Klart for Norges nye industriskandale

Ved påsketider vedtar våre folkevalgte at gassen fra Ormen Lange-feltet skal pumpes via Aukra i Romsdal til kundene i England. Dermed vil Norges nye industriskandale være et ugjenkallelig faktum.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvorfor skal gassen via Kjell Magne Bondeviks hjemstavn Romsdal? Vedtaket blir avslutningen på et spill som har vart i fem år. Spillerne har vært Norsk Hydro, Møre og Romsdal fylkeskommune og Moldes næringsliv på den ene sida.

På den andre finner vi miljøet rundt Statoils gassanlegg på Tjeldbergodden på Nordmøre. Det vil i særlig grad si vertskommunen Aure, enkeltpersoner i Statoil, trønderske næringsinteresser og LOs oljeforening Nopef.

En tredje part er Naturvernforbundet og SV, som begge er skeptiske til ilandføringen overhodet. Jeg tilhører den siste kategorien.

De to ilandføringsstedene ligger 12 mil fra hverandre, i Møre og Romsdal. Tjeldbergodden på grensa mot Trøndelag er ferdig anlagt, med infrastruktur, kraftlinjer, veier og store, klarerte områder. Her mangler i prinsippet bare gassledningen inn fra feltet.

Arkeologi og landskap ofres

Aukra kommune består stort sett av en øy uten fastlandsforbindelse. Ilandføringstomta har allerede vist seg å være et av de rikeste, nye arkeologiske feltene langs norskekysten. Arkeologien assisteres med gravemaskin, for å rekke å komme i mål før anleggsstart. Riksantikvaren og fylkeskommunen har latt seg presse til en uforsvarlig rask saksbehandling. Hydro har betalt lønna til de kommunale planleggerne, stikk i strid med all forvaltningsskikk. Menneskene som bodde i området, er allerede tvangsflyttet. De har til dels fått meget lite kompensasjon for å bli jaget fra gård og grunn.

Aukra kommune består stort sett av hovedøya Gossa. Vi snakker om en flat øy som ligger midt i den perleraden av holmer og skjær som preger Romsdalskysten. Det planlagte anlegget, med sine fakler, tårn og installasjoner blir her ekstremt synlig over store avstander. De planlagte gigantkraftlinjene til området har allerede avfødt massive protester fra de romsdalsbygdene, som praktisk talt får linjene midt gjennom tunet.

Lokal effekt: nesten null

Det finnes nesten ingen lokale avtakere av Ormen-gass i Romsdal, ingen konkrete industrielle planer, ingen ting. Legg dessuten merke til hva som skjer med de store Ormen-kontraktene som nå deles ut. Utbyggingsoppgavene går i stor grad til utenlandske leverandører. De positive lokale og nasjonale ringvirkningene blir små, selv om næringslivet i Molde kjemper for en plass i sola. Den er det vanskelig å få. Det er de ubetydelige kontraktene som plasseres i fylket.

Hva gjør vel det? Norsk Hydro får sin løsning gjennom. Det Stortinget nå inviteres til, er ren sandpåstrøing. Vedtaket om å føre gassen i land på Aukra er gjort. Det ble gjort av nettopp Hydro, som presset det gjennom på et møte mellom de deltakende oljeselskapene før jul 2002. Et halvår før, dagen før sankthansaften, kunngjorde olje- og energiminister Einar Steensnæs at Tjeldbergodden ikke lenger skulle utredes – etter ønske fra Norsk Hydro. Statsrådens melding ble ikke gjengitt annet enn muntlig. Det finnes verken en pressemelding eller utredning fra samme dato som utdyper den underlige beslutningen.

Jeg hadde en prat med oljestatsråden da Norge og Storbritannia undertegnet avtalen for Ormen-gassen i fjor høst. Steensnæs sa da at han var veldig glad for at Hydro hadde bestemt seg for Nyhamna. Dermed var det blitt slik en fin enighet blant utbyggerne, mente han.

Eksploderende milliarder

Den vinnende parten, Hydro og romsdalingene, er ikke interessert i å vise fram regnestykkene som viser den faktiske merkostnaden ved å bygge anlegget på jomfruelige Aukra. Stortinget trenger uavhengige tallknusere nå. Det bedre at en granskingskommisjon om noen år må fortelle hva som gikk galt. Adresseavisens journalist Helge Hegerberg er en av dem som har fulgt Ormen-saken tettest. Han var også den første sendte som sendte ut melding på nettet om at Aukra var valgt, den dagen oljebrødrene i Ormen-lisensen samlet seg.

Hegerberg har stilt sammen de kostnadene som Norsk Hydro sjøl har operert med til ulike tidspunkt. Vi kan trygt snakke om at milliardene har eksplodert. Se bare her:

5. desember 2001: «Omkring 40 milliarder» (Bengt Lie Hansen, Hydro).

7. desember 2001: «Mellom 30 og 50 milliarder» (Thor A. Tangen, Hydro).

14. mars 2003: «55 milliarder» (Tom Røtjer, Hydro).

Juni 2003: «Noe høyere enn 55 milliarder» (konsekvensutredninga).

4. desember 2003: «66 milliarder» (Eivind Reiten til Einar Steensnæs).

Med rene ord: Dette er svært dyrt, og kan bli enda dyrare. Noen mener at Ormen kan sette ny norsk rekord i overskridelser, og slik koste både staten, Norsk Hydro og til slutt fellesskapet svært dyrt. En kilde i Hydro fortalte meg derimot at de 66 milliardene ER selve overskridelsen. Selskapet har rett og slett tenkt på et tall som forhåpentlig er litt for høyt, slik at de lander prosjektet på en litt lavere sum.

Uansett snakker vi om ekstreme summer. Fordelt på hver av de vel hundre permanente arbeidsplass på gasspumpestasjonen på Aukra gir dette en kostnad per person på 500 millioner kroner. En halv milliard per arbeidsplass – det er norgesrekord.

Medienes unnfallenhet

Dessverre har de norske riksmediene i liten grad interessert seg for å få fram de virkelige problemene ved det som nå skjer med Norges nest største gassfelt. Vi snakker om en sak som er godt synlig til og med i statsbudsjettet.

TV 2 hadde en liten serie nyhetssaker da Aukra ble valgt. Men alle innslagene ble definert som human touch. Sakene angikk de tvangsflyttede menneskene, mer enn å være et forsøk på politisk kritikk.

NRK sentralt har begått de største unnlatelsessyndene. NRK Radios ene oljemedarbeider heter Harald Bøe. De gangene jeg har hørt ham, har han konsekvent snakket om hvilke ingeniørbragder som skal utøves i forbindelse med Ormen. Olav Gran-Olsson bidro med en lignende reportasje i Dagsrevyen, hvor «ingeniørkunst» og «240 milliader til fellesskapet» var de bærende momentene. Bare Teknisk Ukeblad har tatt opp de muligens farlige bunnforholdene der gassrøret skal stikkes ned. Undersjøiske ras er en trussel. Hydro har gjort svært mye for å finne ut av dette. Men ingen vet hvordan det går med utbyggingen før den faktisk settes i gang.

«Rocknes» og risiko

Hvis prosjektets tekniske karakter er i grenseland, slik alle faktisk sier, betyr det at risikoen er tilsvarende stor. De overtroiske kan jo merke seg at det spesialskipet som skulle brukes til steinleggingen langs rørtraseen i Norskehavet fortsatt ligger med bunnen i været ved Bergen. Det heter «Rocknes». Skjønt man trenger ikke å være overtroisk for å skjønne at det kan oppstå alvorlige ulykker når noen viktige faktorer er til stede: Den ene faktoren er ny og til dels uprøvd teknologi. Den andre er prestisje. Den tredje er hastverk. Alle tre er der i fullt monn i Ormen-saken.

Større enn alt annet

Målt i penger er Ormen uendelig mye større enn det vi ofte blir presentert for som store økonomiske saker: Finance Credit, NSB-overskridelser, OL til Tromsø, operaen i Bjørvika. Selv utgiftene til et velfungerende kollektiv- og veisystem i Oslo hele det neste hundreåret koster antakelig ikke mer enn hva bare rørledningen til land beløper seg til. Og Ormen trengte vel å merke ikke å ilandføres. Et av de tidlige alternativene var å behandle gassen på feltet, og deretter sende den direkte til England – landet som uansett skal ha den.

Regnestykket ingen snakker om

Ormen-utbyggingen gjelder vår engangsformue av olje og gass. Stortinget bør spørre: Hvordan vil Norsk Hydro sannsynliggjøre at to enorme industritomter, to ekstremt kostbare infrastrukturer, dobbelt sett med kraftledninger og to sikkerhetsløsninger 12 mil fra hverandre er samfunnsmessig mer lønnsomt enn den ene, gassanlegget på Tjeldbergodden – som allerede finnes? Skal samfunnet virkelig subsidiere et annet sted i samme fylke, blant annet gjennom skattefradrag for utbyggeren og statlige milliardinvesteringer på kraftlinjesida?

Det er svært gode grunner til at Ormen-gassen ikke skal bør komme til Romsdal. Men den vil nok komme dit likevel. Det har Hydro og blant andre den tidligere fylkesordføreren i Møre og Romsdal sørget for. De har deltatt i et spill i kulissene som ikke er mye preget av en åpen og demokratisk saksbehandling. Spillet har derimot mye å gjøre med vennskapskorrupsjon og at Norges de facto energiminister ikke heter Steensnæs, men Reiten. Og statsministeren kjenner vi jo. Han er fra Molde, mindre enn to mil øst for Aukra.

---
DEL

Legg igjen et svar