Velferdsstatens proletariat

Søndag 19. januar gikk Rønnaug Eliassen (1911-2014) bort. Hun var en av de sentrale stemmene også i Orientering gjennom flere år. Vi bringer her hennes første artikkel på trykk i denne avisa (red. anm.).

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bjørn Rongen har vist seg i sine bøker som den bolde ridder. Som er villig til å slå et slag for kvinnene – i pakt med de beste litterære tradisjoner. I Orientering for 13. februar er han opprørt på mødrenes vegne: «Det er framtidas bærere vi i dag lesser velferdsstatens tyngste lass på, de blir mer og mer et proletariat som ikke orker å lage opprør engang.»
Ja, det at mennesker oppfostrer barn, er noe samfunnet så mye som mulig lukker øynene for. I dette som i alt som angår kvinnenes rolle i familie- og samfunn, drar vi med oss forestillinger og oppfatninger fra den selvforsynende husholdnings dager. Følgen er at familien mer eller mindre seiler sin egen sjø, og vokser den ut over indeksfamiliens ramme, kommer den lett ut i hardt vær.

Med tre eller flere barn i en familie som lever av mannens tarifflønn, synker levestandarden fort under det forsvarlige, (jfr. utredningen om familiens økonomiske stilling, utgitt av Departementet for Familie- og Forbrukersaker).

«Samfunnet har ikke lov til å leve på kvinnen og mannen som ofrer sine besto år i en kamp og et slit for å skaffe samfunnets verdi fulleste eie, barna, og seg selv. levelige vilkår», sier Rongen.
Det er sanne ord. Men hva skal en så si om de mødrene som er alene om å fostre opp sine barn? De enslige mødrenes problem er gammelt, men fremdeles ulest. Ugifte mødre, enker, separerte og fraskilte kvinner, de hører ikke til dem som klager mest, men mange av dem lever også i dag under slike vil kår at det virker som en hån å snakke om velferdsstat. Og det til tross for at det de senere årene er gitt en rekke nye lover, nettopp med sikte på å hjelpe dem. Det er bare det at hjelpen er utilstrekkelig, den blir et lappverk av små ytelser som dessuten er knyttet til så mange betingelser at den for mange blir helt illusorisk.

Lov om forsørgertrygd hjelper et stykke på vei barn hvis hovedforsørger er død – de får kr. 900 pr. år. Med lov om innkreving av underholdningsbidrag er det gitt strengere regler om innkreving gjennom bidragsfogden av bidrag til ektefelle og barn. Men erfaringen viser at det er mange veier å gå for uvillige betalere, og mange makter jo heller ikke å betale. Fengselsstraff for forsettelig eller uaktsomt å unnlate å betale bidrag skal heller ikke hjelpe konen og barna ut av den økonomiske misere.

Men vi har jo fått loven omforskuttering av oppfostringsbidrag. Ja, det offentlige skal nå på visse vilkår forskuttere bidraget for hvert barn med kr. 50 pr. Måned – i disse tider et beskjedent beløp. Og det kan selvsagt først kreves etter at bidraget er fastsatt på lovformelig måte, men det kan ta tid, ihvertfall når det skjer ved dom. Så har jo den enslige mor barnetrygd også for første barn? Ikke den separerte hustru, først når i skilsmissen er i orden får hun de 360 kroner året også for første barn. Enn morstrygden? Den er innført i et fåtall kommuner og som regel knyttet til visse vilkår om botid m.v.

Men de som er så heldige regelmessig å få det bidrag som er fastsatt ved separasjonen eller skilsmissen eller i et bidragsforelegg, de lever vel sorgfritt? Ja, i den strekning en kan gjøre det med bidrag som vanligvis blir fastsatt under eksistensminimum. For mange enslige mødre blir forsorgen eneste utveien.

Andre klarer seg gjennom som best de kan, fra hand til munn. Det burde være et klart krav at de skulle ha fullverdig og effektiv økonomisk støtte av det offentlige i en overgangstid, og videre hjelp til å skaffe seg et passende yrke å leve av. Når samfunnet er slik innrettet at mødrene som den normale ordning har sitt ulønnete arbeid i hjemmet, er det meningsløst og kynisk å overlate dem til sin skjebne når dette hjemmet svikter.

Tross alle vansker som møter ensligstilte mødre, ser det ut til at det oftest er den kvinnelige part som bryter ut av ekteskapet med krav om separasjon, noe det skulle være av interesse : å få statistisk undersøkt. Sikkert er det ihvertfall at også inn i ekteskapets lune havn kaster mannssamfunnet sine slagskygger.

Rønnaug Eliassen,

Først trykket: Orientering 12. mars 1960.

NB! Teksten er hentet fra Ny Tid & Orienterings nye digitale og søkbare arkiv, som Ny Tid-abonnenter vil få spesiell tilgang til. Ønsker du å søke i arkivet? Ta kontakt med redaksjonen@nytid.no.

---
DEL