Klimaet i norsk forskningsformidling

«Folk bør kunne stole på at vitenskapen ikke er kjøpt, betalt eller manipulert av politiske, ideologiske eller kommersielle interesser,» skrev professor Svein Sjøberg i en viktig kronikk i Aftenposten 23.10.03. Han beskrev forholdene i dagens USA. Forholdene i Norge er forskjellige, men også her er det grunn til bekymring.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nylig viste en rapport til den amerikanske Kongressen at det hadde funnet sted en systematisk manipulering av de vitenskapelige prosesser og forvrengninger av vitenskapelige funn på tyve forskjellige områder. Eksemplene rapporten gir, inkluderer så forskjellige områder som effektiviteten av de amerikanske programmene for seksuell avholdenhet før ekteskapet og effekten av bly i lufta på barnas helse. Aldri før har manipulering og forvrenging funnet sted i denne skalaen, fastslår rapportens forfattere.

Klimaendringer er ett av disse tyve områdene, og kanskje også både det viktigste og internasjonalt mest politisk ladede. De siste årene har verdens mektigste regjering og noen av verdens største selskaper ført en massiv, systematisk kamp for å overbevise oss om at det ikke er nødvendig å foreta seg noe spesielt for å bevare et levelig klima. Det ville være naivt å tro at vi ikke blir påvirket også her i Norge.

Likevel er det oppsiktsvekkende når forskning.no, som eies av Forskningsrådet og en rekke anerkjente forskningsinstitusjoner, ser bort fra de mest elementære prinsipper for forskningsformidling i sin omtale av akkurat dette temaet. CICERO-direktør Pål Prestrud, og professor og direktør for Bjerknes Centre for Climate Research, Eystein Jansen, omtaler i sin artikkel «Klimaskifte i forskning.no?» (13.09.03) ett av oppslagene i forskning.no som «tendensiøst». Videre sier de at «Artikkelen er spekket med verdiladede begreper og formuleringer, og er et sammensurium av referanser til vitenskapelige artikler og personlige kommentarer der det ofte er vanskelig å skille det ene fra det andre.»

Prestrud og Jansen påpeker at respekterte forskere ansatt ved anerkjente forskningsinstitusjoner – som dem som blir angrepet i dette tilfelle – kan ta feil. «Men,» skriver de, «det er likevel all grunn til å være ekstra på vakt når en statistiker ansatt i gruveindustrien sammen med en økonom som er erklært klimaskeptiker, publiserer sine oppsiktsvekkende resultater innenfor et fagområde de står langt unna, og i et tidsskrift som har lav anerkjennelse». Etter min oppfatning har ikke bare de to forskerne fullstendig rett, men det de sier om denne artikkelen gjelder også for mesteparten av dekningen av klimaspørsmål i forskning.no. Forskning.no har dessverre ikke vært på vakt – tvert imot er hele deres dekning av klimaspørsmålene meget tendensiøs.

Sjekker ikke kilden

La meg gi et eksempel. En annen artikkel i forskning.no omtaler en undersøkelse som konkluderer med at det ikke finnes nok olje i verden til å skape global oppvarming. Undersøkelsen er laget av en gruppe som kaller seg Uppsala Hydrocarbon Depletion Study Group. Den som tar seg bryet med å sjekke kilden, vil oppdage at denne gruppen består alt i alt av en professor ved Institutionen för strålningsvetenskap og en «visiting scientist», pluss to studenter. Den omtalte undersøkelsen er en studentoppgave til mastergraden. Studenten har blitt veiledet om verdens oljeressurser av en professor i et helt annet fag. At professoren også har en bistilling i Neutronforskningslaboratoriet i Studsvik bringer oss ikke nærmere noen kompetanse i olje- eller klimaspørsmål.

Forskning.no beskriver forfatterne av studien som «svenske geologer», men det finnes ikke en eneste svensk geolog i bildet. Derimot omtaler nettsteder knyttet til amerikanske neo-konservative tenketanker gruppen som geologer – i sin jakt på alle tenkelige og utenkelige argumenter mot FNs klimapanel. Det virker som om de er de eneste kilder forskning.no har benyttet.

Også den seriøse Aftenposten lot seg lure, og presenterte undersøkelsen under tittelen «Klima-advarsel basert på olje som ikke finnes». De omtaler professoren simpelthen som «Uppsala-professoren» og siterer ham ukritisk, uten å si at han er en autodidakt på dette feltet.

Det er vanskelig å vite hva som har skjedd ved Universitetet i Uppsala som gjør at en så merkelig veiledningsordning kan finne sted. Det er ingen grunn til å tvile på at den nevnte professoren handler ut av ærlig overbevisning, og den ovennevnte gruppen informerer i det minste på sin hjemmeside om at Lundin Petroleum har gitt støtte til Universitetet i Uppsala for dette prosjektet. Men den som leser avhandlingen vil fort se at mastergrader fra Uppsalas universitet fort vil miste sin verdi dersom denne merkelige ordningen skulle fortsette.

Forskning.no omtaler også astrofysikerne Willie Soon og Sallie Baliunas som om de var noe så redelig som kontroversielle forskere på klimaområdet. Dette lukter det råttent av. Willie Soon har gjort seg svært bemerket i en rent politisk sammenheng: de brennhete politiske kamper rundt klimaspørsmålene. Vedkommende har nå også blitt «ekspert» på kvikksølv. Amerikanske tilsynsmyndigheter har vært opptatt av at det slippes kvikksølv ut av landets kullkraftverk, noe som blant annet kan forårsake hjerneskader hos fostre. Derfor har de kommet med advarsler og utformet regler. Men i det politiske klimaet som Bush-regjeringen og olje- og kullindustrien har skapt, finnes det folk som «kjemper for kvikksølvet» – for å holde kostnadene for kullverkene nede.

Dette er bakgrunnen for at Soon nå uttaler seg «i vitenskapens navn» mot kvikksølvreglene til Environment Protection Agency. Hittil har ikke en gang et kvasivitenskapelig tidsskrift publisert Soons artikkel – derimot nettstedet til Frontiers of Freedom, en politisk organisasjon med en svært reaksjonær agenda. Men forskning.no fortsetter å gi Soon en form for legitimitet. Det er på tide å si stopp!

Ny finansiering

Som Svein Sjøberg skriver i den Aftenposten-kronikken jeg omtalte innledningsvis: «Både universiteter, institutter og enkeltforskere er avhengig av å stå på god fot med de rådende politiske krefter. Det er ikke spesielt lønnsomt å fremstå med synspunkter som kan være til hinder når man skal søke om penger eller prøve å få oppdrag. Mange velger å ligge lavt med sin kritikk».

De to eksemplene jeg har tatt opp her når det gjelder omtalen av klimaspørsmål i Norge, viser klart verdien av den uavhengige kritikken fra de mest anerkjente vitenskapelige tidsskrifter i verden, som for eksempel Science, Nature og The Lancet. I dagens situasjon er vi mer enn noensinne avhengig av profesjonelle journalister, som sjekker sine kilder. De må fremfor alt spørre seg: hvem skriver, hva, hvor – og med hvilke penger?

Det var en tid hvor selve navnet til et prestisjetungt universitet ga en minimumsgaranti på seriøsitet – slik er det ikke lenger. De nye organiserings- og finansieringssystemene som det siste tiåret har blitt introdusert eller forsøkes introdusert så mange steder utgjør en viktig del av dette bildet.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here