Kjerringer mot strømmen

Johanne Reutz tapte mot Arbeiderpartiet fordi hun var kvinne, men står tilbake som en vinner i historien, mener forfatter Randi Aas.

I januar kom historiker og lærer Randi Aas (61) ut med boka «Mellom Frontene». Boka handler om Johanne Reutz, (1896-1989), en kontroversiell dame i norsk arbeiderbevegelses historie.

– Boka er den første grundige beskrivelsen av Johanne Reutz’ arbeid og rolle i norsk arbeiderbevegelse. Når startet din interesse for Reutz?

– Det begynte for mange år siden da jeg leste selvbiografien hennes «For likeverd og fred». Siden fikk jeg høre at hennes etterlatte papirer lå på Kornhaug Norsk Fredssenter, i Follebu i Gausdal. I to år, mellom 1994 og 96 arbeidet jeg med dette stoffet. Det var svært interessant. Selv prøvde jeg å få kontakt med henne på slutten av 80-tallet. Da hadde hun imidlertid fått slag og mistet talens bruk. Jeg kom for seint, forteller Randi Aas.

Håndverkerslekt

Johanne Reutz vokste opp i Bergen. Faren Adam Munthe-Reutz var skipskaptein. Moren, Ragnhild Jørgensen, var av håndverkerslekt og drev i mange år kaffehus og kafé.

Da Johanne var 10 år gammel, mistet faren jobben noe som rammet familien hardt økonomisk. Johanne gikk lærerskolen, men trivdes ikke. I 1920 reiste hun til England og var en tid på Woodbroke, et college drevet av kvekere. Mellom 1921 og 1925 arbeidet hun i Statistisk sentralbyrå sammen med sin tremenning, byråsjef Eilif Gjerdmoe. De giftet seg i 1940, men fikk ikke barn sammen. I 1925 ble Johanne Reutz ansatt i LOs statistiske kontor, 29 år gammel. Her arbeidet hun blant annet med å skrive konjunkturoversikter til forbundene og til arbeideravisene for å underbygge arbeidernes lønnskrav. Kontoret var preget av en røff kroppsarbeiderkultur, fjernt fra hennes eget miljø. «De ble aldri glade, bare irriterte», skrev hun i et tilbakeblikk i 1983 om tiden på kontoret.

– Også den gang ble det brukt «herskerteknikker» mot kvinner?

– Ja, og jeg skal gi deg et eksempel. Johanne var invitert til Fredrikstad sammen med en mannlig stortingsrepresentant for å legge fram Arbeiderpartiets kriseplan. Da hun begynte å snakke, forlot mannen demonstrativt lokalet. Selv mente hun at forklaringen måtte være at hun hadde snakket om et emne som vanligvis var forbeholdt menn, og som menn mente de hadde enerett på. Selv om det var Reutz som hadde arbeidet med å utforme krisekravene, regnet stortingsmannen det som en selvfølge at det var han som skulle snakke om det temaet, forteller Randi Aas.

I 1927 fikk Johanne Reutz permisjon for å ta embetseksamen i sosialøkonomi. Høsten 1928 var hun tilbake på LO’s statistiske kontor, nå som cand.oecon. Det ga faglig tyngde og tiltrengt selvtillit. Ved siden av Aase Lionæs var hun eneste kvinne i LO/DNA-apparatet med høyere økonomisk utdanning.

Kvinneorganisering

– En av Johanne Reutz kongstanker var at kvinnene, både i LO og i Arbeiderpartiet, trengte sine egne organisasjoner. Det ville gjøre det lettere for arbeiderkvinnene å komme til orde og fremme sine krav, mente hun. Men også fordi kvinner og menn hadde forskjellige krav. Hun ønsket selvstendighet i forhold til partiet, og mente at arbeiderkvinnene på enkelte områder hadde mer å vinne på å samarbeide med borgerlige kvinneforeninger som Norsk Husmorforbund og Sanitetskvinnene. Målet hennes var et sosialistisk kvinneforbund som de hadde i Sverige og Danmark, forteller Randi Aas.

Dette var tanker som skapte konflikt i forhold til i partiapparatet, også i forhold til Åse Lionæs som mente det var utenkelig å samarbeide med de borgerlige kvinneorganisasjonene så lenge partiet ikke hadde et slikt samarbeid. Johanne Reutz ble stemplet som kvinnesakskvinne, et kraftig politisk skjellsord den gang.

