Klima og terror: hånd i hånd

Den store klimakonferansen COP21fikk – ufrivillig – et dobbelt problem etter terrorattentatene i Paris. Men det er på mange måter uansett samme kamp.

Det er samme kamp. Den som består i å beskytte menneskeheten mot de dødelige angrepene begått av ISIS, og den som består i å beskytte Jorden mot vår egen inkonsekvens – og som i morgen kan bli opphav til konflikter og krig. Begge deler er like akutte: fanatismen som dreper i dag, og likegyldigheten som fortærer kloden, erklærte Frankrikes president Francois Hollande i åpningstalen på COP21. Rammen for konferansen var et land i unntakstilstand med krigsliknende sikkerhetstiltak. Det satte et klart preg på stemningen. Dette var ingen «vanlig» FN-konferanse. Her erklærte 150 stats- og regjeringssjefer krig, mot synlige så vel som usynlige fiender. For FNs generalsekretær Ban Ki Moon går kampen mot klimaforandringer og kampen mot terror «hånd i hånd» – for hvis man neglisjerer klimaendringer, kan deres effekter føre til frustrasjon hos hele befolkninger og være grobunn for radikalisering. Mange steder i verden drives millioner av bønder mot byene. I Syria har fire og et halvt års tørke fordrevet halvannen million mennesker. Det er ikke årsaken til krigen, men øker spenningen mellom forskjellige folkegrupper.

Tørke og migrasjon. Flere internasjonale rapporter påpeker det samme. I mars konkluderte Det amerikanske vitenskapsakademiet nettopp med at klimaendringene hadde bidratt til å forverre den syriske konflikten med tørken som har rådd siden 2006. Folk flyttet fra det som inntil da hadde vært fruktbare landområder, til forsteder der intet var eller ble gjort for å ta imot dem. Tørken hadde ført til økte matpriser og dårligere helsetilstand, noe som igjen var medvirkende årsaker til borgerkrigen. Liknende forhold har også destabilisert andre land, blant annet i Afrika, og ført til massive migrasjoner. Svake regjeringer takler ikke sitasjonen, som stadig blir mer spent. Mangel på ledelse favoriserer ekstreme ideologier og danner en fertil grobunn for terrorisme. Slik har en terrorbevegelse som Boko Haram kunnet vokse frem og spre seg til Tsjad, Nigeria, Niger og Kamerun.
For noen år siden var det mange, ikke minst George Bush og Barack Obama, som påsto at terrorisme utløp fra fattigdom. Grundige studier, blant annet i Storbritannia, tilbakeviser dette. Terrorister tilhører som oftest middelklassen, og mange har brukbar utdannelse. Dessuten er det ikke de som utgjør den største trusselen mot våre moderne samfunn, selv om de klarte å ramme mange hundre personer på én dag i Paris den 13. november. For den franske filosofen og antropologen Bruno Latour er klimaendringene en mye større og mer akutt fare, fordi de «truer våre verdier på sitt mest grunnleggende». Det er en «sivilisasjonskrig», som angår alle. Men statene som skal bekjempe den, er gamle og like dårlig rustet som de er til kampen mot terrorisme. Ifølge Latour må det sivile samfunnet selv finne løsninger og tvinge regjeringene til å gjennomføre dem. Men på grunn av terror ble sivilsamfunnet holdt langt unna forhandlingsbordet, og grønne aktivister som sikkert hadde forberedt seg like godt som statssjefene, fikk husarrest.

Millioner. Både statssjefer og folk flest opplever terror som mye mer konkret, akutt og dødbringende, mens klimaendringene anses som en fremtidig katastrofe – som kan unngås. Kanskje vi er litt mer bevisste i Norge, men ikke så veldig mye mer. Inntil videre består klimaendringer for de fleste av tall og litt fjerne navn, som atollnasjonen Tuvalu. Den har allerede mistet flere småøyer og risikerer total oversvømming. Det er en anmeldt katastrofe, akkurat som for 26 millioner mennesker som er forflyttet i år.
De kan bli 150 millioner i 2050. Før de store migrasjonene til Europa og over våre egne grenser i år, så vi dem ikke. Alle migranter flykter ikke på grunn av klimaendringer, men mange av dem gjør det likevel som en konsekvens (eksempelvis Syria). Og også over dem har terroren kastet sin grå skygge. To av terroristene i Paris hadde kommet inn i Europa via Hellas, sammen med flyktninger. Det var nok til at Europas ytre høyrepartier satte likhetstegn, og flere land stengte grensene sine.

Det er første gang kampen mot den globale oppvarmingen er blitt redusert til et internasjonalt sikkerhetsspørsmål, ja, et middel mot terrorisme.

Klam hånd. Det har selvfølgelig Marine Le Pens parti Nasjonal Front utnyttet til fulle i valgkampen, som er en tredje ingrediens for det franske lederskapet i COP21. Det var neppe tilfeldig at de to valgomgangene i regionvalget ble lagt til midt under forhandlingene. Det er nok en overhengende trussel for president Hollande. I forrige lokalvalg gjorde hans sosialistparti det elendig, og Nasjonal Front strålende. Selv om det er et regionvalg og ikke et nasjonalt valg, er det viktig nok. Så for å unngå totalt havari har regjeringspartiene med vitende og vilje lagt valgdagene midt i COP21 og satset på suksess der.
Dette nokså gjennomskuelige politiske sideopplegget overbeviser ikke alle, hverken de offisielle delegatene, som neppe engang vet om det, eller sivilsamfunnet. Derimot er det første gang en internasjonal konferanse i FN-regi så til de grader blir preget av hendelser i vertslandet. Det er første gang kampen mot den globale oppvarmingen er blitt redusert til et internasjonalt sikkerhetsspørsmål, ja, et middel mot terrorisme. Og – på grunn av sikkerhetstiltakene – dessuten helt overlatt til teknikerne og statsoverhodene. Resultatet kan på sikt bli at sivilsamfunnet ikke aksepterer beslutninger de ikke fikk en sjanse til å være med på å ta, akkurat som i avslutningsfasen i København i 2009. Men det er ikke bare de sivile som føler seg utenfor. En konferanse som COP21 viser at det stadig finnes et gap mellom nord og sør, og mellom små og store nasjoner. Dette er ikke engang sikkert at avtalen blir bindende for USAs neste president. Det er et ikke ubetydelig demokratisk problem, ja, en slags trussel i seg selv.
COP21 ble på alle måter et skjebnemøte, som terroren la en klam hånd over. På en måte kan det ha virket positivt. Nettopp derfor ville man oppnå en avtale. Endelig.


Knoop Rachline er journalist, korrespondent og forfatter. vkrachline@gmail.com.

---
DEL