Klokkene ringer for oss nå

Vi slapp også inn en gang, da vi selv banket på. «Gi meg dine trette, dine fattige. Dine forhutlede masser som lengter etter å puste fritt. De elendige forlatte på dine yrende strender. Send dem, dine hjemløse, stormherjede, til meg. Jeg løfter min lykt ved den gyldne døren.» Slik har Emma Lazarus hilst velkommen millioner […]

Karikatur: Sukrija Meholjic
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi slapp også inn en gang, da vi selv banket på.
«Gi meg dine trette, dine fattige. Dine forhutlede masser som lengter etter å puste fritt. De elendige forlatte på dine yrende strender. Send dem, dine hjemløse, stormherjede, til meg. Jeg løfter min lykt ved den gyldne døren.»
Slik har Emma Lazarus hilst velkommen millioner av immigranter ved foten av Frihetsstatuen ved innseilingen til New York. Den er litt vår, den statuen, der den troner med kopper fra Karmøy, og håner fremmedfrykt og gjerrighet med sitt storslåtte «velkommen». Det går en linje fra denne nasjonalgaven til USA fra Frankrike, til toppen av vår velstands
pyramide i Holmenkollåsen, der Voksenåsen ligger og formidler arven etter den norske nasjonalgaven til Sverige. En gave også for gjestfrihet og støtte, den gang vi banket på, forfulgt av nazistenes menneskehån – og slapp inn.

I dag velter de innover oss. De flyktende gjør bare det ethvert omsorgsfullt menneske må gjøre: rømme det synkende skipet. Forlate den brennende landsbyen. Redde sine barn og eldre. Ja, det heter at «de velter innover Europa». Det er en én promille stor andel med forhutlede som forsøker å entre Europa og å gjøre det vi alle ville gjort. Det er de som «velter» innover oss. En tusendedel, som vi føler oss truet av. Fattige land «i nærområdene», derimot, ser sin befolkning øke med 20–30 prosent. Samtidig stenger vi og Europa våre grenser. Men vi har ingen grunn til å gjemme oss. Norge bør ta til seg filosofen Henry Levys bitende kritikk da han avsluttet sin artikkel («Syndicated») om flyktningetragedien vi har sett i mediene de siste ukene. For vi har bare sett den i mediene; ennå har vi knapt sett et menneske – men dessverre har vi hørt altfor mange av de skamløse omtalene av mennesker i nød, ikke minst fra altfor mange av våre egne politikere og ledere. Så la meg bytte ut Europa med Norge og høre hva Levy sier – til oss:
«Norge, herjet av fremmedhatere og besatt av usikkerhet, har vendt seg fra sine egne verdier. Ja, sannelig, vi har glemt hva verdiene våre er. Derfor ringer ikke klokkene bare for immigrantene, men for Norge som ser sin humanistiske arv forvitre rett for øynene våre.»

Men ikke misfortså. Vi vil så gjerne hjelpe, gjerne «i nærområdene», altså langt borte, så vi ikke hører lyden fra nøden eller kjenner lukten av fremmede. Og vi ville sagt det annerledes enn Emma Lazarus, vi ville sagt:
«Kom til meg. Gi meg dine velutdannede og arbeidssterke, gi meg dem som kan bygge vårt brutto nasjonalprodukt. Send dem gjerne til våre avbefolkede fiskevær, og våre ubemannede sykehjem, så våre gyldne bankkonti kan fortsette å skinne. Så skal vi hilse dere velkommen også her til oss.»
Det er ikke flyktningene klokkene ringer for. Det er oss. Vi er på dypt vann nå.

---
DEL