideal om et vennligere fellesskap for alle.

Det er muligens i gråsonen, dette å fotografere…

Men å fotografere kan også, som for Richards, dreie seg om å formidle personlige fortellinger. Kanskje som en slags terapi. Her er han ikke helt ulik navnebroren William Eugene Smith, som er kjent for sine fotoessay. Både W.E. Smith og Robert Frank er fotografer han anerkjenner som læremestre, selv om han utviklet sin egen fotografiske stil preget av en nærhet til dem han fotograferer. Dette er individer som forteller om sine skjebner, gjerne med Richards’ kamera nesten helt opp i ansiktet. Han er kjent for å bruke vidvinkel og korte kameraobjektiver fremfor teleobjektiv, som han oppfattet som for distansert. De som blir fotografert og intervjuet, bryr seg ikke om at han er helt close-up, siden han allerede har tilbrakt lang tid med dem – kanskje dager – før kameraet ble trukket opp av vesken.

©Eugene Richards, Veteraner
Veteraner, ©Eugene Richards.

Fotografiene hans kan også vise ansikter halvveis i bildekanten, ha uvanlige vinkler eller buede ytterkanter, som er typisk for korte objektiv. Dette er bevisst, har Richards fortalt: Med slike delvis fordreide bilder vil han vise at dette er fotografier, og ikke hele sannheten. Han er klar over at fotografiene bare er utsnitt av virkeligheten og tiden. Derfor foretrekker han det fragmentariske, individuelle skjebner, små og gripende historier fra mennesker, der han gløtter inn i deres tilværelse – men ikke mer.

Enkeltskjebner

Eugene Richards
Eugene Richards fra videoen.

Her på ICP er den retrospektive utstillingen tematisk inndelt, med undertitler som «Metaphor to Document», «A Personal Vision», «American Lives and Socioeconomic Realities», «Health and Humanity» og «War and Terrorism». Kurator April Watson valgte et slikt grep fremfor et rent kronologisk. Og vandrer man rundt i lokalet, er svart-hvitt-bildene av svarte fra USAs sørlige Arkansas Delta talende og nærværende – slik ansikter kan være. De samfunnsøkonomiske forholdene trer fram via enkeltskjebner, der fattigdom og elendighet kan føre lukt inn i stoffmisbrukets blindgater. I Arkansas grunnla Richards også avisen Many Voices, som ble gitt ut annenhver uke i et par år, i et forsøk på å belyse de svartes elendige forhold. Men så ville de at han skulle dra: Dette var deres, ikke en hvit manns kamp. Richards fortsatte arbeidet for de svakere stilte i hjembyen Dorchester i Massachusetts. Miljøene han oppsøkte, var gjerne preget av kriminalitet og vold, men som han selv sa på ICP: Enkelte tok ham gjerne inn og beskyttet ham. Med kameraet dokumenterte han derfor innsiden av de mange hjem han ble invitert inn i.

©Eugene Richards,Guard.
Guard, ©Eugene Richards.

Richards var stadig pengelens. Han tok derfor kommersielle oppdrag for diverse magasiner – fram til 70-tallet lagde fotografer for eksempel fotoserier for Life og Look. Fra dette og spesielt bilder de ikke ville trykke – som et homofilt par med sitt lille barn midt i sengen – lagde han bildesamlinger i egne bokutgivelser.

Crack-miljøer

Richards fotograferte etter hvert fra urbane crack-miljøer, befolket av svarte mennesker. Bildene hans derfra ble til boken og serien Cocaine True, Cocaine Blue (1994), noe han på 90-tallet virkelig ble hatet for av mange, og kalt «rasist!» Han ble angrepet i media for å fremvise bare svarte som crack-hoder, mange hvite led jo samme skjebne. Politisk korrekt kritikk? Han forsvarte seg i New York Times, der serien var blitt trykket, med at han ville vise resultatene av rusavhengighet, av hvordan spesielt svarte fattige uten muligheter havnet på skråplanet.

Men merkelappen «rasist» ble hengende ved, han fikk en kald skulder fra de fleste – for en periode. Man blir jo ikke en legende uten noen sår underveis …

Helt nær

Var det i Sudan at Richards fotograferte en 93 år gammel bestemor med sitt døende lille oldebarn, som hun så gravla? I alle fall var det i Nigeria han fant en 15 år gammel jente som var uvitende om at hun hadde aids, noe som medførte at hennes lille barn døde (se over). På den annen side viser utstillingen Richards’ kone Janine og sønnen Sam (som satt i salen under foredraget, nå mange år senere), der baby og mor ligger utslitt i sengene sine, samt et der samme grådige lille gutt får bryst – Richards glimtet til da han kommenterte dette bildet.