I 1923 ble Arbeiderpartiets kvinneforbund oppløst, i tråd med Kominterns krav om at selvstendige kvinneorganisasjoner ikke skulle forekomme. I stedet ble Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat opprettet. Av sekretariatets seks styremedlemmer, kom to fra partiets sentralstyre. Disse to var alltid menn. Kvinnesekretariatet valgte på sin side to medlemmer til partiets sentralstyre. Slik kom Johanne Reutz inn i partiets innerste sirkler.

– På landskvinnekonferansen i november 1939 ble Reutz valgt som leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat med 115 stemmer. Motkandidaten Aase Lionæs, som var innstilt av valgkomiteen, fikk bare åtte stemmer. Et faktum som mange, blant annet Pax Leksikon, har oversett, forteller Randi Aas.

Kvinneorganisering En annen av Johanne Reutz’ kampsaker, var opprettelsen av LO’s kvinnenemnd. Da forslaget første gang ble reist i 1936, ble det avvist av samarbeidskomiteen mellom LO og DNA som var redd det kunne splitte LO i en kvinne- og en mannsorganisasjon. Kvinneagitasjonen var en oppgave for AOF mente sekretæren i LO, Lars Evensen og la til: «I landsorganisasjonen blir alle behandlet likt.»

På Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse i 1939 reiste Reutz forslag om å opprette LO’s kvinnenemnd på nytt. En enstemmig konferanse vedtok å oversende saken til sekretariatet slik at de kunne fremme den for den kommende LO-kongressen. På grunn av krigsutbruddet ble det ikke noe av. Høsten 1940 ble det imidlertid tatt et nytt initiativ, denne gang fra kvinnelige forbundsstyremedlemmer som ba om å bli godkjent som Landsorganisasjonens Kvinnenemnd. Forslaget ble vedtatt av sekretariatet i LO.

– Kvinnenemnda fortsatte sitt arbeid under krigen, nærmest i illegalitet. Blant annet ble planene lagt for Arbeiderkvinnenes FagligeHusmorforbund.. Meningen var at disse planene skulle legges fram for Kvinnesekratariatet etter krigen. Etter krigen ble imidlertid organisasjonen etter initiativ fra Konrad Nordahl, erklært ulovlig. Arkivet ble hentet i Reutz’ sitt hjem i Asker. Da kvinnenemnda i LO feiret sitt 25-års jubileum i 1965, ble det utgitt et festskrift. Johanne Reutz’ innsats og arbeid i Kvinnenemnda ble ikke nevnt med ett ord, sier Randi Aas.

Nytt samlingsforsøk

Et nytt samlingsforsøk for norske kvinneorganisasjoner så dagens lys i august 1945. Denne gangen var Arbeiderpartiets kvinnesekretariat med fra starten. Johanne Reutz var fratatt alle sine verv i partiet og i fagbevegelsen og deltok av den grunn ikke. Kvinnesekretariatet i Arbeiderpartiet hadde beholdt sin gamle «sentralisme», noe som ga lite albuerom for lokalt samarbeid.

Sentralt i sekretariatet unngikk man kritikk av regjeringen som var styrt av Arbeiderpartiet. Også dette samarbeidsprosjektet fikk en kort levetid. Da Samarbeidsnemnda satte i gang en aksjon for å få flere kvinner på Stortinget, nektet Kvinnesekretariatet å delta. Og da nemnda i mars 1946 avviste å behandle et forslag om abort, meldte Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat seg ut i protest. Nok et samarbeidsforsøk hadde strandet.

Også når det gjaldt gifte kvinners rett til arbeid, gikk Reutz foran. Først i 1936, med fallende arbeidsledighet, vedtok LO’s landskvinnekonferanse å oppheve «restriksjonene» mot gifte kvinners yrkesdeltakelse. Men seieren satt langt inne og ble møtt med motstand blant annet av redaktøren i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, som mente at kravet var «borgerlig kvinnesak.» Kvinnene måtte vente på arbeiderklassens maktovertakelse, mente han. Dette var for drøy kost for mange. Reaksjonene var sterke, ikke bare fra store deler av pressa og de andre politiske partiene, men også hos sine egne. I januar 1937 vedtok DNA’s landsstyre å fjerne begrensningene i de gifte kvinnenes yrkesdeltakelse. Ikke av prinsipielle grunner, men fordi ledigheten nå var langt mindre enn i de verste kriseåra. Samtidig fortsatte problemene for gifte kvinner i jobb. I oktober 1937 ble en ekspeditrise sagt opp i Oslo Samvirkelag. Med Viggo Hansteen som advokat gikk kvinnen til sak og vant i høyesterett. Gifte kvinner var heretter sikret retten til arbeid, i hvert fall på papiret.

