Klimapolitikk for fattig og rik

Både virkningene av globale klimaendringer og mulighetene til å begrense utslippene av klimagasser preges sterkt av den skjeve fordelingen av rikdom og teknologi i verden.

Ny Tid

Utgangspunktet er en rapport som forelå allerede i januar, som oppsummerer det naturvitenskapelige grunnlaget for diskusjonen om klimaendringer. Noen hovedpunkter fra denne omtalte jeg i en kronikk i Ny Tid 2. februar, som også beskrev klimapanelets arbeidsform. Til sammen utgjør de tre dokumentene som har kommet siden nyttår hoveddelene av IPCCs tredje hovedrapport, som i årene som kommer vil danne utgangspunkt for videre forhandlinger om internasjonalt samarbeid rundt klimaproblemet. Et interessant trekk ved Klimapanelets nye rapport er at spørsmålet om hvem som vinner og hvem som taper på klimaendringer – og på tiltak for å begrense utslippene – nå får stor oppmerksomhet.

Fattige rammes

Når det gjelder virkningene av klimaendringer understreker klimapanelet at det er verdens fattige som er mest sårbare. Delvis skyldes det den geografiske fordelingen av utslagene av den globale oppvarmingen, slik som temperaturendringer, tørke og oversvømmelser.

Mens matproduksjonen i Europa og Nord-Amerika kan komme til å øke ved en moderat oppvarming av kloden, er det sannsynlig at jordbruket mange steder i tropene vil rammes hardt. Dermed kan matforsyningen trues for mennesker som har liten eller ingen mulighet til å kjøpe mat på verdensmarkedet. Sårbarhet avgjøres nemlig ikke bare av hvordan klimaet endres der man bor, men i høyeste grad også av hvilke muligheter man har til å tilpasse seg endringene. Minst like viktig som fordelingen av de fysiske utslagene av klimaendringer er derfor fordelingen av rikdom. Rike mennesker kan flytte, de kan bygge diker mot oversvømmelse og forsterke veier og grunnmurer mot uvær – fattige har færre muligheter. Dette vet vi av lang erfaring med naturkatastrofer og smittsomme sykdommer. Hendelser og problemer som dreper tusener i et fattig utviklingsland, kan ofte kontrolleres i et rikt industriland. Dette gjelder også for virkninger av global oppvarming som stigende havnivå, kraftigere tørke og regnfall ulike steder i verden og spredning av utbredelsesområdet til sykdommer som malaria. Sårbarheten for virkningene av klimaendringer er altså nært forbundet med sosial og økonomisk utvikling. Denne sammenhengen forsterkes av at flere mennesker i utviklingsland henter sitt livsgrunnlag fra jordbruk og andre aktiviteter knyttet til lokale ressurser som påvirkes direkte av klimatiske forhold. Ikke overraskende peker Afrika seg ut som et svært sårbart kontinent. Det er dermed sannsynlig at klimaendringene vil forsterke eksisterende skiller mellom rike og fattige deler av verden.

Både-og

Ettersom Klimapanelet ser tegn på at menneskene allerede har begynt å forandre klimaet på jorda, er ikke spørsmålet om tilpasning til klimaendringer eller bekjempelse av årsakene noe enten-eller, men et både-og.

Å styrke samfunnets motstandsdyktighet mot endrede klimaforhold fremheves som svært viktig. Men de som trenger dette mest, er altså ofte de som har minst ressurser å stille opp med. Tilgangen til rent drikkevann er et svært viktig miljø- og utviklingsspørsmål som illustrerer samspillet mellom samfunnsforhold og endringer i klima. I dag lever rundt en tredel av verdens befolkning i områder som har knapphet på vann, og mange steder vokser etterspørselen etter vann på grunn av befolkningsvekst og økonomisk utvikling. I mange av disse områdene ventes det samtidig at globale klimaendringer vil føre til at tilgangen på vann minsker ytterligere. Dette kan få alvorlige konsekvenser i form av vannmangel og dårlig hygiene – særlig i områder med dårlig forvaltning av vannressursene i utgangspunktet, og liten kapasitet til å gjennomføre nødvendige tiltak for å spare på vannet.

