Klimakrisen

Andreas Malm er en hissig og klartenkt kritiker av kapitalismens miljøødeleggelser. Nå raser han mot en «reaksjonær miljøbevegelse» og vil redde naturbegrepet for å redde naturen.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.12.2018
The Progress of This Storm. Nature and Society in a Warming World
Forfatter: Andreas Malm
, Verso Books, USA

Andreas Malms forrige bok Fossil Capital – The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2015) vant velfortjent ry som en briljant blanding av kildebasert historieforskning og politisk argumentasjon. Kull og olje er selve nøkkelen til å forstå globaliseringen og det moderne samfunnet: De geologiske energilagrene åpnet for den grenseløse veksten som har blitt kapitalismens kjennemerke og imperienes ambisjon. Nå som grensen likevel er i ferd med å bli nådd, samtidig som lagrene går tomme, kiver Vestens aldrende imperier med resten av verden om å forbrenne de siste 30 prosentene av verdens fossile ressurser. Vi vet det vil være fatalt å ta dem i bruk, og er dermed på vei inn i stormen med åpne øyne.

I sin nye bok bruker Malm stormen som en utvidet metafor: Konkrete orkaner og ildstormer reiser også grunnleggende spørsmål. Er det naturen som nå truer samfunnet, eller er det stadig samfunnet som truer naturen gjennom sekundære effekter? Eller er det kapitalismen som er blitt den nye kraften som truer begge deler med overoppheting og kaos? Klimakrisen har også skapt et begrepsmessig kaos, mener Malm, som i verste fall innebærer at vi ikke lenger skjelner hva som står på spill.

Flengende kritikk

Det begynner med postmodernismens glansdager på 90-tallet, da Bill McKibben trakk miljøtenkningen over i en farlig kurs med sine postulater i The End of Nature. Med en velment sans for drama påpekte han at det menneskeskapte klimaet påvirker alle økosystemer på planeten. Det finnes ikke lenger noen selvstendig, uberørt natur – og dermed skulle også naturbegrepet være en saga blott. Her ligger det en åpenbar og farlig feilslutning, påpeker Malm: Å påvirke naturen er ikke det samme som å få den til å forsvinne, langt mindre å skape eller konstruere den – samme hvordan vi vrir på naturbegrepet. Like lite som kullet og oljen er et produkt av våre begreper, er global oppvarming en «diskurs» eller et «narrativ» som kan dekonstrueres.

Vi kan ikke la jorden forbrennes mens vi venter på et eventuelt bevis.

Donna Haraway blir anklaget for å ville oppløse alle distinksjoner, ikke bare mellom natur og samfunn, men mellom selvet og den andre, sannhet og løgn, basis og overbygning. Når alle motsetninger oppløses i hybrider og smelter sammen til en formløs enhet, forsvinner også all mening og alt grunnlag for å skjelne og analysere, hevder Malm, i et argument som kanskje holder prinsipielt, men som unektelig hviler på en vrangvillig lesning.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave