Klar satire i ruten

Ruben Östlunds nye film er svært presis og direkte i sine samfunnskritiske spørsmål, men har ikke selv noen svar.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

The Square

Ruben Östlund

Sverige

På årets filmfestival i Cannes ble den svenske filmskaperen Ruben Östlund tildelt selveste Gullpalmen for sin nyeste film The Square. Med det ble det så offisielt som det kan få blitt at han ikke bare er en av Skandinavias, men også en av verdens, viktigste og mest interessante filmskapere.

Det betyr imidlertid ikke at The Square er hans hittil sterkeste film. Men den er så avgjort et fascinerende og langt på vei kompromissløst stykke filmkunst, som både oppleves som en videreføring av Östlunds filmografi som helhet, og av den estetiske kursendringen han gjorde med sin forrige film Turist.

Koder og konformitet. Östlund regisserte først skifilmer og deretter to dokumentarer, før han spillefilmdebuterte med den tablåbaserte og dokumentariske Gitarmongo i 2004. Denne tablåstilen rendyrket han i de påfølgende langfilmene De ufrivillige (2008) og Play (2011), samt i kortfilmene Scen nr: 6882 ur mitt liv (2005) og Händelse vid bank (2009). Og ikke minst etablerte han her sitt kanskje fremste særpreg som filmskaper, i form av en skarpt observert og klamt humoristisk utforskning av sosiale koder og dertil hørende konformitetspress.

Gjennom de nevnte filmene fremstod Östlund som en slags arvtaker til landsmannen Roy Andersson, både med sitt statiske og kontrollerte formspråk og sin til dels vittige granskning av den svenske folkesjelen. Om enn med den vesentlige forskjell at der Anderssons tablåer er teatralske og nærmest surrealistiske i sin utforming, baserer Östlund seg på et langt mer virkelighetsnært og autentisk uttrykk.

Mer konvensjonell. Med sin forrige film Turist beveget Östlund seg over i et noe mer konvensjonelt filmatisk uttrykk, med hyppigere klipping mellom ulike kamerainnstillinger og billedutsnitt. Med det kunne han minne vel så mye om en annen Cannes-favoritt, nemlig Michael Haneke – om enn med en god del mer kjærlighet til sine karakterer enn sin østerrikske kollega. I tillegg til at Östlund aldri har gitt slipp på humoren (smertefull som den enn måtte være), noe som ikke akkurat har preget Hanekes filmografi.

Turist er også filmen i Östlunds portefølje med den tydeligste ideen, der den skildrer en familiefar som impulsivt løper i dekning i det et snøskred raser mot alpinhotellets terrasse – uten tanke på kona og barna han er der sammen med. En vond og samtidig lattervekkende situasjon som danner utgangspunkt for filmens studie av den moderne, skandinaviske mannen, etter at snøskredet viser seg ikke å treffe hotellet likevel. Dette premisset er så presist og smart at ”pitchen” nesten er bedre enn selve filmen, selv om Turist så absolutt er både tankevekkende og underholdende.

Filmen bruker kunstmiljøet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire, og en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia.

Mannsstudie. Östlunds nyeste film The Square handler også om en moderne, skandinavisk mann: Claes Bang spiller Christian, den danske direktøren for et større samtidsmuseum i Stockholm, hvis liv rykkes ut av balanse i det han blir offer for et utspekulert lommetyveri (hvor han blir trukket inn i en situasjon som tilsynelatende handler om en kvinne som trues av en hissig mann). Etter hvert tar han noen drastiske grep for å få sine frastjålne eiendeler tilbake, og med det følger The Square en mer tradisjonell dramaturgi enn Östlunds tidligere filmer. Her har vi en handlingsdrivende hovedkarakter som møter stadig økende motstand, og som mot slutten får en erkjennelse om hvilke prioriteringer som egentlig betyr noe i livet.

Satire. Tyveri stod også sentralt i Östlunds film Play, en film som både utfordret og spilte på våre fordommer mot ungdom med minoritetsbakgrunn, og som rettet et visst skyss mot såkalt politisk korrekthet. En tilsvarende diskusjon er å finne i den nye filmen, med sine hyppige innslag av tiggende romfolk og sitt fokus på diverse former for sosial ulikhet i det svenske folkehjemmet.

The Square er dessuten Östlunds hittil mest åpenbart satiriske film. Satiren her er tydelig på en nærmest tegneserieaktig måte, i hvert fall fikk undertegnede assosiasjoner til den franske serieskaperen Lauziers samfunnssatiriske striper fra 70- og 80-tallet. Dette er en øvelse som ikke er enkel å bedrive på film, da mediets forankring i det konkrete og spesifikke kan få det satiriske budskapet til å fremstå overtydelig eller sågar banalt. Östlund er så avgjort i denne faresonen når han for eksempel lar oss høre en gateverver fra en hjelpeorganisasjon mane de forbipasserende til å være med og redde et liv, mens vi i bildet ser en hjemløs person ingen synes å ense – minst av alle ververen fra den veldedige organisasjonen.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.