Klar satire i ruten

Ruben Östlunds nye film er svært presis og direkte i sine samfunnskritiske spørsmål, men har ikke selv noen svar.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

The Square

Ruben Östlund

Sverige

På årets filmfestival i Cannes ble den svenske filmskaperen Ruben Östlund tildelt selveste Gullpalmen for sin nyeste film The Square. Med det ble det så offisielt som det kan få blitt at han ikke bare er en av Skandinavias, men også en av verdens, viktigste og mest interessante filmskapere.

Det betyr imidlertid ikke at The Square er hans hittil sterkeste film. Men den er så avgjort et fascinerende og langt på vei kompromissløst stykke filmkunst, som både oppleves som en videreføring av Östlunds filmografi som helhet, og av den estetiske kursendringen han gjorde med sin forrige film Turist.

Koder og konformitet. Östlund regisserte først skifilmer og deretter to dokumentarer, før han spillefilmdebuterte med den tablåbaserte og dokumentariske Gitarmongo i 2004. Denne tablåstilen rendyrket han i de påfølgende langfilmene De ufrivillige (2008) og Play (2011), samt i kortfilmene Scen nr: 6882 ur mitt liv (2005) og Händelse vid bank (2009). Og ikke minst etablerte han her sitt kanskje fremste særpreg som filmskaper, i form av en skarpt observert og klamt humoristisk utforskning av sosiale koder og dertil hørende konformitetspress.

Gjennom de nevnte filmene fremstod Östlund som en slags arvtaker til landsmannen Roy Andersson, både med sitt statiske og kontrollerte formspråk og sin til dels vittige granskning av den svenske folkesjelen. Om enn med den vesentlige forskjell at der Anderssons tablåer er teatralske og nærmest surrealistiske i sin utforming, baserer Östlund seg på et langt mer virkelighetsnært og autentisk uttrykk.

Mer konvensjonell. Med sin forrige film Turist beveget Östlund seg over i et noe mer konvensjonelt filmatisk uttrykk, med hyppigere klipping mellom ulike kamerainnstillinger og billedutsnitt. Med det kunne han minne vel så mye om en annen Cannes-favoritt, nemlig Michael Haneke – om enn med en god del mer kjærlighet til sine karakterer enn sin østerrikske kollega. I tillegg til at Östlund aldri har gitt slipp på humoren (smertefull som den enn måtte være), noe som ikke akkurat har preget Hanekes filmografi.

Turist er også filmen i Östlunds portefølje med den tydeligste ideen, der den skildrer en familiefar som impulsivt løper i dekning i det et snøskred raser mot alpinhotellets terrasse – uten tanke på kona og barna han er der sammen med. En vond og samtidig lattervekkende situasjon som danner utgangspunkt for filmens studie av den moderne, skandinaviske mannen, etter at snøskredet viser seg ikke å treffe hotellet likevel. Dette premisset er så presist og smart at ”pitchen” nesten er bedre enn selve filmen, selv om Turist så absolutt er både tankevekkende og underholdende.

Filmen bruker kunstmiljøet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire, og en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia.

Mannsstudie. Östlunds nyeste film The Square handler også om en moderne, skandinavisk mann: Claes Bang spiller Christian, den danske direktøren for et større samtidsmuseum i Stockholm, hvis liv rykkes ut av balanse i det han blir offer for et utspekulert lommetyveri (hvor han blir trukket inn i en situasjon som tilsynelatende handler om en kvinne som trues av en hissig mann). Etter hvert tar han noen drastiske grep for å få sine frastjålne eiendeler tilbake, og med det følger The Square en mer tradisjonell dramaturgi enn Östlunds tidligere filmer. Her har vi en handlingsdrivende hovedkarakter som møter stadig økende motstand, og som mot slutten får en erkjennelse om hvilke prioriteringer som egentlig betyr noe i livet.

Satire. Tyveri stod også sentralt i Östlunds film Play, en film som både utfordret og spilte på våre fordommer mot ungdom med minoritetsbakgrunn, og som rettet et visst skyss mot såkalt politisk korrekthet. En tilsvarende diskusjon er å finne i den nye filmen, med sine hyppige innslag av tiggende romfolk og sitt fokus på diverse former for sosial ulikhet i det svenske folkehjemmet.

The Square er dessuten Östlunds hittil mest åpenbart satiriske film. Satiren her er tydelig på en nærmest tegneserieaktig måte, i hvert fall fikk undertegnede assosiasjoner til den franske serieskaperen Lauziers samfunnssatiriske striper fra 70- og 80-tallet. Dette er en øvelse som ikke er enkel å bedrive på film, da mediets forankring i det konkrete og spesifikke kan få det satiriske budskapet til å fremstå overtydelig eller sågar banalt. Östlund er så avgjort i denne faresonen når han for eksempel lar oss høre en gateverver fra en hjelpeorganisasjon mane de forbipasserende til å være med og redde et liv, mens vi i bildet ser en hjemløs person ingen synes å ense – minst av alle ververen fra den veldedige organisasjonen.

Sosialt hierarki. Östlund henfaller dog aldri til lettkjøpte parodier på hva som kan passere som moderne kunst, eller lignende billige poenger på samtidskunstverdenens bekostning. Isteden bruker han dette miljøet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire, og en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia. Museet og dets ansatte tjener her som eksempel på et miljø som gjerne vil fremstå som åpne for nye kulturelle impulser, men som like fullt er en nokså lukket sosial sfære.

Denne ønskede åpenheten settes effektivt på prøve i en minneverdig nøkkelscene, hvor et stivt middagsselskap skal bivåne en performance som glir ut i det svært ubehagelige, og som tøyer troverdigheten rimelig langt hva angår tilskuernes manglende inngripen. En svært imponerende iscenesatt sekvens, som likevel mister litt emosjonell slagkraft fordi vi – i motsetning til det meste av filmen for øvrig – ikke opplever den gjennom hovedkarakteren Christian.

Satiren her er tydelig på en nærmest tegneserieaktig måte, en øvelse som ikke er enkel å bedrive på film.

Rom for godhet. Tittelen The Square er hentet fra et kunstverk museet hans arbeider med å stille ut, og som består av en oppmerket rute på bakken. Denne firkanten skal være en frisone hvor alle er likestilte – et slags rom for omtanke og godhet, kan man si.

Verkets budskap er imidlertid vanskelig å forholde seg til for museets PR-byrå, som er opptatt av å bryte gjennom oppmerksomhetsmuren med noe som vil bli spredt viralt. De to unge markedsføringsrådgiverne oppleves som noe karikert fremstilt, men samtidig som en nokså treffende parodi (selv om Kristoffer Borglis hybridspillefilm DRIB er en hakket mer raffinert i satiriske skildring av denne typen lanseringsstrategier). Muligens er det heller ikke uten ironi at Östlund lar disse konsulentene legge ut om hvordan folks oppmerksomhet ikke varer lenger enn noen få minutter, i en film som selv har nærmere to og en halv times spilletid.

Jeg er mer usikker på om den kvinnelige kunstjournalisten (spilt av Elisabeth Moss) er intendert skildret med et mannlig blikk, eller om denne karakteren bare er mangelfullt utbygget. Uansett oppleves det som noe snodig at det er hun som (i overført betydning) blir avkledd av Christian, når hun konfronterer ham i etterkant av at de har delt seng en natt.

Manglende forløsning. Når verket The Square aldri får noe særlig plass i filmen, er nok det ment å si noe om hvor lite rom det er for omtanke og godhet i det skandinaviske samfunnet. Dette er da også i tråd med at filmen ikke egentlig handler om kunst, men om godhet.

Men selv om vår hovedkarakter etter hvert lærer av sine gale valg og ønsker å rette opp disse, får hans historie likevel ikke noen fullstendig forløsning. Igjen er dette kanskje for å vise hvor vanskelig det kan være å utføre gode handlinger, men filmens eventuelle budskap i så måte forkludres noe av at det hovedsakelig er tilfeldigheter som kommer i veien for den mulige botsøvelsen.

Mangelen på klart budskap skyldes muligens også et mer generelt trekk ved filmens valgte form for satire, som vel er bedre egnet til å stille diagnoser enn til å lansere en kur. Det er uansett mye å beundre i The Square, som på treffende, intelligent og fornøyelig vis adresserer en rekke problematiske sider ved samfunnet og tiden vi lever i. Men når den først er så skarp og presis i sine spørsmål, er det samtidig lett å føle seg snytt for svar. Og med det kan man også stille seg spørsmål om hvor dyp filmens analyse egentlig er.

The Square åpner Bergen Internasjonale Filmfestival 26. september,
og har premiere på norske kinoer 29. september.

---
DEL