Da klimapanelet la fram sin andre hovedrapport i 1995, brøt det ut en storm av kritikk mot den delen av rapporten som diskuterte kostnadene ved klimaendringer. Det viste seg nemlig at de økonomiske beregningene av kostnader ved klimaendring satte ulike prislapp på det økonomiske tapet ved et tapt menneskeliv ettersom vedkommende var fattig eller rik. Dette ble oppfattet som en nedvurdering av fattige mennesker. Årets rapport forsøker å unngå slik kritikk, og understreker blant annet antallet mennesker som blir berørt av en viss klimaendring på linje med kostnader i kroner og øre.

Klimapanelet understreker at spennet fra de minst dramatiske utslagene av global klimaendring til de mest alvorlige er svært stort. For det første er forskjellen stor mellom de sannsynlige konsekvensene av en liten oppvarming av planeten og de sannsynlige konsekvensene av en økning av gjennomsnittstemperaturen på flere grader. Ved en begrenset oppvarming kan det hende at betydelige deler av jordas befolkning vil forbli temmelig uberørte, noen kan også dra nytte av de lokale klimaendringene. Klimapanelet regner likevel med at flertallet av mennesker på jorda vil få ulemper også fra en liten klimaendring. Ved en forholdsvis rask oppvarming på flere grader vil konsekvensene være langt mer alvorlige. Både sårbare økosystemer som korallrev, tropeskoger og arktisk natur, mange dyre- og plantearter og svært mange menneskers bosteder og livsgrunnlag kan settes i fare av en slik betydelig oppvarming. Den andre årsaken til det store spennet mellom de største og minste utslagene som kan tenkes av en global oppvarming, er at det finnes en rekke ytterst dramatiske virkninger som kan inntreffe, men som ikke regnes som sannsynlige. Viktige eksempler er en sterk svekking av havsirkulasjonen som bringer varmt vann til Nord-Atlanteren (Golfstrømmen), kraftig smelting av iskappene på Grønland eller Vest-Antarktis med påfølgende sterk havstigning på flere meter, eller brå oppvarming av kloden fordi store mengder karbon lagret i jord eller trær frigjøres til atmosfæren som karbondioksid (CO2) når klimaet blir tilstrekkelig varmt. Slike hendelser vurderes som lite sannsynlige med den oppvarmingen vi kan vente i løpet av de kommende hundre årene, men de potensielle konsekvensene er så dramatiske at bare muligheten for at dette skal skje en gang i framtiden er en alvorlig sak. IPCC mener sannsynligheten for slike overraskelser øker ved større, raskere og mer vedvarende temperaturendring.

Tiltak

Hva kan man gjøre? Rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe III, som tar for seg mulige tiltak mot menneskeskapte klimaendringer, er langt på vei preget av teknologisk optimisme. Det finnes løsninger som reduserer utslippene hvis det finnes politisk vilje. Bare siden den andre hovedrapporten fra IPCC kom i 1995 har utviklingen av renere energiteknologi som vindkraft, brenselsceller og deponering av CO2 gått raskere enn ventet, og på den måten bidratt til å minske de forventede kostnadene ved å redusere utslippene.

En rekke av tiltakene som diskuteres i rapporten kan gjennomføres med negativ kostnad, som økonomene sier – det vil si at man tjener penger på å gjennomføre dem. Men igjen spiller spørsmålet om forholdet mellom fattige og rike deler av verden en stor rolle. Skal utslippsveksten begrenses i fattige land, må den renere teknologien gjøres tilgjengelig også utenfor de rikeste delene av verden. Ofte kreves betydelige investeringer og langsiktig oppbygging av kunnskap og kapasitet før man er i stand til å utnytte renere teknologi, selv der den på sikt vil gi reduserte kostnader. En viktig forutsetning for å få fortgang i dette arbeidet er derfor politisk vilje, først og fremst i industriland.

To setninger fra sammendraget til rapporten om tiltak mot klimaendringer fortjener å siteres: «Hvilken blanding av energikilder man velger, og investeringene knyttet til dette, vil avgjøre om og på hvilket nivå utslippene av drivhusgasser kan stabiliseres. I dag rettes det meste av slike investeringer seg mot å oppdage og utvinne flere konvensjonelle og ukonvensjonelle fossile ressurser» (min oversettelse).

Et interessant regnestykke ville være hvordan den norske statens investeringer – over statsbudsjettet og gjennom oljefondet – fordeler seg mellom problemet og løsningene på klimaproblemet.

Andreas Tjernshaugen er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

Kommentarer
DEL