Klissete klining

«Iskyss» kunne brakt oss nærmere svaret på hvorfor Gunvor Galtung Haavik ble spion for KGB. Det vi får, er kjønnsstereotypier og klissete virkemidler.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er plent umulig å se Iskyss uten at feministen i en blir provosert. Utgangspunktet er nemlig en av norgeshistoriens største spionskandaler der en blond liten kvinne lurte Utenriksdepartementet i nærmere 30 år. Gunvor Galtung Haavik – hvis historie filmen baserer seg på – var spion for KGB og leverte jevnlig hemmelighetstemplet informasjon til russerne. Hun var også aktiv i rekrutteringen av andre spioner og mottok gaver fra sine russiske arbeidsgivere i form av alt fra penger til dyre kulturopplevelser. Hun ble rekruttert til KGB i 1950 og avslørt i Oslo 27 år senere. Da var hun en aldrende liten dame som hadde møtt sin KGB-arbeidsgiver over 550 ganger.

Hemmelige forhold

Spørsmålet har hele tiden vært: Hvorfor gjorde hun dette?. Haavik selv døde før hun fikk forklart seg, og først da journalist Alf R. Jacobsen begynte å grave i saken på nittitallet kom det fram en forklaring. Den ugifte spionen hadde vært forelsket. Under krigen hadde hun et forhold til en ung russisk krigsfange, Vladimir Kozlov – ett forhold hun gjenopptok da hun etter krigen ble sekretær og tolk ved den norske ambassaden i Moskva.

Så utgangspunktet til Knut Erik Jensen kunne nesten ikke vært bedre. Dette er et stort stykke sant drama som han kunne fortelle akkurat slik han selv så det best. Da er det så uhyre trist at en kommer ut av kinosalen og lurer på om Jensen er blitt blind? Eller kanskje en smule forelsket han med? Både i klissete virkemidler, kjønnsstereotypier, klassisk musikk og lange lengselsfulle blikk.

Flau intimitet

En påstått kjærlighet er ikke annet enn en påstand. To vakre ansikter som påstår det på russisk gjør det ikke mer troverdig. Det er nesten utrolig at en skal måtte fortelle en filmregissør at det er bedre å vise enn å fortelle, for opplesning av gamle og ganske private, ja nærmest flaue, kjærlighetsbrev er ikke et gripende vitnesbyrd. Og når filmen har lakket en time av gårde i sin fragmentariske hopping i tid og rom, og vi endelig får se hvordan disse to faktisk falt for hverandre, så lesses det på med intens musikk mens de elsker så varsomt så varsomt.

Jeg mener ikke å påstå at jeg vet bedre hvordan eller hvorfor Gunvor – alias Vera – ble spion. Men denne filmen gir oss heller ingen god forklaring, kun en søtladen kjærlighetshistorie som er for typisk til egentlig å fenge seeren. Vera – alias Ellen Dorrit Petersen – er for pen. Vladimir Kozlov – alias Alexander Bukharov – har for triste øyne og, ikke minst, en slik kjærlighet og skjebne er fortalt bedre i filmer som Doktor Zhivago eller i Reiner Fassbinders Lili Marleen.

Særlig sistnevnte fungerer bra som sammenligningsgrunnlag. For Fassbinders Willie er også en noe naiv blondine som kun prøver å få sin sangkarriere opp og stå mens verden kriger rundt henne. Men på grunn av en stormende forelskelse i en ung jødisk mann forræder hun sitt tyske folk og hjelper med å smugle jøder ut av Nazi-Tyskland. I motsetning til Jensen viser Fassbinder fram de spennende scenene som jo er en naturlig del av det å være spion, men enda bedre er det at han også viser at Willie nyter den luksusen hennes sangkarriere gir henne.

Arkaisk kvinnebilde

For i sitt jag etter poetiske virkemidler og distanse fra kronologi eller andre typiske filmatiske holdepunkter, har Jensen glemt å presentere oss for mennesket Vera. Han presenterer oss kun for en engel. En elskende kvinnelig engel, som igjen henviser til et arkaisk kvinnebilde fra romantikken, og som derfor ikke griper oss. Hvor er flørten med KGB-agentene, hvor er forførelsen – og da snakker jeg ikke i fysisk forstand – av andre agenter, hvor er fascinasjonen for gavene hun fikk? Hvor er usikkerheten for neste oppdrag, aggresjonen over egen situasjon? Hvorfor bare de søtladne minnene? Hvorfor bare sopranmusikk og løping i snø etter sin elskede? Er det dette Jensen mener er det eneste Vera minnes ved sitt dødsleie? Våger hun ikke å se på andre sider ved sitt liv? Blir alt vi ser tilbake på i en slik stund rosenrødt og vakkert? Og hvis svaret nå skulle være «ja» på dette siste spørsmålet, så er det dessverre slik at det ikke nødvendigvis blir interessant for oss andre som mer eller mindre frivillig må ta del i disse private minnene.

---
DEL