Klimakatastrofen

Hva har en Pentagon-rapport og filmen The Day After Tomorrow til felles?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som så mange andre hadde Environmental Defense i USA sitt å si om The Day After Tomorrow: «Den gode nyheten er at filmen er førsteklasses science-fiction. Den dårlige nyheten er at global oppvarming er et vitenskapelig faktum, og at vi kan merke konsekvensene av det allerede nå». Filmen er nok ikke førsteklasses science-fiction, men det blir sjenerøst klasket på med alle de effekter som Hollywood har funnet opp siden siste store katastrofe-film, og de gamle er heller ikke glemt.

Noen mener at åpningsscenene i filmen som kommer på kino denne helgen, er mer enn science fiction. David King, Tony Blairs fremste vitenskapelige rådgiver, mener at den er meget realistisk på ett punkt: Når den skildrer klimaforskerens forsøk på å kommunisere med politikere. Og da spesielt med visepresidenten. (Regissøren har til denne rollen valgt en visepresident som på en prikk ligner USAs Dick Cheney). I forhold til en vanlig samtale er disse korte scenene nærmest parodiske – det er vel nettopp dette som gjør at King synes de er realistiske.

Politisk virkning

Det har blitt spekulert en god del på hvilke virkninger effekt filmen vil få. En del miljøorganisasjoner i USA mener at den kan øke oppmerksomheten rundt klimatrusselen, og de vil bruke den til å få folk i tale om global oppvarming. De er samstemte om at en brutal nedkjøling av den nordlige halvkulen er lite sannsynlig, og at en så rask og massiv nedkjøling som filmen beskriver er komplett umulig. Men Hollywoods påvirkning er stor. Flere klimaforskere sier de aldri har blitt bedt om å gi så mange intervjuer som rundt premieren på The Day After Tomorrow. Filmen er altså en god anledning til å få litt mer oppmerksomhet rundt det faktum at de klimaendringene som nå finner sted, har et omfang og et tempo som menneskeheten ikke har opplevd før – og at den tiden vi har for å begrense den negative utviklingen holder på å renne ut. Amerikanske miljøorganisasjoner har delt ut informasjon utenfor kinoer, og har fått kinogjengere til å undertegne appeller til sin regjering. De stoler på at publikum vet hva en Hollywood-film er, det vil si at de kan skille fiksjon fra fakta.

Det gjør nok ikke oljedogmatikerne, for de bekymrer seg over filmen. Den neo-konservative tenketanken Competitive Enterprise Institute spør: «Hva har de folka der imot New York City»? – som i filmen blir fryst ned for alltid. Svært mye, svarer de. «New York er et symbol på kapitalismens seier. Hvis du vil poengtere at kapitalismen har gjort fryktelige ting og må utryddes, vil The Big Apple derfor være mål nummer én». Nå har katastrofefilmer gått løs på New York mange ganger før, uten at de store filmselskapene har blitt angrepet for å ville utrydde kapitalismen. Filmselskapet som har produsert The Day After Tomorrow understreker at deres største ønske bare er å tjene penger, noe som i dag er et uangripelig motiv.

Lomborg og Pentagon

«Hollywoods spesialeffekter kan komme til å koste verden femten tusen milliarder dollar». Denne skremmende advarselen om The Day After Tomorrow bør kanskje helst ses på som en festlig uttalelse når man vet at den kommer fra Bjørn Lomborg – den samme dansken som har gjort karriere på å kalle omtrent alle (bortsett fra Bush-administrasjonen og slike tenketanker som den nevnte) for alarmister. Men hvorfor bekymre seg over klimaendringer når en eneste film kan koste femten tusen milliarder dollar?

Nå er det ingen gitt å spå hvilken effekt filmen vil ha på den globale scenen. Sannsynligvis vil den ha forskjellige virkninger forskjellige steder. Slik var det også da Pentagon kom med sin mye omtalte rapport om klimaendringer for et par måneder siden. Rapporten har det til felles med filmen at den tar utgangspunkt i en tenkt situasjon hvor (for å si det veldig kort) den global oppvarmingen stopper Golfstrømmen, med påfølgende nedkjøling av den nordlige halvkule. I filmen skjer dette i løpet av noen dager. I rapporten fra Pentagon skjer prosessen over noen år, en brå klimaendring det også, men ikke lenger bare science fiction.

Det er nemlig en reell mulighet, eller rettere sagt flere reelle muligheter, for slike brå klimaendringer. Hvor sannsynlige de forskjellige mulighetene egentlig er, er det delte meninger om forskere imellom. De klimatiske endringene i Pentagons rapport er kanskje blant de minst sannsynlige. Men dette har ingen ting å si når det gjelder det viktigste: Utslipp av drivhusgassene må kuttes drastisk ned, så fort som mulig, og det forutsetter rask politisk handling.

Årsakene er flere. For det første, fordi «business as usual» – altså det vi gjør nå ved å øke utslippene av drivhusgasser hvert år – vil bringe endringer over noen tiår som allerede er raskere enn det sivilisasjonen har opplevd før. Mulighetene for brå endringer kommer i tillegg: «Business as usual» kan trygt sammenlignes med å pirke bort i en tiger med en kjepp. Jo mer man pirker bort i den, jo større sjanser er det for at den reagerer og plutselig endrer stilling på en uventet og dødelig måte. Behøver vi egentlig å vite mye mer før vi slutter å pirke i tigeren? Det er for å forberede oss best mulig til de endringene som kommer at vi trenger flere kunnskaper, ikke for å vite at noe må gjøres.

Politisk rapport

Pentagon-rapporten valgte altså ikke det mest sannsynlige scenariet, og ble kritisert for det. Men denne rapporten var aldri ment som et bidrag til klimaforskningen, og Pentagon sa selv at akkurat dette klimascenariet var ekstremt. Derimot var offentliggjøring av rapporten en politisk handling. Det er meget oppsiktvekkende at det kommer en rapport ut fra et lands forsvarsdepartement som går rakt imot regjeringens standpunkt. Og dette i tiden like før en valgkamp og et valg! (Det var en indirekte men svært bevisst handling – rapporten ble gitt til det store næringsbladet Fortune). Robert Watson, tidligere leder av FNs klimapanel, kommenterte: «Kan Bush ignorere Pentagon? Det vil være vanskelig bare å feie vekk denne typen rapport. Pentagon er ikke noen sprø, liberal gruppe, generelt sett er de konservative.» Og Pentagons utspill ble lagt merke til i USA. Det er ikke fordi Pentagon plutselig har blitt «miljøvenner» at de direkte motsier Bush-administrasjonens standpunkter. Kanskje har de av profesjonelle grunner et litt lengre tidsperspektiv. Hvem som helst som har et litt lengre tidsperspektiv enn neste kjøpefest, neste profittutdeling eller neste «fredsbevarende operasjon» er nødt til å forholde seg til den globale oppvarmingen på en annen måte enn dagens amerikanske regjering. I tillegg kommer rapporten med nye argumenter for enda tyngre opprustning.

For om offentliggjøring av rapporten midt i oppløpet til valgkampen var viktig, var selve innholdet i rapporten også politisk betydningsfullt. Men det har knapt blitt diskutert. Vi vet at millioner av mennesker vil miste sitt bosted, og/eller sitt livsgrunnlag, på grunn av klimaendringer, jordforringelse og vannmangel – og det kommer til å skje uansett om vi opplever «brå» endringer eller ikke. Dette kan så åpenbart føre til uro, konflikter og krig. Pentagons rapport tar simpelthen for gitt følgende påstander: «Hver gang valget står mellom det å sulte og det å angripe andre, vil mennesker angripe». «Mennesker slåss når de overskrider bærekraften til deres naturlige miljø». Dermed blir en framtid totalt preget av krig og vold unngåelig: Land rammet av sult, vannmangel og sykdom blir aggressive. USA og Australia bygger seg om til festninger, noe som selvfølgelig innebærer enda mer opprustning. (USAs forsvarsbudsjett for 2005 er i underkant av fem hundre milliarder dollars…) Her er rapporten hundre prosent i tråd med Pentagons tradisjoner ellers – det gjelder å se militært på problemene. Hjelper ikke militære midler for å løse et problem, ja så pøs på med mer militære midler, det hjelper nok saken.

Opp til oss

FNs miljøprogram (UNEP) ser også nærmere på forbindelsene mellom miljø og konflikt, noe som det finnes for få kunnskaper om. Pentagons påstand om at mennesker alltid vil velge å angripe andre framfor å sulte, stemmer i hvert fall ikke med historien. Historien viser til overmål at slikt skjer – og at det motsatte også skjer. Ta for eksempel vann, som allerede er en meget knapp ressurs på store deler av kloden, og verre kommer det til å bli. Kampen om vann kan åpenbart føre til krig. Samtidig har UNEP listet opp 3.600 forskjellige samarbeidsavtaler om vann som har blitt registrert i historiens løp: Vann har kanskje vært mer en kilde til samarbeid, enn en kilde til konflikt. Det er ingen naturlov her. Dette er menneskenes valg. Samarbeid og solidaritet er ting som bygges og organiseres – eller ikke. Som kreves av politikere – eller ikke. Hva årene foran oss vil bringe både av fysiske endringer og sosiale omveltninger, er fremdeles i stor grad menneskenes eget valg. Det forutsetter ikke bare samarbeid, men også fantasi, litt mer fantasi enn Hollywood makter – nok en gang har de bare en barsk enslig helt å tilby oss. (Dog antakelig kjekkere enn Pentagons generaler).

Det er ikke urimelig å håpe at akkurat denne Hollywood-filmen vil vise seg til å være mer enn enda et «weapon of mass distraction». Og at Pentagon-rapporten vil føre til noe annet enn flere «weapons of mass destruction».

---
DEL

Legg igjen et svar