Knusende dom over krigen mot Libya

Grunnlaget for intervensjonen i Libya – og Norges deltakelse i den – smuldrer enda mer opp etter en ny rapport. De katastrofale følgene av krigen er omfattende.

Muammar Gadaffi i 2003. FOTO: Rick Gershon/Getty Images/AFP
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

En ny rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité feller en knusende dom over Storbritannias deltakelse i krigen mot Libya i 2011. Rapporten undergraver også det påståtte faktagrunnlaget for retorikken norske, rødgrønne politikere har brukt for å rettferdiggjøre krigen.

Ifølge rapporten (som lyder det fulle navnet «Libya: Examination of intervention and collapse and the UKs future policy options») var det Frankrike som var den fremste pådriveren for å gjennomføre militære aksjoner mot Gaddafi. I tillegg til den påståtte frykten for en massakre av de sivile i Benghazi samt påvirkning fra opposisjonelle libyske emigranter, gjengir rapporten hva USAs utenriksminister Hillary Clintons rådgiver Sidney Blumenthal beskrev som president Sarkozys motiver for intervensjonen: å få kontroll over en større del av Libyas oljeproduksjon, øke Frankrikes innflytelse i Nord-Afrika, øke hans personlige stilling i Frankrike, gi det franske militæret en mulighet til å vise sin makt for verden og stanse Gaddafis planer om å erstatte Frankrike som den dominerende makten i den franskspråklige delen av Afrika.

Ikke drap på sivile. Rapporten understreker at Gaddafis styrker ikke foretok noen former for voldelige angrep på sivile i noen av de mange byene de inntok på veien fra Tripoli til Benghazi – hverken etter at byene var erobret eller under selve kampene. Et eksempel nevnes: Under kampene om Misrata i februar og mars 2011 registrerte det lokale sykehuset 257 drepte og 949 sårede. Av disse var bare 22 kvinner og åtte barn – noe som viser at «regimets styrker angrep mannlige stridende i en borgerkrig, og utførte ikke vilkårlige angrep mot sivile». Det vises også til at Gaddafi i løpet av sine 40 år som statsleder aldri hadde begått massedrap på sivile.

To av komiteens ekspertvitner, professor George Joffé og analytikeren Alison Pargeter, slår fast at «frykten for en massakre på sivile var massivt overdrevet», og at det ikke fantes «noen ordentlige beviser på at Gaddafi forberedte massakre mot sivile». Komiteen konkluderer derfor med at Storbritannias strategi var basert på feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse, og at «trusselen mot sivile var overdrevet». Joffé sier rett ut at politikerne egentlig ikke hadde tatt seg bryet med å undersøke skikkelig hva det var som foregikk.

Støre og Solhjell rakner. Norske politikere har hele tiden trukket frem forsvaret av de sivile i Benghazi som hovedårsaken til at Norge deltok i bombingen av Libya. Samtidig har de avvist at krigen skulle dreie seg om regimeendring. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre understreket i sin tale til Stortinget 9. mai 2011 at «FNs mandat kun går på beskyttelse av sivile – ikke å bistå militære styrker med regimeendring. Dette forholder vi oss selvsagt strengt til. I en debatt med Terje Tvedt i Aftenposten i september 2015 gjentok også SVs utenrikspolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell at «i Benghazi, Libyas nest største by, var det akutt fare for ein massakre av sivile». Denne faren var altså overdrevet og baserte seg ikke på etterrettelige opplysninger, ifølge den britiske parlamentsrapporten. Rapporten fremhever også at USAs president Obama, Frankrikes president Sarkozy og Storbritannias statsminister Cameron den 15. april 2011 offentliggjorde et felles brev der de erklærte at målet for krigen var «en fremtid uten Gaddafi». Dette skjedde altså tre uker før utenriksminister Støre garanterte Stortinget at dette ikke var målet for intervensjonen.

