Klar digitale 

Byung Chul-Han: In the Swarm MIT Press. USA

Chul-Hans hat til den digitale tidsalder er bombastisk og bare tidvis interessant. Likevel er han lett å like.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Noen ganger leser jeg bøker som får meg til å møte meg selv i døra. Eller, sagt litt annerledes, fungerer som et trollspeil for hva jeg selv tenker. Enten fordi de tar et par byks lenger i et resonnement jeg har ført eller fordi de begår de samme urimelig hoppene jeg har en tendens til å ta selv. Begge deler er tilfellet med Byung Chul-Hans In the Swarm.

Teknologiskepsisen er til å ta og føle på hos denne sørkoreanske (men Berlin-bosatte) filosofen. Han hater det digitale mer enn meg, og er så skråsikker at det stadig vekk er irriterende.

Tapte fellesskap. Når han skriver om forskjellen på kollektive bevegelser i den analoge virkeligheten, er han romantisk anlagt i troen på at politiske ideologiers evne til å danne et «vi» kunne skape forandring (jeg sier kunne, for det virker som om han mener den tiden er forbi). Men når han skal diskutere kollektive bevegelser i den digitale verden, synes all nyanserikdom å ha forsvunnet. Digitale allianser er «svermer», hevder han, uten noe indre liv og refleksjonsevne.

«Den digitale svermen mangler massenes ånd eller sjel. Individer som kommer sammen som en sverm, utvikler ikke et vi,» bedyrer Chul-Han. Dette gjelder altså for alle, Byung Chul-Han? Dét har jeg vanskelig for å tro.

Digitale allianser er «svermer», uten noe indre liv og refleksjonsevne.

Den nostalgiske impulsen som peker i retning av en svunnen gullalder kommer til uttrykk flere steder, deriblant i hans favorisering av å skrive for hånd, eller til nød med skrivemaskin, foruten de analoge møters kognitive og sosiale gleder (som ikke finnes i det digitale, ifølge Chul-Han – selvsagt ikke).

Nå skal det sies at livet foran skjermen fører til mer isolasjon enn livet på torget eller kafeen gjør, men at dette nødvendigvis skulle avskjære oss fra å knytte oss til andre, er mildt sagt en forenkling. Individualiseringen og atomiseringen av det politiske rommet er påpekt av mange andre, deriblant Ulrich Beck og Jonathan Crary, men sjelden med så sterk overbevisning og med så få nyanser som her.

Mangler subjektet. Problemet er generaliseringen. Chul-Han levner lite plass for subjektet i sine betraktninger, selv om det jo i en sivilisasjonsdiagnose som hans nettopp er hos de spredte individer med andre oppfatninger spiren til forandring ligger. Foruten det manglende rommet for subjektet og de forandringene som den enkelte kan avstedkomme, er det også forunderlig lite nyanser når det gjelder bruken av det digitale. Den er, jevnt over, kun destruktiv for både tenkning og sosiale fellesskap, og gjør oss følelsesmessig utarmede, ifølge forfatteren.

Men – MEN – det er jo åpenbart på grensen til det banale at for eksempel sosiale medier eller en smarttelefon kan brukes på helt andre vis enn det Chul-Han skisserer. Tendensen går kanskje i den retningen han beskriver, men at det finnes unntak og andre bruksformer som skiller seg radikalt fra hans analysere, er innlysende.

Dessuten forekommer flere mer graverende selvfølgeligheter her. Chul-Han gjentar strengt tatt det mange av oss har hørt før – og er det noe det finnes mye av, er det venstreintellektuelle som hater nettet og sosiale medier. Men Chul-Han går lenger enn de fleste etter hvert som essayet skrider frem. Både representasjon og tradisjonelle medier – «prestekasten», som han sier – er på vei ut av historien.

Når toveiskommunikasjon og demokratiske formidlingsarenaer som Facebook og blogger er tilgjengelige, er de tradisjonelle mediene, den kritiske offentligheten – ja, til og med fremtiden som sådan – snart en saga blott, skal vi tro sørkoreaneren. Vel, han er jo inne på noe, men resonnementene blir parodisk ensporede. Direkte komisk blir det når han, etter å ha namedroppet Hannah Arendt og hennes begrep om handling, slår fast at vi snart ikke kan handle lenger heller. «Det digitale er det postnatale og postmetafysiskes tid,» som han sier.

Er det noe det finnes mye av, er det venstreintellektuelle som hater nettet og sosiale medier.

Stillhet og makt. Der Chul-Han er mest interessant, er i hans beskrivelse av makt og navngiving. «Praksiser som involverer ansvar, troskap og pålitelighet er knyttet til å bli navngitt. Tillit har å gjøre med tro på navnet.»

Det digitale ødelegger navnet, fortsetter han så med å si. Dette er mer interessant, om enn også mer gåtefullt, enn det meste annet i denne boken. Det peker i retning av muligheter, for at det finnes rom for individuelle variasjoner, og dermed at ikke alle er fange av den dystopiske diagnosen som stilles i boken (hvor vi altså hverken kan handle, tenke eller gjør særlig mye annet).

Dertil kommer hans analyse av makt som, mener han, er «evnen til å skape stillhet». Denne «stillheten» er motsatsen til støyen som nettet og digitale duppeditter skaper i våre liv og i offentlige rom – ikke minst med alskens nett-trolling, som er en gjenganger i boken. Stillheten oppstår nemlig når noen respekterer deg og det du har å si, i stedet for å kverne i gang en lang samtaletråd eller trolle i vei i kommentarfeltet.

Denne stillheten knyttet til andres respekt betegner en konservativ tendens hos Chul-Han, hvor vi ser omrisset av et samfunn hvor det er tillitt og respekt mennesker imellom som stanser kaoset og gjenoppretter orden. Det er jo en interessant vei å gå – og en vei jeg skulle sett mye mer av i denne ganske diffuse antidigitaliseringspamfletten.

Polemisk filosof. Men igjen er nok dette en bevisst polemisk form Chul-Han har dyrket i flere bøker, ikke minst om tretthetssamfunnet, som er utgitt på et utall språk og blitt en bestselger i flere land. Formen er bombastisk, sjargongtung og kort. Det er som om forfatteren kutter ut de lange resonnementene og kun beholder konklusjonene. De er, kunne man si, essays bestående ene og alene av sitater. Samtidig er det en friskhet hos Chul-Han jeg, til tross for alle omtrentlighetene, ikke kan unngå å like litt, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i hans internettraljering. Den polemiske, provoserende og forenklede formen driver jo unektelig frem argumentene effektivt, argumenter som tross alt tidvis er innsiktsfulle. Slik får man skjerpet sitt eget hode, siden denne både-enig-og-uenigheten nødvendigvis må fylles ut med mer tankearbeid.

DEL
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.