Knebler fortsatt opposisjonen

Med oljepenger har regimet i Aserbajdsjan kjøpt seg støttespillere blant en rekke regjeringer. Men frihetsropene fra Midt-Østen og Nord-Afrika når også hit.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Malahet Nasibova er leder av Aserbajdsjans «Democracy & NGOs Development Resource Center» i enklaven Nakhitsjevan. I 2009 ble hun tildelt Raftoprisen. Nasjibova skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Nakhitsjevan, Aserbajdsjan. I november i fjor ble det avholdt parlamentsvalg i Aserbajdsjan. Valget ble av observatører rapportert å være valget med det høyeste antallet valgfuskepisoder i landets historie.

Representantene for to de største opposisjonspartiene, Aserbajdsjans nasjonale front og Musavat-partiet, fikk ikke delta i parlamentsvalget. Selv om opposisjonen ikke aktivt reagerte på valgfusket som ble dokumentert, har partiene kommet med uttalelser om at de ikke anerkjenner valgresultatene.

Formannen i OSSE, Litauens utenriksminister Audronyus Ajubalis, uttrykte bekymring over det omfattende valgfusket som ble dokumentert:

«Frie valg er grunnlaget for demokrati. Parlamentsvalget har imidlertid vist at behovet for utvikling på dette feltet er prekært, uttalte han under et møte med Aserbajdsjans opposisjonspartier. Den milde kritikken som kom fra vestlige land, spesielt fra USA, skuffet opposisjonen og folket i landet. Myndighetene hadde organisert lobbygrupper i mange internasjonale organisasjoner, og slapp dermed unna mye internasjonalt press,» uttalte han.

Oljeinnflytelse

I vinter fikk jeg og en del andre aserbajdsjanske menneskerettighetsaktivister en invitasjon om å delta på Europarådets parlamentarikerforsamlings vintermøte, sammen med en norsk representant fra Human Rights House. Under møtet ble parlamentsvalget grundig diskutert, og vi gjorde vårt beste for å gi et bilde av den faktiske situasjonen i Aserbajdsjan i møtet med parlamentarikerne.

Det var interessant å legge merke til at selv om enkelte av parlamentarikerne, blant annet fra Frankrike og Sverige, hevdet å ha sett valgfusk, mente representanter fra Polen, Tyrkia, Bulgaria og Russland at valget hadde vært demokratisk. De anbefalte til og med at «erfaringen fra valget i Aserbajdsjan bør gå foran som et eksempel».

Gjennom oljeinntekter og avtaler har aserbajdsjanske myndigheter åpenbart hatt innflytelse på mange, til og med i Europarådet. Lobbyismen har fungert. Vi menneskerettighetsforkjempere ble skuffet og følte oss fornærmet. Dagen etter møtet, 25. januar, startet opptøyene i Tunisia, og verdens oppmerksomhet ble snudd mot Nord-Afrika.

Smittsom frihetskamp

Nyhetene om de mange demonstrasjonene har hatt en positiv effekt på oss. Folkebevegelsen som startet i Tunisia hadde vokst frem på det afrikanske kontinentet på kort tid. Russland og andre autoritære regimer i nabolaget er nå irriterte og redde for at denne bølgen av oppstand skal komme til dem også.

Frihetsorganisasjonene som oppstod i Nord-Afrika begynte å inspirere andre mennesker, også i Aserbajdsjan. Landets opposisjon regner med at hvis opptøyene i arabiske land har en dominoeffekt, er det fordi dekningen av dem har spredt seg ut over Den arabiske halvøy og det afrikanske kontinentet.

Både myndighetene og opposisjonen i Aserbajdsjan følger nøye med på situasjonen i Libya. Mens myndighetene støtter Muammar al-Gaddafi og mener at opprørere ikke kan skape demokrati, jubler opposisjonen over demonstrantene. Muligheten for at protestene skal forplante seg til Iran skaper passende grunnlag for opposisjon.

Organisert via sosiale medier

Flertallet av Aserbajdsjans 30 millioner innbyggere ville ha støttet en demokratiseringsprosess i landet. Opposisjonen forstår at regimet i Aserbajdsjan aldri kommer til å gjennomføre demokratiske reformer. De har dermed vurdert om de kommer til å motta støtte fra Vesten om de går inn i store protestaksjoner av typen vi har sett i Nord-Afrika. Imidlertid må man heller ikke utelukke muligheten for en russisk intervensjon på vegne av regjeringen.

Siden forsamlingsfrihet er ikke-eksisterende og pressefrihet svært innskrenket, har sivilsamfunnet i Aserbajdsjan begynt å organisere seg på sosiale medier som Facebook og Twitter. Grupper av unge aktivister har startet kampanjer mot regimet, noe som har ført til statlige motkampanjer fra statseide tv-kanaler. På lokalt fjernsyn blir seerne fortalt at sosiale nettverk har en skadelig effekt på unge mennesker.

Den 11. mars i år planla noen ungdommer å arrangere en protestaksjon i Baku. Med slagord som «avsett myndighetene» møtte en rekke mennesker opp og demonstrerte i hovedstaden. Politiet møtte opp og slo ned på protestene. Over seksti mennesker ble pågrepet.

Dagen etter organiserte Musavat-partiet et møte i sentrum av Baku hvor de krevde regjeringen avsatt og protesterte mot sosiale problemer. Ettersom møtet ikke var blitt godkjent av myndighetene, gikk politiet inn og arresterte 200 mennesker.

Vekk fra Vesten

Steinar Gil, Norges ambassadør til Aserbajdsjan mellom 2002 og 2006, har fått status som den eneste diplomaten som forsvarte demokratiets idealer. Han ofret aldri menneskerettighetene til fordel for oljeinteresser. Norge var ett av de første landene som støttet den demokratiske bevegelsen i landet vårt.

De siste to årene har Aserbajdsjans forhold til flere vestlige stater blitt gradvis verre. Fordi landets politiske konsept er grunnleggende autoritært, forlenger det sitt eget liv ved å bruke de samme metodene som Russland, sier flere politiske eksperter. Ved å samarbeide tettere med Russland og Hviterussland, kan aserbajdsjanske myndigheter ignorere kravene om demokratisering fra vestlige land.

President Ilham Aliev har alliert seg med Russland for å forbli lengre ved makten. Han og andre representanter for myndighetene opptrer på statseid TV der de rakker ned på vestlige land, og fremstiller det slik at opposisjonen er finansiert av Aserbajdsjans fiender. Det er ikke langt unna at folk som deltar i protestaksjoner beskyldes for høyforræderi.

Denne retorikken får opposisjonen til å slappe av. De regner med at denne stadige polariseringen betyr at Europa og USA ikke lenger orker å forholde seg til autoritære regimer. På denne måten kan det hende at opposisjonen blir mer motivert – og det kan igjen føre til politiske endringer.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

---
DEL