Kjøpt og betalt krigsjournalistikk

Store deler av verdens journalister får økonomiske fordeler av å tilpasse rapporteringen sin til amerikansk politikk.

Ola Tunander
Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

 

Den 13. januar 2017 døde journalisten Udo Ulfkotte, bare 56 år gammel. Han hadde jobbet i 17 år som journalist og underredaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ). Som journalist var han hyllet, men han ble etter hvert i større grad en kritiker – på mange vis. Han konverterte først til islam, men ble deretter islamkritiker, og han ble også til en kritiker av amerikansk politikk. Han fortalte at han sammen med mange andre journalister hadde produsert fake news, falske nyheter, til de store avisene. I 2014 skrev han boken Gekaufte Journalisten, som snart kommer ut på engelsk under tittelen Journalists for Hire: How the CIA Buys the News. Til tross for at boken nesten ikke ble anmeldt i de store tyske avisene, ble den en bestselger i Tyskland.

Ulfkotte forteller om sin rolle som ung krigsreporter i Iran–Irak-krigen i 1988, da irakiske styrker under amerikansk ledelse og satellittstøtte satte inn giftgass produsert i Vest-Tyskland. Titusener av iranere døde av gassen. (En CIA-rapport hevdet i 1991 at irakisk giftgass hadde drept 50 000 iranere.) Ulfkotte hadde fotografert døde iranske soldater etter giftgassangrepene, og da han kom tilbake til Tyskland, trodde den da 28-årige Ulfkotte at dette var en stor nyhet. FAZ var ikke interessert. Det ble en kort notis med et minifotografi til. At irakere og amerikanere sammen med tyske gassprodusenter og diplomater hadde feiret seieren i giftgassangrepet mot Iran på Sheraton Hotell i Bagdad, var noe tyske medier ikke ville snakke om. Tyskeres bidrag til massedrap med giftgass er i sin alminnelighet en følsom sak i Tyskland. Tyske politikere reiste til Tel Aviv og ba om unnskyldning. Det skulle bare mangle – men hvorfor reiste de ikke til Teheran? Var ikke titusenvis av drepte iranere verdt en reise?

Tilpasset seg. Etter hvert lærte Ulfkotte seg å skrive innefor det som passet avisens policy. Han lærte seg å lytte til politiske signaler og publisere materiale som ble lagt frem for ham av CIA og BND (tysk etterretningstjeneste). Han ble invitert til konferanser og pressebriefinger. Han fikk gaver og store honorarer for å holde foredrag hvis han sa de rette tingene. Han tilpasset seg – og produserte det som i dag beskrives som fake news. Journalister kunne få 20 000 euro for noen minutters foredrag, som betaling for deres støtte til amerikansk politikk. Etterretningen ba dem publisere ferdigskrevet materiale i sitt eget navn. Man trenger ikke være enig i Ulfkottes islamkritikk eller hans støtte til høyregrupper for å sette spørsmålstegn ved denne tvilsomme praksisen. En representant fra BND ba Ulfkotte om å publisere en artikkel om Muammar Gaddafis produksjon av giftgass. Ulfkotte fikk dokumenter han ikke kunne kontrollere nærmere, men han og FAZ publiserte likevel artikkelen – som deretter ble gjengitt verden over. Hva som var falskt og hva som var sant, var det umulig å si noe om, men artiklene var ideelle for krigspropagandaen.

Hva som var falskt og hva som var sant var det umulig å si noe om, men artiklene var ideelle for krigspropagandaen.

En symbiose. I forkant av Irak-krigen presenterte noen personer med bånd til italiensk og amerikansk etterretning, falske dokumenter som knyttet Saddam Hussein til kjøp av uran fra Niger, med falske signaturer fra Nigers president og utenriksminister. Disse dokumentene ble presentert for journalister, og tatt på alvor av briter og av USAs visepresident Dick Cheney. Lureriet ble raskt avslørt av IAEAs direktør Hans Blix og av den amerikanske ambassadøren Joseph Wilson – men noen av de som sto bak hadde blitt avslørt allerede på 1990-tallene av den britiske BBC-journalisten Allan Francovich, som hadde gjort et stort antall intervjuer med etterretningsoffiserer, politikere og generaler. Francovich produserte flere dokumentarer for BBC. I 1997 skulle han gjennomføre et viktig intervju i Texas, men som eneste passasjerer ble han tatt til side på flyplassen i Houston og ført inn i et eget rom – der han døde av et hjerteinfarkt, 56 år gammel.

Ifølge Carl Bernsteins klassiske artikkel fra 1977 hadde over 400 amerikanske journalister samtidig vært ansatt av CIA. Flere av dem var også Pulitzerpris-vinnere. Det fantes da ingen sentral avis eller tv-kanal som ikke benyttet seg av ansatte i amerikansk etterretning. For en journalist kan det begynne med konferanser og reiser som etter hvert utvikles til en symbiose som er til fordel for begge parter. Mange journalister og forskere ser snart at denne symbiosen er en forutsetning for en karriere, med invitasjoner til konferanser, luksushoteller og reiser til eksotiske steder. Det er en verden som gir prestisje via personlige og uformelle samtaler med generaler, diplomater og sentrale politiske ledere. I dag er journalister vanligvis ikke ansatt av CIA i formell forstand. De får økonomiske fordeler av å tilpasse rapporteringen til amerikansk politikk. Det handler om politisk-økonomisk korrupsjon.

Lite man kan si. Jeg har selv holdt foredrag på amerikanske og europeiske krigsskoler, og på mange internasjonale militære og sikkerhetspolitiske konferanser. Jeg har lært mye av samtaler med amerikanske og britiske admiraler og generaler, og av samtaler med CIA-sjefer og forsvarsministre – men i disse foredragene kan man ikke kritisere amerikansk eller britisk politikk. Da blir man neppe invitert neste gang. Ved noen tilfeller har jeg fått invitasjonen min trukket tilbake – jeg har først blitt invitert til å tale, men deretter har noen i den høyeste ledelsen motsatt seg min deltakelse. Dette skjedde da jeg skulle holde foredrag for «The Naval Staff» i Pentagon. På en annen konferanse satt jeg i panelet ved siden av en amerikansk neokonservativ agent som hadde vært ansvarlig for USAs forhandlinger med Moskva. Best som vi satt der i panelet skrev han samtidig en epost og rapporterte til Washington at det jeg hadde sagt, ikke var i overensstemmelse med amerikansk politikk. Han sa også til meg at foredraget mitt ville få konsekvenser for meg, noe det også fikk. Etter hvert innser man at det er svært lite man kan si åpent. Man kan si en del og lære seg noen triks i uformelle samtaler, men i offentligheten kan man nesten ikke si noe overhodet.

Udo Ulfkotte søkte seg til dyrene. Han skaffet seg gjess, ender og kuer. Dyr har ikke baktanker, som mennesker. Dyr er ikke listige og slemme. Han hadde ikke lenger kontakt med kollegaene fra FAZ. Han regnet ikke med at boken hans skulle bli til en bestselger. Kanskje kom suksessen hans for sent. Han hadde hatt tre hjerteinfarkter før han døde.

---
DEL