Kjettersk filosofi-moro

Ny tegneserie gir gode fremstillinger av noen av den tidlige modernitetens klokeste hoder.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Et av mine første betydningsfulle møter med filosofien var den lille boken Marx for begynnere. Til forskjell fra de fleste introduksjonsbøker om marxismen var det imidlertid en tegneserie! Ikke bare det – den var både morsom og lettlest. For lettlest og for artig, vil sikkert noen innvende, men for min del var det nettopp det enkle og underholdende som var inngangen til Marx – og som, tenker jeg nå, kan være den nødvendige inngangen til mer avanserte tenkere for flere. Et sted må man begynne – og det er nettopp fraværet av skikkelige begynnelser som Marx for begynnere som er noe av problemet.

Steven og Ben Nadlers Heretics! føyer seg imidlertid fint inn i nevnte serietradisjon.

En god smaksprøve. Tegneserien tar for seg modernitetens store tenkere og vitenskapsmenn: Bacon, Newton, Galileo, Leibniz, Pascal og Spinoza. Forfatterne går samvittighetsfullt – om enn (naturlig nok) noe skjematisk – gjennom de forskjellige grublernes tanker. I likhet med en tegneserie som for eksempel Maus (Art Spiegelman, 1987 og 1992) behandles høyst alvorlige og vanskelige temaer fint i denne tegneserien. Jeg liker spesielt godt hvordan de høyttravende temaene får tilført en letthet gjennom dette formatet: Hele veien er det svært så morsomt, og jeg bekymres ikke et øyeblikk over hvor skjematisk disse vitenskapsmennenes og filosofenes tanker behandles. Det er ment som en smaksprøve, en begynnelse, som – forhåpentligvis – kan føre leseren videre til mer avanserte introduksjonsverk eller (aller helst) originaltekstene selv.

Det er likevel enkelte som får grundigere behandling enn andre.

Filosofiens prins. Særlig Spinoza får mye plass, noe som er velkomment for min del – dette er jo en filosof hvis aktualitet ikke har blitt mindre siden barokkens Amsterdam. Det er nok også den filosofen som flest moderne tenkere har blitt inspirert av – bare tenk på skikkelser som Gilles Deleuze, Antonio Negri og Michael Hardt. Det tilføyes riktignok intet nytt om hverken Spinoza eller noen av de andre – men vi får en rar og morsom linse å betrakte dem gjennom (det bør kanskje nevnes at Steven Nadler har skrevet den kritikerroste Spinoza: A Life). Denne linsen kan nok føre til noen snodige synsvinkler vi ikke har vært borti før, selv om det er vanskelig å regne ut eksakt hva som tilføres (det vil variere fra leser til leser).

Serien gir oss i hvert fall et snodig perspektiv på de saklige argumentasjonsrekkene, noe som gir de filosofiske ideene en bevegelighet og letthet de ikke hadde fra før.

Humoristisk touch. Et av høydepunktene, i så måte, er partiet som tar for seg den franske filosofen Nicolas Malebranche. Her kan vi nemlig se filosofen selv i 70-talls-outfit danse som John Travolta til Staying Alive, mens hans tanker om kausalitet og substans fremlegges. Når spørsmål som «Hvordan beveger kropper seg?» og «Hvorfor beveger de seg som de gjør?» legges frem med disko-dans som bakgrunn, gjør dette at grublingen rundt årsaksforhold blir mindre pretensiøs – og mer lettfattelig. For det er jo slik at det oftere er lettere å tenke der det er rom for smilet og latteren. Tenkning er ikke lenger så mye en prestasjon, når spøken er rett rundt hjørnet.

Hele veien er det svært så morsomt, og jeg bekymres ikke et øyeblikk over hvor skjematisk disse vitenskapsmennenes og filosofenes tanker behandles. 

Jeg må innrømme at jeg elsker det tåpelige ved slike sammenstillinger – Travolta og Malebranche, for eksempel – for er det noe som forhindrer mange fra å nærme seg filosofien, er det jo nettopp den gravalvorlige og knusktørre tonen tenkningen gjerne er belemret med. Det skal heller ikke stikkes under stol at tenkerne som behandles her, ikke selv er noen store humorister (hvilke filosofer er det, forresten?).

Begynnelsens verdi. Jeg husker jeg diskuterte Marx for begynnere med en eldre venn noen år etter jeg hadde lest den, og han innrømte – noe motvillig – at han hadde lest nettopp denne tegneserieversjonen av Marx i voksen alder før han snuste på filosofens egne tekster, og at han neppe hadde kommet inn i dette tankegodset om det ikke hadde vært for tegneserien.

Heretics! er langt mer avansert enn serien «for begynnere» som jeg falt for i puberteten; den går mye grundigere inn i argumentasjonen. Samtidig er den mer latterlig, på en fundamental måte, siden alle filosofene vi stifter bekjentskap med, virker ganske tåpelige slik de fremstår i serien. Tåpeligheten er på sin plass, den har en funksjon, fordi den justerer bildet av filosofene som utilnærmelige autoriteter og bringer dem, på denne måten, nærmere oss.

Lavterskelfilosofi. Heretics! minner meg – som sagt – på hvor viktig det er å anerkjenne begynnelser: Klarer vi ikke finne en inngang til det vi ikke kan eller ikke kjenner, vil vi i hvert fall ikke få noen kjennskap til det. Dermed bør terskelen være lav i starten.

Faktum er at tegneserier som dette kan lære oss noe om vårt forhold til kunnskap hele livet; for vi må opprettholde disse begynnelsene for både andre og oss selv, slik at vi kan vende tilbake til start og begynne på nytt uansett hvor langt vi har kommet i det øvrige spillet. For vi blir aldri så utlærte og smarte at vi ikke bør begynne på nytt innimellom – tror vi det, er det i hvert fall hevet over enhver tvil at det er nettopp det vi bør gjøre.

---
DEL