Klimakrisen

Andreas Malm er en hissig og klartenkt kritiker av kapitalismens miljøødeleggelser. Nå raser han mot en «reaksjonær miljøbevegelse» og vil redde naturbegrepet for å redde naturen.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

The Progress of This Storm. Nature and Society in a Warming World

Andreas Malm

Verso Books, USA

Andreas Malms forrige bok Fossil Capital – The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2015) vant velfortjent ry som en briljant blanding av kildebasert historieforskning og politisk argumentasjon. Kull og olje er selve nøkkelen til å forstå globaliseringen og det moderne samfunnet: De geologiske energilagrene åpnet for den grenseløse veksten som har blitt kapitalismens kjennemerke og imperienes ambisjon. Nå som grensen likevel er i ferd med å bli nådd, samtidig som lagrene går tomme, kiver Vestens aldrende imperier med resten av verden om å forbrenne de siste 30 prosentene av verdens fossile ressurser. Vi vet det vil være fatalt å ta dem i bruk, og er dermed på vei inn i stormen med åpne øyne.

I sin nye bok bruker Malm stormen som en utvidet metafor: Konkrete orkaner og ildstormer reiser også grunnleggende spørsmål. Er det naturen som nå truer samfunnet, eller er det stadig samfunnet som truer naturen gjennom sekundære effekter? Eller er det kapitalismen som er blitt den nye kraften som truer begge deler med overoppheting og kaos? Klimakrisen har også skapt et begrepsmessig kaos, mener Malm, som i verste fall innebærer at vi ikke lenger skjelner hva som står på spill.

Flengende kritikk

Det begynner med postmodernismens glansdager på 90-tallet, da Bill McKibben trakk miljøtenkningen over i en farlig kurs med sine postulater i The End of Nature. Med en velment sans for drama påpekte han at det menneskeskapte klimaet påvirker alle økosystemer på planeten. Det finnes ikke lenger noen selvstendig, uberørt natur – og dermed skulle også naturbegrepet være en saga blott. Her ligger det en åpenbar og farlig feilslutning, påpeker Malm: Å påvirke naturen er ikke det samme som å få den til å forsvinne, langt mindre å skape eller konstruere den – samme hvordan vi vrir på naturbegrepet. Like lite som kullet og oljen er et produkt av våre begreper, er global oppvarming en «diskurs» eller et «narrativ» som kan dekonstrueres.

Vi kan ikkela jorden forbrennes mens vi venter på et eventuelt bevis.

Donna Haraway blir anklaget for å ville oppløse alle distinksjoner, ikke bare mellom natur og samfunn, men mellom selvet og den andre, sannhet og løgn, basis og overbygning. Når alle motsetninger oppløses i hybrider og smelter sammen til en formløs enhet, forsvinner også all mening og alt grunnlag for å skjelne og analysere, hevder Malm, i et argument som kanskje holder prinsipielt, men som unektelig hviler på en vrangvillig lesning.

Enda hardere går det utover Bruno Latour: Hans lekne, men ofte ugjennomtrengelige teoretiske utlegninger i The Politics of Nature beskrives som en «orgie i gjørma», som blir til en skitten brytekamp når Malm selv blir trukket inn og litt overmodig prøver å legge et helt forfatterskap i bakken med et par kjappe grep. For Malm dreier det seg ikke bare om å korrigere det han ser som feilslått tenkning, men om å avdekke en ideologisk forvrenging: «Hans [Latours] livsverk kan leses som en av de mest subtile antimarxistiske konstruksjonene det siste halve århundret,» skriver Malm og antyder at han frykter det revolusjonære potensialet i klimakrisen. Kritikken er like overstadig retthaversk som den er interessant.

Doktriner for økorevolusjonen

Malms marxistiske og revolusjonære tilnærming til klimakrisen fører med seg et falkeblikk for indre fiender blant dem som troskyldig mener å tilhøre den samme kampfronten. Den rødgrønne tenkeren Jason E. Moore kritiseres fordi han i sin Capitalism in the Web of Life gir en marxistisk variant av den postmoderne hybridtenkningen – og ser kapitalismens økonomiske kretsløp og naturens husholdning som to sider av samme sak. Moores tro på at kapitalismen vil kollapse av seg selv når den når naturens tålegrenser, er empirisk uholdbar, hevder Malm: Vi kan ikke la jorden forbrennes mens vi venter på et eventuelt bevis.

Et annet indre oppgjør tar han med Dipesh Chakrabarty, som i likhet med Malm selv er kjent for et postkolonialistisk perspektiv. Når Chakrabarty sier at vi må legge menneskelige konflikter til side for å redde naturen, ser Malm det som et svik mot dem som lider under klimaendringenes urettferdighet – en defensiv avpolitisering av klimaspørsmålet.

Slik den unge Marx tok et oppgjør med de utopiske sosialistene som trodde på forbrødring og menneskelig velvilje, slik insisterer også Malm på at det gjelder å innse at det planetære (høy)borgerskapet er fienden – en virkelig fiende som må bekjempes. Dersom de rikeste åtte menneskene på jorden skulle forsvinne, ville isbjørner og sommerfugler profitere direkte. Denne giljotinretorikken virker mer som en politisk dagdrøm enn et løsningsforslag – men er åpenbart ment som en kontrast til falsk optimisme og bekvem resignasjon.

Klassehat og naturens frigjøring

Malm sier kompromissløst at for dem som drukner, brenner under solen og jages på flukt av klimaendringene, er følgende den rettmessige reaksjonen overfor de rikeste: Dere gjorde dette for å berike dere selv, og vi betaler med våre liv. «En velfundert oppfatning og dessuten et grunnlag for økologisk klassehat, kanskje den følelsen som mest sårt behøves i en opphetet verden.» Malms provoserende oppfordringer til militant pessimisme og kompromissløs negativitet er et farlig valg som han selv må stå for. Det er uansett en kamp han fører på vegne av de krenkede parter – denne stormfulle konfrontasjonen er også er en kamp på vegne av en natur i opprør.

Selv om Malm vet godt at det er antropomorft å se stormer og orkaner som en revolusjonær kraft, vitner de om en natur som hverken er vår konstruksjon eller eiendom. Naturkreftene blir for Malm et politisk symbol på den motkraften som skapes av undertrykkelse og betvingelse – noe han finner uttrykk for i den italienske autonomibevegelsens begrep for makt – potenza – som også betyr potensial.

Den skrekkslagne forbløffelsen over at vekstøkonomien holder stand i en tid der den er i ferd med å ødelegge jorden, blir bare synlig dersom vi ikke ser kapitalismen som noe naturlig og uunngåelig: hvis vi skiller mellom den skadelidende natur og vårt eget kapitalistiske samfunn. Fra overbevisningen om at verden ikke bare burde, men også kunne vært mye bedre, henter Malm sin forbitrede kraft.

Kommentarer