Kjønn uten skjønn

Et skrekkeksempel på hvor ille det kan gå når man bruker en moteriktig akademisk teori som kart, og prøver å tilpasse terrenget etter denne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mannsforskning er på ingen måte noe angrep på kvinneforskningen, den er snarere et klapp på skulderen. Felles for begge typer kjønnsforskere er at de leter etter kjønn høyt og lavt. På samme måte som man lette etter «rase» på 1930-tallet. Det vil alltid være problemer forbundet med å gjøre en (av mange) kvaliteter til selve kulturnøkkelen. Man leter og man leter og man finner og man finner.

I Mannedyret kommenterer Knut Kolnar et knippe filmer, hovedsakelig Siste tango i Paris, Falling Down, Fight Club, American Psycho, Nattsvermeren, Alt om min far og Romance. De fleste av disse filmene viser ekstreme menn i aktivitet, og Kolnar mener at de kan si noe om hva det vil si å være mann i dag. Hvilket kulturelt press som gjør menn til menn, og hva som eventuelt skjer hvis disse mennene ikke passer inn i det som forventes av dem.

«Kreativ» vold

Hovedpoenget til Kolnar er at hvis menn ikke klarer å kanalisere sitt begjær på fruktbare måter, tyr de til «kreativ» vold for å gjenopprette eller styrke sitt mannlige jeg. Problemet med denne forklaringen, er at Kolnar allerede har postulert at problemene skyldes trøbbel med mannsidentiteten. Hovedpersonen i Falling Down (spilt av Michael Douglas) tilhører åpenbart en ganske stereotyp mannstype. Det betyr likevel ikke at det først og fremst er problemer knyttet til det å være mann, vi er vitne til. Enda tydeligere blir dette med American Psycho: Kritikken av materialisme og hedonisme som både roman og film formidler, har svært lite med problematiske mannsidealer å gjøre. Det er kulturen og mentaliteten som er problemet.

Fra filmen Nattsvermeren trekker Kolnar frem den gale seriemorderen Buffalo Bill, og mener at dennes prosjekt med å lage en drakt av kvinnehud, og hans feminine poseringer foran speilet og så videre, sier noe om det ukomfortable ved å være stengt inne i mannskjønnet. Han får ikke spille ut hele sitt register som menneske…

Å gjøre den splitter pine gale seriemorderen Buffalo Bill til indikator på hva som feiler eller begrenser menn i dag, er komplett latterlig. Men slik kan det gå når man vet svarene på forhånd: Uansett hvilke filmer eller kulturelle uttrykk Kolnar tar for seg, finner han tegn på at «kjønn er i bevegelse», at «kjønnskompetansen endres» og at det er «uro i kjønnet». Dette får han for eksempel til å etterlyse en transvestitt eller androgyn karakter i Fight Club, som liksom kunne vise åpninger mellom manneverdenen og kvinneverdenen! Som de fleste andre har fått med seg, er det forbrukersamfunnet som gjør folk til zombie-lignende konsumenter som er problemet i Fight Club. Dette sies da også i klartekst av figuren spilt av Brad Pitt.

Ordjåleri

Et annet problem med Kolnars bok er at den er dårlig skrevet. Det er ikke grenser for hva slags ordjåleri han kommer trekkende med. Stadig vekk er det snakk om «drenering av kjønnet» (hvem drenerer?). Om Esther «Pirelli» Benestad: «Den begjærsoptikk hun blir fiksert gjennom i det offentlige rom, gir femininiteten et fundament.» Om Romance: «Det er en problematisk og farlig intimitet som skisseres, en intimitetskonstellasjon som refererer til en rekke av de kjønnsmessige dynamikkene som er på ferde, spesielt i den postmoderne urbanitet.»

I tillegg til dette er Kolnar svært upresis. Han snakker stadig om «en rekke måter» et eller annet utfolder seg på. I stedet for å begrense seg til de han nevner. Generelt savner jeg stadig vekk argumentasjon for de både merkverdige og upresise påstandene. I stedet får vi adjektiver, en fattig trøst: Det er «tunge føringer», «fatal lekkasje» og «sterke forbindelser». For øvrig behersker Kolnar ikke bruk av preposisjoner. Men det er kanskje fort gjort å glemme den slags nå man har større ord som skal innskrives i det postmoderne begjærsrommet.

Underliggende i Kolnars bok er en stadig kritikk av filmfigurer som lever overfladiske, materialistiske og hedonistiske liv. Og dette gjør de fordi de ikke klarer å hengi seg til den «orgastiske vellyst» som ligger i å la maskene falle og bare nyte, nyte og nyte. Altså en kritikk av hedonismen fordi den ikke er hedonistisk.

Jeg har ingenting positivt å si om denne boken.

---
DEL

Legg igjen et svar