Klappjakten

Myndighetene i Uganda gjør alt de kan for å rydde landet for homofile. I Guds og den afrikanske nasjonalismens navn.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg har en time å slå i hjel før jeg skal møte en gjeng homoaktivister på en pizzarestaurant midt i Kampala. Det er sent i april, regntiden har satt inn for fullt. Det kommer ubeleilig nok en skur akkurat når jeg går og slenger gatelangs, så jeg dukker inn i en av byens større bokhandlere og blir gående og se på utvalget av bøker.

Da er det jeg ser heftet, prydelig stilt ut ved siden av kassa: «Pornografi, homoseksualitet, lesbianisme og ungdommen. En praktisk gaid for å forebygge». Jeg står og lurer en stund, men ender opp med å kjøpe det. Jeg skammer meg, men av andre årsaker enn hva hun i kassa sannsynligvis måtte tro.

Nei, dette er ikke mitt land, ikke min regjering, ikke min business, vil noen kanskje påpeke. Men hvert år bidrar Norge med i underkant av 300 millioner kroner i støtte til dette landet øst i Afrika. Jeg er borger i et av Ugandas viktigste hovedsamarbeidsland. Mens jeg blar i heftet som er gjennomsyret av homofobi, tar jeg meg i å lure på om norske kroner har blitt brukt til å sponse dette moralske makkverket. I så fall skammer jeg meg enda mer.

Utbredt homofobi

Gjengen jeg møter på pizzarestauranten like etterpå har heller ikke sett heftet før. De får noia når jeg viser dem det.

– Myndighetene ligger foran oss, smiler Juliet Victor Mukasa ironisk når hun oppgitt blar gjennom heftet.

Du trenger ikke kjøpe dette heftet for å se homofobien i Uganda. Det holder å bla i den regjeringsvennlige dagsavisen New Vision. Det skal godt gjøres å ikke finne ett eller flere leserinnlegg eller artikler som advarer mot den homoseksuelle umoralen som er i ferd med å bre seg i landet. Helt siden president Yoweri Museveni i 1999 gikk ut offentlig og sa at alle homofile og lesbiske burde arresteres, har det vært unntakstilstand for homoer i landet.

De er ikke mange, men de er redde, og situasjonen tilspisser seg stadig. De angripes fra alle kanter og er skyteskive for både fundamentalistiske religiøse ledere, afrikanske nasjonalister, en sjåvinistisk regjering, en sensasjonshungrig presse, et moralsk skolevesen, en hetero-orientert kvinnebevegelse, og en menneskerettighetsbevegelse som synes at spørsmålet om seksuell orientering er en luksusdebatt i et land med sult og krig.

Seksuell omgang mellom menn er forbudt ifølge ugandisk lov. Seksuell omgang mellom kvinner er ikke nevnt i lovverket, men lesbiske forfølges, trakasseres, arresteres og mishandles i like stor grad som homofile menn, viser rapporter fra Amnesty International og International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC). I fjor fikk president Museveni og hans regjering gjennomslag for det USAs president George W. Bush ennå bare kan drømme om: et eksplisitt forbud mot ekteskap mellom to av samme kjønn.

I dekning

Juliet Victor Mukasa er leder for paraplyorganisasjonen Sexual Minorities Uganda (Smug), og en av landets få åpne homofile. Hun kan ikke være annet enn åpen, til det skiller hun seg altfor mye ut i måten hun kler og ter seg på. Hun provoserer ved å være seg selv – buksekledd og tøff.

Smug befinner seg midt i kryssilden mellom myndigheter, kirke og homofile. I juli i fjor ble Mukasas hjem ransaket av lokale myndigheter. Dokumenter ble beslaglagt, og en kenyansk bekjent som befant seg i huset ble arrestert og seksuelt trakassert på politistasjonen. Victor – som hun kaller seg – gikk i dekning under beskyttelse av Amnesty International.

Nå venter Victor på at saken hun har anlagt mot den ugandiske staten skal komme opp. Hun nekter å finne seg i myndighetenes opptreden.

– Jeg har ikke begått noen forbrytelse. Det er det de som har, og det er det jeg vil ha slått fast. Jeg vil få bekreftet at jeg også har rettigheter som borger av dette landet, sier hun.

Den anglikanske kirken i Uganda bruker enhver mulighet til å markere avstand til homoseksuelle. Tidligere i sommer ble det kjent at kirken de siste årene har takket nei til rundt en million dollar i støtte fra USA, til tross for at kirken er i kronisk pengenød. Begrunnelsen for avslaget er at menigheter i den amerikanske søsterkirken har latt åpne homofile utnevnes til prester. Å ta imot disse pengene ville være å undergrave kirkens arbeid for å holde fast ved «kristne doktriner og støtte opp om afrikansk kultur», forklarte pensjonert erkebiskop Livingstone Mpalanyi Nkoyooyo til avisen New Vision.

En av Smugs mest aktive grupper er Integrity Uganda, en religiøst basert gruppe som ble stiftet i 2000. Den ledes av tidligere biskop Christopher Ssenyonjo, en av den lille homobevegelsens sterkeste støttespillere. Han er selv heteroseksuell, gift og far til flere, men ble avskjediget fra den anglikanske kirken for noen år siden etter at det ble kjent at han hadde gitt fortvilte homofile sjelesorg. «Vår biskop», sier homoaktivistene med varme i stemmen. En av aktivistene er David Kato, som mistet jobben som lærer da det ble kjent at han er homofil. Nå bruker han tiden sin som ulønnet sekretær i Integrity Uganda, mens han vurderer om han skal gå til sak mot skolen han tidligere jobbet på. I det minste for å få kompensert tapt arbeidsfortjeneste.

Iherdig minister

Ved siden av kirken og det nyfrelste presidentparet Museveni er James Nsaba Buturo, minister for etikk og integritet, den politikeren som har markert seg sterkest når det gjelder offentlige angrep på homofile og lesbiske. I fjor ble en oppsetting av teaterstykket Vagina-monologene i Kampala forbudt, ettersom den fremmet «unaturlig sex, homoseksualitet og prostitusjon», ifølge det statlige medierådet. Minister Buturo fulgte opp med å fastslå at det er regjeringens oppgave å beskytte befolkningen mot «umoralske haier». I begynnelsen av juli i år benyttet han igjen anledningen til å kritisere homoseksuelle for «å bruke media til å fremme umoral og pornografi» da han åpnet et barnehjem.

«Lenge var homoseksuelle noe vi ikke en gang hadde hørt om, et fremmedelement i afrikansk kultur. Det er derfor med avsky at vi nå ser hvordan de skamløst forlanger å få sine interesser beskyttet ved lov», sa Buturo i et intervju med New Vision.

Nyfrelste kristne og afrikanske nasjonalister i Uganda finner hverandre i en felles overbevisning om at det ikke fantes seksuelle forbindelser mellom folk av samme kjønn før Afrika ble kolonialisert og «demoralisert» av de hvite. Men det var tvert imot, påpeker blant andre homoforskeren Marc Eprecht, forfatteren av boka Hungochani: The History of a Dissident Sexuality in Southern Africa (2005). Han viser til at det var homofobien og ikke homofilien som kom med kolonistene, i form av lover mot seksuell omgang mellom menn. Men mens kolonistatene i dag selv har avkriminalisert homoseksualitet, lever lovene i beste velgående i de tidligere koloniene, med Sør-Afrika som ensomt unntak.

Grunnprinsippet i Ugandas styresett er såkalt individuelt deltakende demokrati. Det kan kanskje høres stimulerende og mobiliserende ut, men er i praksis et effektivt hinder for folk som vil organisere seg fritt. Det har homoaktivistene fått merke. For at organisasjoner skal være lovlige, må de registreres. Sexual Minorities Uganda forsøkte i 2004, men ble nektet av myndighetene fordi de jobber for homofile og lesbiskes rettigheter.

Det gjør det ikke bedre at internasjonale bistandsorganisasjoner er skeptiske til å yte økonomisk støtte til organisasjoner som ikke har papirene i orden. Dermed ender aktivistene opp i et vakuum, der det som er av registrerte homoorganisasjoner seiler under diffuse eller falske flagg, i stadig frykt for å bli avslørt av myndighetene. Ytterst få tør stå fram og fronte det homopolitiske arbeidet, samtidig som det oppstår intern uenighet om fordelingen av det lille som er av penger og andre ressurser.

Da Victors hjem ble ransaket i fjor, paralyserte det de fleste homoaktivister. Ryktene florerte, folk ble paranoide, og plutselig stolte ingen på hverandre. Nå er de imidlertid i ferd med å finne tilbake igjen til hverandre. Victors valg om å gå til sak mot myndighetene har gitt de andre inspirasjon og mot til å kjempe.

Skal vinne

Juliet Victor Mukasa har bestemt seg for å være i Sør-Afrika mens hun venter på at saken skal komme opp. Hun er sliten av å måtte gjemme seg i Uganda. Men økende motstand til tross – hun er overbevist om at Smug og resten av homobevegelsen til slutt vil vinne kampen for å sikre homofile og lesbiske et minimum av rettigheter, også i Uganda.

– Folk sier av og til at jeg er gal som gjør dette, som tror at ting kan endre seg. Men vinner jeg ikke saken i Uganda, skal jeg kjøre saken videre, helt til den afrikanske domstolen. Og når vi til slutt har vunnet, skal selv de som sitter med makten ha lært at den tiden da de kunne behandle homoseksuelle etter eget forgodtbefinnende, er over.

---
DEL

Legg igjen et svar