Knusende dom over krigen mot Libya

Av Aslak Storaker

Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Publisert: 13/10/2016

En ny rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité feller en knusende dom over Storbritannias deltakelse i krigen mot Libya i 2011. Rapporten undergraver også det påståtte faktagrunnlaget for retorikken norske, rødgrønne politikere har brukt for å rettferdiggjøre krigen.

Ifølge rapporten (som lyder det fulle navnet «Libya: Examination of intervention and collapse and the UKs future policy options») var det Frankrike som var den fremste pådriveren for å gjennomføre militære aksjoner mot Gaddafi. I tillegg til den påståtte frykten for en massakre av de sivile i Benghazi samt påvirkning fra opposisjonelle libyske emigranter, gjengir rapporten hva USAs utenriksminister Hillary Clintons rådgiver Sidney Blumenthal beskrev som president Sarkozys motiver for intervensjonen: å få kontroll over en større del av Libyas oljeproduksjon, øke Frankrikes innflytelse i Nord-Afrika, øke hans personlige stilling i Frankrike, gi det franske militæret en mulighet til å vise sin makt for verden og stanse Gaddafis planer om å erstatte Frankrike som den dominerende makten i den franskspråklige delen av Afrika.

Ikke drap på sivile. Rapporten understreker at Gaddafis styrker ikke foretok noen former for voldelige angrep på sivile i noen av de mange byene de inntok på veien fra Tripoli til Benghazi – hverken etter at byene var erobret eller under selve kampene. Et eksempel nevnes: Under kampene om Misrata i februar og mars 2011 registrerte det lokale sykehuset 257 drepte og 949 sårede. Av disse var bare 22 kvinner og åtte barn – noe som viser at «regimets styrker angrep mannlige stridende i en borgerkrig, og utførte ikke vilkårlige angrep mot sivile». Det vises også til at Gaddafi i løpet av sine 40 år som statsleder aldri hadde begått massedrap på sivile.

To av komiteens ekspertvitner, professor George Joffé og analytikeren Alison Pargeter, slår fast at «frykten for en massakre på sivile var massivt overdrevet», og at det ikke fantes «noen ordentlige beviser på at Gaddafi forberedte massakre mot sivile». Komiteen konkluderer derfor med at Storbritannias strategi var basert på feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse, og at «trusselen mot sivile var overdrevet». Joffé sier rett ut at politikerne egentlig ikke hadde tatt seg bryet med å undersøke skikkelig hva det var som foregikk.

Støre og Solhjell rakner. Norske politikere har hele tiden trukket frem forsvaret av de sivile i Benghazi som hovedårsaken til at Norge deltok i bombingen av Libya. Samtidig har de avvist at krigen skulle dreie seg om regimeendring. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre understreket i sin tale til Stortinget 9. mai 2011 at «FNs mandat kun går på beskyttelse av sivile – ikke å bistå militære styrker med regimeendring. Dette forholder vi oss selvsagt strengt til. I en debatt med Terje Tvedt i Aftenposten i september 2015 gjentok også SVs utenrikspolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell at «i Benghazi, Libyas nest største by, var det akutt fare for ein massakre av sivile». Denne faren var altså overdrevet og baserte seg ikke på etterrettelige opplysninger, ifølge den britiske parlamentsrapporten. Rapporten fremhever også at USAs president Obama, Frankrikes president Sarkozy og Storbritannias statsminister Cameron den 15. april 2011 offentliggjorde et felles brev der de erklærte at målet for krigen var «en fremtid uten Gaddafi». Dette skjedde altså tre uker før utenriksminister Støre garanterte Stortinget at dette ikke var målet for intervensjonen.