Klima – terrorisme – media

Det statlige costaricanske elektrisitetsinstituttet (ICE) meldte 16. mars at all elektrisitet i Costa Rica har blitt generert av 100 prosent fornybare ressurser siden årsskiftet. Som følge av dette har landet hatt et fall i strømprisene på 12 prosent, og instituttet spår ytterligere fall for andre kvartal. Denne utviklingen er i tråd med Costa Ricas ambisiøse […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det statlige costaricanske elektrisitetsinstituttet (ICE) meldte 16. mars at all elektrisitet i Costa Rica har blitt generert av 100 prosent fornybare ressurser siden årsskiftet. Som følge av dette har landet hatt et fall i strømprisene på 12 prosent, og instituttet spår ytterligere fall for andre kvartal. Denne utviklingen er i tråd med Costa Ricas ambisiøse mål om å bli klimanøytrale i innen 2021. Tre dager senere presenterte Statoils bærekraftrapport for 2014 hvor selskapet informerer om klimamål, resultater og ambisjoner tilknyttet olje- og gassproduksjon. Dagens Næringsliv skrev 31. mars om rapporten og de mislykkede reduksjonsmålene. En lovnad fra selskapet om en 40 prosents reduksjon i utslippene tilknyttet utvinning av oljesand, har i stedet endt med en økning på 20 prosent. Hele målsettingen har siden blitt skrinlagt. Som to sider av noe som i utgangspunktet er samme sak, er det oppsiktsvekkende liten dekning av disse to hendelsene i mediene. Dekningen av pågående eller utførte terroranslag vil alltid vinne frem i medielandskapet, siden det tilfredsstiller den kommersielle sensasjonspressen. Men i motsetning til den medieskapte terrorfaren vi eksponeres for, er de altomfattende konsekvensene av klimaendringer veldig reelle. Selv om Det hvite hus tidligere i år uttalte at klimaendringer påvirker flere amerikanere enn terrorisme, er det ikke klimaendringer som vinner frem i media. Konsekvenstenkning. Foruten de ufattelige økonomiske kostnadene anslår Internal Organization for Migration (IOM) at 200 millioner mennesker kommer til å måtte flykte på grunn av klimaendringer innen 2050. FNs høykommisær Antonio Guterres har tidligere stadfestet at klimaendringer kan komme til å bli den største drivkraften bak fordrivelsen av mennesker på verdensbasis. Enorm vannmangel, mer ekstremvær, utvisking av eksisterende landmasser verden over, massiv nedgang i matproduksjon og økt fattigdom er sannsynlige konsekvenser dersom utviklingen forsetter. Like fullt er det politiske bildet preget av moderasjon og ubesluttsomhet. Flere studier har vurdert biologi som en faktor for manglende handlekraft og engasjement hos politikere og befolking. Neste års lønnsoppgjør fremstår som viktigere enn temperaturøkninger ti år frem i tid, og politikere vinner ikke valg ved å basere seg på det sistnevnte. Vi som mennesker viser riktignok kontinuerlig evne til å planlegge for fremtiden – utbygging av infrastruktur for fremtidens transportbehov, boliger for befolkningsveksten og pensjon for alderdommen. Felles for disse er imidlertid at resultater fra handling ofte kan sees umiddelbart. Utfallet av å respondere på den umiddelbare klimatrusselen er derimot ikke sikker. En opprettholdelse av status quo eller en mindre regresjon er kanskje alt vi har å håpe på – men motsatsen kan bety en fullstendig omveltning av den verdenen vi kjenner i dag. CICEROs fokus på klimapolitikk i februar inneholdt en presentasjon av utviklingen innen norsk klimapolitikk fra 1987, hvor Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles fremtid» satte CO2-utslipp på den politiske dagsordenen for første gang. Utviklingen viser at man i liten grad har tatt innover seg situasjonens alvor. Da SSB publiserte sine endelige tall for «Utslipp av klimagasser (1990–2013)» i januar, fremkom det at olje- og gassutvinning står for 13,8 prosent av CO2-utslippene i 2013. Det er en økning på i underkant av 80 prosent siden 1990. Politikere som fremmer visjonære ideer uten frykt for å bli latterliggjort, ytrer standpunkter som setter dem i fare for å tape fremtidige valg og tar en posisjon som er upopulær fordi den ikke viser umiddelbare resultater, er dessverre mangelvare. Muligheten for at vi kommer til å reagere først etter at skaden har skjedd virker mer sannsynlig, men man kan håpe på at noen bruker embetet sitt for fellesskapet, og etterlever det greske ordtaket om at «et samfunn blir aktverdig først når gamle menn planter trær hvis skygge de vet de aldri vil kunne sitte i».

---
DEL