Eugene Richards kone
Dorothea Lynch, ©Eugene Richards.

Knuten i hjertet

Fotograf Eugene Richards har dokumentert skjebner i crack-miljøer, på akuttmottak og mentalsykehus i vel 50 år. Hva har drevet ham?

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 02.01.2019

Eugene Richards: The Run-on of TimeInternational Center of Photography,New York City. Til 20. januar.Den prisbelønnede fotografen Eugene Richards sitter her, 74 år gammel, foran publikum, og forteller om bildene i denne vinterens retrospektive utstilling i International Center of Photography (ICP) i New York (se også video-opptak). Han virker sindig og varm – men forteller oss at han har temperament.I de mange tekstene som er skrevet om ham, kan man lese at det hele startet med at han en gang ble innkalt til Vietnam, men sendte innkallelsen oppklippet tilbake. Mens han ventet på reaksjonen, tok han et årsstudium i foto hos Minor White på Massachusetts Institute of Technology (MIT).

©Eugene Richards, Sam og Janine
Sam og Janine, ©Eugene Richards.
Dette var tiden rundt drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy, men hva fikk denne mannen til å bruke 50 år av sitt liv på dokumentarfotografi? Har han kanskje denne gamle knuten i hjertet som han ønsker å knytte opp – der livets paradokser, forskjeller og skjebner maner fram en eksistensiell nysgjerrighet og trang til å dokumentere? En drift mot å stille spørsmål ved det vi oppfatter som urett, maktovergrep og menneskelig forfall? Således dokumenterer man hvor galt det kan bære av sted for et samfunn, og her, i den aktuelle utstillingen, spesielt det amerikanske. Men om man skal kunne åpne sitt hjerte, må man også ha en drift mot skjønnhet – eller et fjernt ideal om et vennligere fellesskap for alle.

Det er muligens i gråsonen, dette å fotografere…

Men å fotografere kan også, som for Richards, dreie seg om å formidle personlige fortellinger. Kanskje som en slags terapi. Her er han ikke helt ulik navnebroren William Eugene Smith, som er kjent for sine fotoessay. Både W.E. Smith og Robert Frank er fotografer han anerkjenner som læremestre, selv om han utviklet sin egen fotografiske stil preget av en nærhet til dem han fotograferer. Dette er individer som forteller om sine skjebner, gjerne med Richards’ kamera nesten helt opp i ansiktet. Han er kjent for å bruke vidvinkel og korte kameraobjektiver fremfor teleobjektiv, som han oppfattet som for distansert. De som blir fotografert og intervjuet, bryr seg ikke om at han er helt close-up, siden han allerede har tilbrakt lang tid med dem – kanskje dager – før kameraet ble trukket opp av vesken.

©Eugene Richards, Veteraner
Veteraner, ©Eugene Richards.
Fotografiene hans kan også vise ansikter halvveis i bildekanten, ha uvanlige vinkler eller buede ytterkanter, som er typisk for korte objektiv. Dette er bevisst, har Richards fortalt: Med slike delvis fordreide bilder vil han vise at dette er fotografier, og ikke hele sannheten. Han er klar over at fotografiene bare er utsnitt av virkeligheten og tiden. Derfor foretrekker han det fragmentariske, individuelle skjebner, små og gripende historier fra mennesker, der han gløtter inn i deres tilværelse – men ikke mer.

Enkeltskjebner

Eugene Richards
Eugene Richards fra videoen.
Her på ICP er den retrospektive utstillingen tematisk inndelt, med undertitler som «Metaphor to Document», «A Personal Vision», «American Lives and Socioeconomic Realities», «Health and Humanity» og «War and Terrorism». Kurator April Watson valgte et slikt grep fremfor et rent kronologisk. Og vandrer man rundt i lokalet, er svart-hvitt-bildene av svarte fra USAs sørlige Arkansas Delta talende og nærværende – slik ansikter kan være. De samfunnsøkonomiske forholdene trer fram via enkeltskjebner, der fattigdom og elendighet kan føre lukt inn i stoffmisbrukets blindgater. I Arkansas grunnla Richards også avisen Many Voices, som ble gitt ut annenhver uke i et par år, i et forsøk på å belyse de svartes elendige forhold. Men så ville de at han skulle dra: Dette var deres, ikke en hvit manns kamp. Richards fortsatte arbeidet for de svakere stilte i hjembyen Dorchester i Massachusetts. Miljøene han oppsøkte, var gjerne preget av kriminalitet og vold, men som han selv sa på ICP: Enkelte tok ham gjerne inn og beskyttet ham. Med kameraet dokumenterte han derfor innsiden av de mange hjem han ble invitert inn i.
… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer