Klar for ny storm

Mens de i nord-Afrika har suksess med sine protester, er det i Zimbabwe skolelærerne som nå øker presset på sin regjering.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og mediefrihetsprosjekter. Hun leder nå det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Harare, Zimbabwe. 19. februar ble professor Munyaradi Gwisai arrestert sammen med en rekke student- og fagforeningsledere i Harare. Andre pågripes for å ha sett på videoer av de siste ukers demokratidemonstrasjoner i nord-Afrika.

Dette skjer samtidig med at hele skolesystemet nå er i konflikt med Robert Mugabes regjering. Og det er noe nytt. For 20 år siden var utdanningssystemet i Zimbabwe et av Afrikas absolutt beste. På den tiden var Zimbabwe en ung nasjon, sterkt preget av eufori over uavhengigheten etter valget i 1980. «Utdanning for alle før 2000» var mottoet den gangen, og myndighetene levde opp til forventningene. De greide å utjevne ubalansen i utdanningssystemet som var nedarvet fra før uavhengigheten, da Ian Douglas Smith og hans hvite regjering gikk av.

Mens Mugabes nye regjering satte i gang byggingen av nye skoler for svarte barn, ekspanderte utdanningssektoren kraftig. Før uavhengigheten fikk kun 13 prosent av de svarte barna fra hvert årskull lov til å fortsette på ungdomsskolen etter sjuårig grunnskole.

De nye styresmaktenes framstøt løsnet et skred i utdanningssektoren, etter år med marginalisering. På den fattige landsbygda ble de nye ungdomsskolene ofte kjent som Upper Tops, bygd inn sammen med barneskolene, og den nødvendige infrastrukturen satt inn. Utdanning var gratis for barn i barneskolealder, og alle barn fikk muligheten til skolegang.

Krever lønn

Mugabes ZANU-parti og regjeringen fikk på 80-tallet æren for å ha gjort underverker for utdanning til flertallet. I 2011 er det annerledes.

I januar i år åpnet de statlige skolene midt i en usikker og forvirret tid: Det ligger en stor lærerstreik på trappene. Da årets budsjett ble presentert i november i fjor, kunngjorde finansminister Tendai Biti at offentlig sektor kan forvente en markant lønnsøkning tidlig i 2011. Det ble satt av rundt ni milliarder norske kroner for å lønne statlig ansatte.

Myndighetene har imidlertid ikke holdt det de lovet, ifølge Zimbabwes to største lærerorganisasjoner: The Zimbabwe Teachers’ Association (ZIMTA) og Progressive Teachers’ Union of Zimbabwe (PTUZ). Disse organisasjonene har lenge jobbet for bedre lønn og levekår for lærere, og de har i det siste protestert sterkt mot statens tilsynelatende likegyldige holdning til utdanningssektoren.

Finansminister Biti lovet utdanningssektoren en økning på 100 prosent på budsjettene. Lærerne har derfor ventet å motta doble lønninger, men dette har ikke skjedd – økningene har ikke vært på mer enn 40 kroner i måneden, skal vi tro rapportene. Lærere i Zimbabwe tjener fra før ikke mer enn snaue 900 kroner i måneden, en lønn langt under fattigdomsgrensa på 2700 kroner.

En gjennomsnittsfamilie vil derfor trenge tre ganger lærerlønnen for å få dekket sine daglige behov. Etter denne skuffelsen har lærerorganisasjonene økt presset på Mugabes regjering.

Økt privatisering

Foreldre med barn i den statlige skolen har påstått at foreningene er blitt kapret av relativt velstående, såkalt nyrike, folk som har hatt interesse av å skape eliteskoler. Folk flest har ikke råd til private skoler der semesteravgiften ligger på 4000-20.000 kroner. Private skolelærere har generelt bedre lønn enn sine kolleger i det offentlige, og dette har ført til at mange lærere har sluttet i den offentlige skolen.

Enkelte har så startet egne private skoler, enten i de rikere byområdene eller i fattigere arbeiderbydeler. Resultatet er en oppblomstring av uregistrerte skoler, i alle landets storbyer, der skoleavgiften betales månedlig og er langt høyere enn ved de statlige skolene.

Noen ganger tilbys elevene å betale det de har, for så å nedbetale gjelden senere – et markedsføringstriks, mener mange. De som velger å sende barna sine til slike uformelle skoler, bidrar til å øke gapet mellom de populære privatskolene og de ressurssvake offentlige skolene.

Ny boikott

Problemet med lærermangel blir heller ikke bedre – spesielt gjelder dette kvalifiserte lærere i real- og vitenskapsfagene. Myndighetene har ikke lyktes i å tøyle elitistiske skoleforeninger eller i å komme til enighet med lærerorganisasjonene.

Mange foreldre frykter streiken og minnes en periode i 2008, da tusenvis av statsansatte lærere sluttet i protest og lot klassene sitte igjen uten lærer. Lærerorganisasjonene øker presset for å få en løsning på finansieringen. Samtidig som de denne uka startet boikott på skoler der lærere trakasseres av ungdomsmilitsen til Mugabes parti ZANU-PF.

Vi går spennende tider i møte.

---
DEL