På kollisjonskurs

– På en rekke områder, faglige såvel som politiske, sto Johanne Reutz i opposisjon til partiledelsen. Ser du noen fellesnevner her?

– Sakene var mange, de gikk over en rekke år og dekket et vidt spekter. Johanne Reutz var anti-militarist. Derfor var hun motstander av partiets nye linje fra 1936 med økte bevilgninger til forsvaret. Ved krigsutbruddet i 1940 støttet hun «Folkereisning mot krig» og oppropet organisasjonens leder Olaf Kullmann la fram 22. april 1940 hvor han ber det norske folket om ikke å ta del i den pågående stormaktskrigen. Reutz gikk inn for at Norge skulle søke fred med Tyskland, etter dansk modell. En annen ting som provoserte partitoppen kraftig var at hun nektet å bruke Kvinnesekretariatet til «Kvinnenes arbeidshjelp», en krigs- og kriseberedskap med bakgrunn i Finlandskrigen. Hun var også motstander av at statistikkontoret ble slått sammen med AOF, noe hun så på som enda en måte for partitoppen til å vingeklippe henne. Johanne Reutz kjempet med nebb og klør mot at Arbeiderpartiet, og spesielt de hun kalte «klikken», Torp, Gerhardsen og Tranmæl, styrket sin innflytelse i LO. Arbeiderbevegelsen skulle være partipolitisk uavhengig, mente hun. Dette var et prinsippspørsmål for henne og er nok fellesnevneren i hennes opposisjon til partiledelsen, sier Aas.

Stripete?

– Det gikk mange rykter om Johanne Reutz under krigen, både som fagperson og som kvinne. Hvem satt ut disse ryktene og hva besto de i?

Hun skal ha vært for «tjenestevillig», hun skal ha holdt forelesninger på LO-skolen sammen med NS-ledere, holdt foredrag i Trondheim og deltatt i festlig sammenkomst med minister Lippestad.

– Etter krigen mistet Reutz vervene sine i Arbeiderpartiet og LO. Hvordan forsvarte Reutz seg mot disse beskyldningene?

– I LO’s egen granskningskomite het det: «man uttaler sin sterkeste kritikk over fru Johanne Reutz’ holdning under den nazistiske ledelse i Landsorganisasjonen, og finner at hun etter dette ikke bør inntas i sin tidligere stilling i Landorganisasjonen». Saken var imidlertid ikke ferdig med det. Den begynte nå å bli en belastning for partiapparatet som blant annet møtte sterk kritikk fra mindretallet i granskningskomitéen og fra NKP. Nå gjaldt det plutselig å forhindre at Reutz-saken ble lagt fram for LO- kongressen som en del av granskningsrapporten. I stedet ville man prøve å få til et kompromiss med Reutz. Det lød slik: «Det bekreftes at når fru Johanne Reutz ikke tiltrådte sin stilling som leder av LO’s statistiske kontor etter frigjøringen, så skjedde dette etter eget ønske. Det bekreftes videre at det intet er å utsette på hennes nasjonale og politiske holdning under krigen.»

– Men saken sluttet ikke med det som så ut til å bli en fullstendig seier for Johanne Reutz. I siste time grep Martin Tranmæl inn og forlangte siste del av kompromisset strøket! Enden på visa ble at hele saken ble droppet og tatt ut av granskningsrapporten, forteller Randi Aas.

– For sin egen del forsvarte Reutz seg med at hun kun hadde utført sitt arbeid i LO som tidligere. «Hvis arbeid med lønnsspørsmål og matproblemer er å være tjenestevillig, ja da var jeg tjenestevillig,» sa hun. «Men ikke overfor nazistene, derimot overfor medlemmene. Det var ingen annen instans som tok seg av arbeidernes levekår den gang. Noen måtte gjøre det, og det førte med seg et nødvendig samarbeid med okkupasjonsmakten.»

Vinneren

– Hva er det som har gjort størst inntrykk på deg ved personen Johanne Reutz?

– Jeg tror det som har gjort mest inntrykk på meg er hennes evne til å stå opp i mot makta og hennes evne til å holde fast ved sin overbevisning. Vår tids holdningsløshet og ensidige fokus på materiell rikdom og maktposisjoner, trenger et korrektiv ved å vise fram slike personligheter som Johanne Reutz. På den politiske banen møtte Johanne Reutz mange nederlag. Men i et historisk lys ser jeg henne som en vinner. Hvis jeg har fått fram dette i boka, er jeg fornøyd, avslutter Randi Aas.

---
DEL

Legg igjen et svar