Kjøpt og betalt krigsjournalistikk

Store deler av verdens journalister får økonomiske fordeler av å tilpasse rapporteringen sin til amerikansk politikk.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

 

Den 13. januar 2017 døde journalisten Udo Ulfkotte, bare 56 år gammel. Han hadde jobbet i 17 år som journalist og underredaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ). Som journalist var han hyllet, men han ble etter hvert i større grad en kritiker – på mange vis. Han konverterte først til islam, men ble deretter islamkritiker, og han ble også til en kritiker av amerikansk politikk. Han fortalte at han sammen med mange andre journalister hadde produsert fake news, falske nyheter, til de store avisene. I 2014 skrev han boken Gekaufte Journalisten, som snart kommer ut på engelsk under tittelen Journalists for Hire: How the CIA Buys the News. Til tross for at boken nesten ikke ble anmeldt i de store tyske avisene, ble den en bestselger i Tyskland.

Ulfkotte forteller om sin rolle som ung krigsreporter i Iran–Irak-krigen i 1988, da irakiske styrker under amerikansk ledelse og satellittstøtte satte inn giftgass produsert i Vest-Tyskland. Titusener av iranere døde av gassen. (En CIA-rapport hevdet i 1991 at irakisk giftgass hadde drept 50 000 iranere.) Ulfkotte hadde fotografert døde iranske soldater etter giftgassangrepene, og da han kom tilbake til Tyskland, trodde den da 28-årige Ulfkotte at dette var en stor nyhet. FAZ var ikke interessert. Det ble en kort notis med et minifotografi til. At irakere og amerikanere sammen med tyske gassprodusenter og diplomater hadde feiret seieren i giftgassangrepet mot Iran på Sheraton Hotell i Bagdad, var noe tyske medier ikke ville snakke om. Tyskeres bidrag til massedrap med giftgass er i sin alminnelighet en følsom sak i Tyskland. Tyske politikere reiste til Tel Aviv og ba om unnskyldning. Det skulle bare mangle – men hvorfor reiste de ikke til Teheran? Var ikke titusenvis av drepte iranere verdt en reise?

Tilpasset seg. Etter hvert lærte Ulfkotte seg å skrive innefor det som passet avisens policy. Han lærte seg å lytte til politiske signaler og publisere materiale som ble lagt frem for ham av CIA og BND (tysk etterretningstjeneste). Han ble invitert til konferanser og pressebriefinger. Han fikk gaver og store honorarer for å holde foredrag hvis han sa de rette tingene. Han tilpasset seg – og produserte det som i dag beskrives som fake news. Journalister kunne få 20 000 euro for noen minutters foredrag, som betaling for deres støtte til amerikansk politikk. Etterretningen ba dem publisere ferdigskrevet materiale i sitt eget navn. Man trenger ikke være enig i Ulfkottes islamkritikk eller hans støtte til høyregrupper for å sette spørsmålstegn ved denne tvilsomme praksisen. En representant fra BND ba Ulfkotte om å publisere en artikkel om Muammar Gaddafis produksjon av giftgass. Ulfkotte fikk dokumenter han ikke kunne kontrollere nærmere, men han og FAZ publiserte likevel artikkelen – som deretter ble gjengitt verden over. Hva som var falskt og hva som var sant, var det umulig å si noe om, men artiklene var ideelle for krigspropagandaen.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.