Solhjell på sin side skrev i Aftenposten at «i løpet av våren 2011 endra den militære innsatsen i Libya karakter […] til å bli ein krig mot regimet […] noko som førte til at SV gjekk frå å vere for til å bli sterkt kritisk til krigen». Dette skjedde ved et landsmøtevedtak 7. mai 2011, der SV vedtok å jobbe for å avslutte Norges deltakelse i bombekrigen innen 24. juni. I den britiske parlamentsrapporten fremgår det imidlertid at denne karakterendringen – fra å beskytte sivile til regimeendring – skjedde lenge før SVs landsmøtevedtak. Ja, det skjedde faktisk før Norge hadde blitt med i krigen i det hele tatt. Komiteen skriver at Gaddafis styrker trakk seg tilbake 40 mil fra Benghazi etter å ha blitt angrepet av franske fly den 20. mars, og slår deretter fast at «hvis det primære målet med intervensjonen var det umiddelbare behovet for å beskytte sivile i Benghazi, ble dette oppnådd på mindre enn 24 timer» etter at krigen startet 19. mars. Norge slapp sine første bomber over Libya den 24. mars, og slapp til sammen 569 bomber frem til de norske flyene ble trukket tilbake den 1. august.

Forutsigbar fremvekst. Rapporten slår fast at fremveksten av militante islamistiske grupper i Libya etter Gaddafis fall burde vært mulig å forutse på forhånd. Det var en kjent sak at mange libyere hadde kjempet sammen med Al Qaida i Afghanistan og Irak. Rapporten sier at «militante islamister spilte en vesentlig rolle i opprøret fra februar 2011 og fremover». Etter at Gaddafi ble sodomisert og drept, prioriterte den nye, opprørsinnsatte forsvarsministeren å bygge opp den islamistiske militsen «Libyas skjold» fremfor å bygge opp en nasjonal hær. Libyas skjold var ansvarlig for å drepe demonstranter som protesterte mot militsenes økende makt i Benghazi og Tripoli i 2013.

sDet går videre frem at intervensjonsmaktene ikke hadde noen realistisk plan for hvordan de kunne sikre de libyske våpendepotene etter krigen, noe som resulterte i at store mengder libyske våpen ble sendt ut av landet og styrket den militære kapasiteten til terrorgrupper i Algerie, Egypt, Mali og Tunisia. Også opprørsgrupper i Syria og den islamistiske militsen Boko Haram fikk tak i våpen fra plyndrede libyske våpenlagre. Maktvakuumet i Libya skapte også rom for ISIS til å etablere seg i landet. Terroristene som drepte til sammen 50 turister i Tunisia i mars og juni 2015, ble trent av ISIS i Libya etter intervensjonen.

Voldsom forverring. Rapporten viser til at libyernes gjennomsnittsinntekt er redusert fra 110 000 kroner i 2010 til 65 000 kroner i 2016. Mens Libya i 2010 var rangert som verdens 53. mest utviklede land, hadde det falt ned til 94. plass i 2015. 400 000 av Libyas seks millioner store befolkning er internt fordrevet. Sikkerheten i landet er så redusert at utenrikskomiteen ikke våget å ta seg inn i landet for å gjøre undersøkelser.

Den britiske avisen Daily Mail har i etterkant av rapportlanseringen intervjuet en rekke libyere om situasjonen etter Gaddafis fall. Avisen konkluderer med at livet i dagens Libya er preget av «strømbrudd, en femdobling av matprisene, lønninger som ikke blir utbetalt på månedsvis, trusler om terror» samt at at kvinnelige innbyggere «ikke lenger føler at det er trygt å forlate hjemmet etter mørkets frembrudd», i tillegg er det mangel på medisiner og vaksiner. Medisinstudenten Salem sier til avisen: «Vi trodde ting skulle bli bedre etter revolusjonen, men de blir bare verre og verre. Mange flere mennesker har blitt drept etter 2011 enn under revolusjonen og Gaddafis 42 år lange styre til sammen. Vi hadde aldri disse problemene under Gaddafi. Vi hadde alltid penger og elektrisitet, og selv om folk ikke hadde store lønninger, var alt billig, så livet var enkelt. Noen av vennene mine har til og med dratt med båt til Europa med migrantene fordi de ikke føler at de har noen fremtid her.»

Den britiske utenrikskomiteen konkluderer med at resultatene av krigen mot Libya i 2011 var økonomisk kollaps, krig mellom stammer og militser, en humanitær krise og en migrasjonskrise, utbredte brudd på menneskerettighetene, spredning av libyske våpen over hele regionen og fremveksten av ISIS i Nord-Afrika. I påvente av en egen norsk granskning bør norske politikere lese den britiske rapporten – og det grundig.

---
DEL