Klimaomstilling er viktigst

Målet om økonomisk vekst må erstattes med mål om økt ressurseffektivitet, livskvalitet og bærekraft.

Ny Tid

Økonomisk vekst, ofte målt ved økt bruttonasjonalprodukt (BNP), er politikernes hellige ku. Det er et uttalt mål for de fleste politikere og stater å skape økt produksjon og forbruk av varer og tjenester per person.

Globalt vokser økonomien som en helhet bestående av ulike sektorer. Både jordbruk, råvareutvinning, produksjon og tjenesteytelse legger i ulik grad beslag på naturressurser, forurenser og skaper avfall.

Det er ingen tvil om at veksten har ført til økt materiell velstand for mange. Sammenhengen mellom økonomisk vekst og aspekter som lønnsøkninger, bedre utdanning og helse, høyere forventet levealder, utvikling av teknologi og bedre infrastruktur, er tydelig.

Samtidig vet vi at global oppvarming og andre økologiske kriser truer vår langsiktige velferd. Vår økonomiske aktivitet belaster natur og miljø. Vi har i dag rikelig med kunnskap om hvordan veksten i forbruk og produksjon påvirker livsmangfoldet og livbetingelsene på kloden negativt. Tap av biomangfold, ressursknapphet og global oppvarming er noen eksempler.

Teknologi er ikke nok. Økologisk fotavtrykk er et mål på menneskenes forbruk av fornybare ressurser (som tømmer, fisk og ferskvann), og uttrykkes som et tall på hvor mye land- og vannareal som trengs for å produsere det vi forbruker av mat og fiber, samt absorbere utslippene våre og gi plass til infrastruktur. Det er i dag en tydelig kobling mellom størrelsen på et lands økonomi målt i BNP per innbygger, og landets økologiske fotavtrykk. Rike land beslaglegger mer av jordkloden per innbygger enn fattige land gjør.

Mange håper det vil være mulig å frikoble økonomisk vekst fra miljøbelastning, økte utslipp og mer global oppvarming ved hjelp av teknologiske nyvinninger. Selv om vi vi Grønn Ungdom deler entusiasmen for smart teknologi som reduserer miljøskade, vil vi ikke føre en politikk som hviler på at teknologien alene skal redde oss.

Hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å – på en rettferdig måte – begrense global oppvarming til godt under to grader sammenliknet med førindustriell tid, må rike land kutte sine utslipp med over ti prosent i året – fra og med . 1,5-gradersambisjonen fra Paris taler for enda dypere kutt.

Rike land må kutte sine utslipp med over ti prosent i året – fra og med .

Flaks, innsats og politikk. Det er en vanlig antakelse blant økonomer og klimaforskere at absolutte reduksjoner i klimagassutslipp på mer enn tre–fire prosent årlig over tid, ikke er kompatibelt med en voksende økonomi. Hvis den økonomiske veksten er på to prosent årlig, må karbonintensiteten i økonomien i så fall reduseres omtrent seks prosent årlig for å kompensere for veksten. Dette kan skje ved at teknologiske fremskritt og energieffektivisering gjør at det blir mindre utslipp per krone verdiskapning. Men så langt har vi ikke greid å redusere karbonintensiteten med mer enn 1,5 prosent i året gjennomsnittlig globalt. Ofte nulles miljøgevinsten ved tekniske nyvinninger ut av at selve forbruket øker.

Hvis Norge skal opprettholde en BNP-vekst på 2,5 prosent samtidig som klimagassutslippene reduseres med 10 prosent i året, må karbonintensiteten forbedres med cirka 12 prosent i året. Forbedringen i 2014 var på kun 3 prosent reduksjon i karbonintensitet sammenliknet med året før.

Noen absolutt frikobling av økonomisk vekst fra utslipp har altså ikke skjedd enda. Det kan skje, men krever i så fall en helt annen innsats og politikk, samt en god dose flaks. En økonomisk politikk som er ensidig innrettet mot vekst, er derfor ikke forsvarlig med hensyn til klima.

BNP er uansett et dårlig mål på hvor godt vi har det. Selv The Economist skrev nylig på lederplass at vi må oppdatere måten vi måler velstand på. Vi må sikre at natur og miljø er med i regnestykket, og ta høyde for ting som ikke kan måles i penger, men som likevel øker livskvalitet – som omsorgen vi utviser for våre venner og familiemedlemmer, og alt det frivillige arbeidet vi gjør.

Fundamental omstilling. Norge og andre industriland har et stort historisk ansvar for klimakrisen. For å gi fattige land bedre rom til økonomisk utvikling – samtidig som verden når sitt mål om å begrense global oppvarming til godt under to grader – må industrialiserte land umiddelbart innføre tiltak som reduserer innenlands klimagassutslipp med minst 10 prosent i året.

Hvis det viser seg å være mulig å forbedre karbonintensiteten i økonomien radikalt, slik at dette kuttmålet kan kombineres med vekst i BNP, så er det positivt. Men vi må ta høyde for at dette kanskje ikke lar seg gjøre. I så fall må hensynet til nødvendige og rettferdige utslippsreduksjoner vektes tyngre enn hensynet til økonomisk vekst på kort sikt.

I løpet av dette århundret må Norges økonomi uansett omstilles fundamentalt. Det økologiske fotavtrykket forårsaket av vår økonomiske aktivitet, må stabiliseres på et nivå som ikke overstiger Norges rettferdige andel av klodens totale biokapasitet. Politiske mål om BNP-vekst kan aldri trumfe dette hensynet.

Anna Kvam og Lage Nøst er talspersoner for Grønn Ungdom. anna.kvam@gronnungdom.no og lage.nost@gronnungdom.no

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.