Knivbladets grusomme konfirmasjon

Når to av kvinnene i I min mors navn viser hvordan de gjennomfører en omskjæring ved å skjære i en serviett, er det ubegripelig å ta innover seg at dette faktisk utføres på millioner av kvinnekropper. 

Petra Schlømer

 

Med dokumentaren I min mors navn fra 2014 setter regissør Hilde Merete Haug fokus på omskjæring av kvinner – et av de mest alvorlige systematiske menneskerettighetsbruddene. Filmen portretter tre kvinner som alle kommer fra Somalia, hvor så mye som 98 prosent av kvinnene fremdeles årlig blir omskåret. Allerede i starten av dokumentaren vises forskjellene mellom menn og kvinner tydelig: Først får vi se kvinner som er dekket til, før kameraet beveger seg over til en gjeng menn som sitter i skyggen, ikledd bukse og t-skjorte.

I min mors navn er debutfilmen til Haug, som er utdannet sosiolog og regissør. Vi møter den 15 år gamle jenta Farhia, først i klasserommet og sammen med skolekamerater i Norge. Etter hvert følger vi henne på en reise til Somalia, hvor hun ikke har vært siden hun var et lite barn. Farhias mor har kjempet mot omskjæring, og nå ønsker datteren å fortsette denne kampen – og hun ønsker derfor å forstå hvordan og hvorfor det praktiseres, for deretter å kunne ta opp kampen på informert vis.

I filmen møter vi også norsk-somaliske Sadia på 28 år og niesen hennes, britisk-somaliske Siham på 19. Det klippes mellom Farhias reise og Sadias og Sihams hverdag, og deres erfaringer med omskjæring.

«Bli kvinne.» Mange av scenene i filmen er svært emosjonelt sterke. I en av scenene demonstrerer to kvinner for Farhia hva slags utstyr de bruker, og hvordan de gjennomfører en omskjæring. Til tross for at kvinnene kun demonstrerer inngrepet på en serviett, og vi ikke får se hvordan det virkelig foregår, er det ordentlig vondt å se på. Det slår en som helt ufattelig at flere millioner kvinner årlig må gjennomgå dette.

Men hvorfor gjør man det? Dette er et gjennomgående spørsmål i filmen, og svarene som kommer frem, er at man gjør det fordi det er slik det skal være. Det er en kollektiv kulturell praksis. Sadia sier at omskjæringen er noe man gleder seg til som ung jente i Somalia. Det er en del av kulturen, alle andre gjør det. Dersom ikke datteren din er omskåret, vil ikke andre familier la sin sønn gifte seg med henne, og hele familien kan bli utstøtt.

Siham ble som ung fortalt at hun ikke ville bli en kvinne før etter omskjæringen. «Selv når jeg fikk se kniven, kunne jeg ikke forstå hva som skulle skje,» sier Siham. Hun må tørke tårene når hun forteller om inngrepet, 13 år etter at det skjedde. «Det er vanskelig å føle seg som en kvinne når noe mangler,» sier hun.

I Somalia snakker Farhia med fire unge jenter som alle er omskåret. «Vet dere om noen jenter som ikke er omskåret?» spør hun dem. «Nei, det fins ikke,» svarer en av de unge jentene, «bortsett fra de aller yngste.» «Hvis jeg hadde dratt til skolen deres og sagt at jeg ikke var omskåret, hvordan ville jeg blitt behandlet da?» spør Farhia. «Dårlig,» sier en av jentene. På spørsmål om hvorfor de må gjennom det, er de ikke sikre. Men mulig det står i Koranen, tror de – noe Farhia påpeker at det faktisk ikke gjør.

Håp. Det kommer frem at man før omskjæringen ikke får vite noe om de fysiske, mentale og psykiske følgene man kan få. Man får ikke vite noe om traumene som kan oppstå, som kanskje starter allerede den første uken, siden man må tilbringe den til sengs med bena bundet sammen. Man får ikke vite at man kommer til å streve med disse konsekvensene hele livet, og at det er dødsfall forbundet med omskjæringen som følge av blodtap og infeksjon, eller på grunn av komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel. Det får man først erfare etterpå.

Overgangene i dokumentaren er tidvis sterke – for eksempel når det klippes mellom bursdagsselskapet til Sadias datter g de fire unge somaliske omskårne jentene som Farhia snakker med i Somalia. Den lystige musikken som barna hører på McDonalds mens datteren til Sadia feirer bursdag, fortsetter over i neste scene, og skaper en sterk kontrast til de unge somaliske jentenes situasjon.

Det ligger en kime til håp i at norsk-somaliere som Farhia drar til Somalia for å skape holdningsendringer. Mot slutten av filmen får vi også høre at normer og holdninger til denne praksisen er i endring. Det er dessuten fint å se at til tross for hva somaliske kvinner gjennomgår, besitter de en stor styrke og optimisme, som den vi kan se hos Siham og Sadia. Det er bra at de snakker om det, til kameraet og med andre, for å synliggjøre denne praksisen.

Filmen har tidligere blitt vist på blant annet Kortfilmfestivalen i Grimstad og på dokumentarfilmfestivalen i Volda. Et mål for regissør Hilde Merete Haug med å lage film, er å nå ut til et større publikum med viktige temaer enn hva hun ville gjort med akademiske artikler. Og godt er det. Omskjæring er noe flest mulig må få bevissthet om.

Filmen er tilgjengelig på nrk.no.

---
DEL