©Eugene Richards, Kvinne i Kongo med barn
Kvinne i Kongo med barn, ©Eugene Richards.

Men utstillingen viste også serien med Richards’ tidligere kone, Dorothea Lynch, som han traff allerede på universitetet, og som senere utviklet brystkreft. Hun ønsket selv at han skulle dokumentere dette. Hun ler idet Richards knipser (se under) da legen spør om hun fremdeles føler seg som en kvinne – etter at et bryst er skrapet ut for kreftceller. Utstillingen har også en rekke lydspor – et av dem kan høres på internett, med Lynch som snakker om det å få kreft. Hun dør.

Eugene Richards kone
Dorothea Lynch. © Eugene Richards.

I likhet med paret Dorothea Lange og Paul S. Taylor (An American Exodus, 1939) jobbet Richards mye med sine ektefeller. Således var det senere Janine Altongy som dro ham ned til tragedien 11. september 2001, og hun ble stemmen eller teksten til bokverket Stepping Trough the Ashes (Aperture, 2002). Dette enorme tapet kom her til utrykk med redningsarbeidere, pårørende og andre amerikanere.

Richards har i bøkene sine valgt å supplere bilder med tekster fra hva de avfotograferte sier, eller hva han selv eller kona legger til. I seksjonen «War and Terrorism» i utstillingen er flere krigsveteraner intervjuet, ikke bare hun unge som ligger i kisten, eller han med fatale skader med bar overkropp. Men også han som har fått halve hodet skutt vekk, bøyd over sin mor. I teksten som følger, forteller hun at hun har valgt å pleie ham, og som mor gir hun aldri opp. Her formidler Richards fragmenter fra konsekvensene av krigføringen i Afghanistan eller Irak.

Han har en drift mot å stille spørsmål ved hva vi oppfatter som urett.

I seksjonen «Health and Humanity» finner vi bilder fra tiden da Richards oppholdt seg i en operasjonssal i akuttavdelingen på et sykehus. Han knipset et uvasket lik – noe han selv tok opp under presentasjonen på ICP, som respons på et spørsmål om moral. Han trakk også fram bildene fra da han fulgte Leger uten Grenser, eller inne i et mentalsykehus i Mexico. Sistnevnte med så begredelige forhold at det ble nedlagt etter at fotoene ble publisert. Det er muligens i gråsonen, dette å fotografere mentalt tilbakestående, som verken forstår hva han gjør der, eller kan nekte ham å bruke kameraet.

Fra hjertet

Så hvor ender denne ferden: med fargebilder av damesko, en nedbrent kirke, eller forlatte hus i Nord-Dakota? Nei, etter hvert begynte Richards med produksjon av film.

©Eugene Richards, Melvin Cook
Melvin Cook, ©Eugene Richards.

Ubehaget følger med på ferden, men la meg nevne amerikaneren Melvin Cook fra Ku Klux Klan: Han er overvektig og syk – nå pleiet av sin bannende søster. Cook forteller om alle han skjøt, stakk med kniv eller banket opp, bare fordi de irriterte ham. Vel, på grunn av sin hatkriminalitet tilbrakte han 28 av sine 52 år i fengsel. Etter en enkelt fotorunde ville Cook ha Richards tilbake, og da ble det filming. Framfor den undertrykte var det denne gang overgriperen som ville fortelle sin livshistorie: «Jeg angrer virkelig,» kunne vi høre ble sagt, før mannen i sengen endte død (bilde).

Richards’ fotografier er fragmenter eller utsnitt av virkeligheten.

Samfunnets elendige

Fra filmen.
Fra filmen Thy Kingdom Come.

Med film er det fremdeles det dokumentariske som gjelder. I Richards’ nye film Thy Kingdom Come (2018, se 5 minutter i videoen), tar Richards igjen for seg samfunnets elendige – en narkosyk kvinne og en svart fengselsfugl. Men Richards’ grep er nå å bruke skuespiller Javier Bardem (eks. No Country for Old Men, 2007) utkledd som prest – Richards alter ego? – i møtet med utsatte menneskeskjebner. Richards setter bevisst sammen fotojournalistikk, dokumentarfoto og kunstfoto.

Men hva med kvinnen som døde et par uker etter filmingen, eller den fengslede svarte? Begge var de faktisk klar over at Bardem var en utkledd skuespiller. Likevel, dette ble fort glemt eller oversett da de fikk muligheten til å åpne opp sitt hjerte.

Noen får muligheten til å knyte opp knuten.

 


Richards besøkte Norge i 2011 på DOK:11
(Litteraturhuset i Oslo).

Se video: On the Run of Time

Se også hjemmesiden til Eugene Richards

Kommentarer