Knall kritikk

Høyt henger de, og sure er de, Thure Erik Lunds essays. Det er ment som et komplement.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et tre strekker seg mot himmelen. Forgreiner seg i Forgreininger som tar ulike retninger. Snor seg, snart den ene veien, snart den andre. Essayene som brer seg som grener i alle himmelretninger (og noen til), blir til et krokete og suggererende epletre av en bok. Vi kan høste tankene, eller fruktene, som smaker surt, men som er tillitsvekkende veldreide og skinnende grønne og røde.

Den sure smaken skyldes det kulturkritiske jordsmonn boken suger næring fra. Restene av denne næringen gjemmer seg i tankeeplene, men gjør deg verken surmaga eller oppblåst. Snarere litt trist. Det er nemlig en kritikk få med hånden på hjertet kan føle seg forskånet fra. En kritikk av turbokapitalisme, konsumkultur, pratekultur og industrialismen: «Samfunnet er et gigantisk tarmsystem… Er dritten i bevegelse, har den alltids et økonomisk potensial.»

Kjært barn har mange navn. Men viktigst av dem er «maskinen», som gjør seg gjeldene i våre hjerter og kropper, i kulturen, og i språket, mener epletreets forfatter Thure Erik Lund. Selv språkformene våre blir ikke forskånet. Dens virkemåte er subtil, det er umulig å rømme fra den, maskinen. Den truer alle de boktrærne (og alle andre trær, både i bokstavlig og metaforisk forstand) som kanskje snart blir felt.

Skal man plukke en favorittfrukt fra Thure Erik Lunds Forgreininger må det bli

«Den dresserte kroppens tale», som på en delikat måte viser hvor markspist vår offentlighets virkemåte kan fortone seg.

Skal man peke på en svakhet ved epleboken, så er mangelen på et troverdig alternativ til moderniteten den beste kandidaten. Men det ligger helt i randsonen av hva som bør kreves av en slik bok. Når Thure Erik Lunds epletre blomstrer, er det en dobbeltbunn i tekstene som problematiserer denne håpløsheten. Som Jan-Erik Vold en gang har skrevet: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke.»

Dobbeltbunn og trippelbunn er det også i tekstene «Om å skrive», «Om å skrive dårlig» og «Om å skrive enda dårligere». Paradoksalt nok er det hele en medrivende opplevelse.

Og hvem vil vel ikke heller løpe over en blomstereng, slippe unna den malende og kvernende maskinen enn å bli værende i kommersialismens og konsumismens bobler?

La oss håpe Thure Erik Lunds Forgreininger ikke er det eneste epletreet som for lov til å stå i fremtiden. Selv om det altså er et bok man ikke kommer utenom denne høsten.

---
DEL

Legg igjen et svar