Klokt om litteratur

Jeg skal innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk til Trude Marsteins samling med 13 essays om litterær kvalitet. For hva annet er å forvente enn hul pludring når spørsmålet «hva er god litteratur?» er diskusjonens springende punkt? Min skepsis svant raskt hen. Kanskje fordi Marstein tross sine klare, normative føringer stiller de ydmyke spørsmålene […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg skal innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk til Trude Marsteins samling med 13 essays om litterær kvalitet. For hva annet er å forvente enn hul pludring når spørsmålet «hva er god litteratur?» er diskusjonens springende punkt?

Min skepsis svant raskt hen. Kanskje fordi Marstein tross sine klare, normative føringer stiller de ydmyke spørsmålene selv:

«Det er et paradoks å forsøke å si noe om hva som gjør litteratur til kunst. Jeg vet at jeg flere steder ikke har kunnet annet enn å repetere meg selv med det uklare, uforklarlige, udefinerbare som kriterium, the uncanny.»

Men kanskje mest fordi Marstein er så grundig og konsis i argumentene hun bringer frem. Og fordi hun vet å bruke gode, illustrerende eksempler. Og sist men ikke minst, fordi Marsteins egen skriftlige stemme formidler det som kunne blitt tørre betraktinger i et uhyre detaljrikt, rytmisk og fokusert språk.

Men så til spørsmålet: hva er god litteratur?

Det litterære lar seg, som Marstein selv skriver, ikke definere: det må oppleves, kjennes på kropp og sinn i hvert individs møte med ordene. Ingen kan gi idiotsikre regler for hvordan man går frem for å komponere en sterk tekst. Men opplevelsen av en god tekst speiler en rekke begreper som retrospektivt kan belyse hvorfor vi feller de smaksdommene vi gjør. Eller la meg si det slik: Marstein overbeviser meg om at hennes begreper er gode som døråpnere til forståelsen av min egen litteraturopplevelse. Ikke det at Marstein er spesielt original. At detaljene er viktig, at skriving er et spørsmål om følsomhet – ikke følelser – og at gjenkjennelser skaper nærhet – som likevel må oppleves med en viss distanse for å være akkurat passe ambivalent og tvetydig – alt dette er noe lesende mennesker høyst sannsynlig har vært borti tidligere.

Men når Marstein systematisk tar for seg disse ulike litterære virkemidlene, som forholdet mellom overdrivelse og underdrivelse, realisme og surrealisme og sist men ikke minst mellom alvor og humor (samt en rekke andre dikotomier) så er det med en egen litteraritet som gjør at det å lese om hennes leseropplevelser blir en litterær opplevelse i seg selv. Spesielt fremtredene er dette når hun forteller hvordan enkelte tekster har fremkalt hennes egne erfaringer og minner:

«Jeg husker sorgen, angsten, ved å vokse ut av barneegosentrisiteten og forstå at ikke alle opplever samme fenomen likt, husker en temmelig ubehagelig opplevelse av umuligheten av å formidle inntrykk da jeg var ti og det slo meg at smaken av bananbugg ikke kjentes likt for alle, og jeg ikke kunne forklare hvordan jeg kjente den uten å bruke ord vi for alt jeg da plutselig visste, kunne ha forskjellige referanser til: det var en følelse av eksistensiell ensomhet! (Og det er det god litteratur gjør; lindrer denne ensomheten).»

Spesielt interessant finner jeg Marsteins diskusjon om moralens plass i litteraturen. Marstein påpeker at moralisering og stillingstaken fra forfatterens side ofte forflater spenningen i verker; og her er jeg helt enig med henne. Men det er lett å være uenig med henne også – og det er en styrke ved Marsteins tekst. Hun er akkurat så bombastisk ydmyk i sine teser at man har følelsen av å gå inn i et rom for diskusjon. Som når hun etter å ha referert til litteraturredaktør i Morgenbladet Bendik Wolds påstand om at det finnes objektive kriterier for god kunst skriver:

«Jeg synes det er usmakelig. Åndssnobbete og arrogant. Men jeg er også enig. Det er noe som heter litterær kvalitet.»

En annen viktig styrke ved Marsteins essays er det utvalget tekster hun analyserer. Anne Oterholm, Beate Grimsrud, Kristine Næss og Jens Johansson er for å nevne noen, relativt ukjente norske størrelser. Ved å analysere dem setter Marstein disse ufortjent glemte forfattere på det litterære kartet. Enkelte av dem, som Beate Grimsrud og Anne Oterholm, vier hun egne essays til. Akkurat som hun gjør med Thomas Bernhard, Johan Borgen, Knut Hamsun og Peter Handke, forfattere som har merket Marstein og som Marstein leser med høyst personlige, kritiske briller.

Jeg har alltid syntes at Trude Marstein som forfatter er en av få som vet å sette ord på språkets mektige maktesløshet. Nå har hun gjort det som kritisk essayist også.

---
DEL

Legg igjen et svar