Kjernekraft og ulverøst

To platealbum har ligget på mitt bord en stund. Begge er spilt inn høsten 2003 og utgitt i fjor. Men der opphører likheten – dette er to høyst forskjellige produksjoner, en smekkfull av improvisasjon, en sannsynligvis uten. Et pastellfarget omslag viser noe som likner et fugleøye. «Nuclear assembly hall» (Okkadisk OD12049) er en dobbelt-CD – […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To platealbum har ligget på mitt bord en stund. Begge er spilt inn høsten 2003 og utgitt i fjor. Men der opphører likheten – dette er to høyst forskjellige produksjoner, en smekkfull av improvisasjon, en sannsynligvis uten.

Et pastellfarget omslag viser noe som likner et fugleøye. «Nuclear assembly hall» (Okkadisk OD12049) er en dobbelt-CD – tittelen må vel bety noe sånt som «kjernefysisk forsamlingssal». Assosiasjonen er forklarlig når dette dreier seg om en sammensmelting av gruppene «Atomic» og «School Days».

Fellesnevnere i denne konstellasjonen er bassisten Ingebrigt Håker Flaten (33) og trommeslageren Paal Nilssen-Love (30). Disse to utgjør selve kraftkompet i moderne norsk jazz, de har begge vært aktive fra tidlig på 90-tallet, ble jazzutdannet omtrent samtidig i Trondheim, og gikk læretida sammen i flere band.

Fra Chicago og Sverige

Tidlig i 2000 møtte de Chicago-avantgardistene Ken Vandermark (saxer og klarinetter) og Jeb Bishop (trombone). Kvartetten kalte seg for «School Days» og spilte inn ei plate med tittelen «Crossing Division». Den svenske vibrafonisten Kjell Nordeson sluttet seg til, de hadde en rekke vitale konserter, hvorav en på Blå høsten 2001 ble tatt opp og utgitt som CD’en «In our times». På denne tida hadde Flaten og Love også blitt med i andre multinasjonale band, som «No Spaghetti Edition», «The Thing», «Schorch trio» – og ikke minst suksessbandet «Atomic».

I «Atomic» spilte svenskene Magnus Broo (trompet) og Fredrik Ljungkvist (saxer og klarinetter), samt vår glitrende pianist Håvard Wiik. I mai i fjor omtalte vi de to platene bandet har rukket å gi ut, «feet music» fra 2001 og «boom boom» fra 2002. Vi skrev om «melodisk medrivende tema av boppig karakter, mye dramatikk, humor, frie partier og lange linjer i solistenes improvisasjoner», om veksling «fra det innadvendte til fyrverkerier av raffinert villskap … Litt av et band!».

Møtet mellom «Atomic» og «School Days» fant sted i NRK i august 2003. Begge band dyrker fri ekspressiv improvisasjon, men jeg har en følelse av at «School Days» i så måte er det mest «svevende», mens den mer basiske swing kommer fra solistene i «Atomic». Det som virker sterkt, er nettopp den heftige vekslingen mellom det frie rytmiske og den metriske swing, og dynamikken fra hektiske utbrudd til den sarte ballade. Solistinnslagene kommer aldri i noen tilvent orden, det er kreativitet på alle plan. Vi får ni lange spor, to signert Ljungkvist, mens de sju andre musikerne på demokratisk vis deler de øvrige komponistrettighetene. Over en og en halv time musikk uten dødpunkter.

Ulvestemmer

Bak albumet «Wolfvoices» (Hot Club HCRCD 2028) står den eminente pianisten Egil Kapstad. Han har vært en av de viktigste musikerne i norsk jazz siden tidlig på 60-tallet, kjent for sin stillferdige spillestil i Bill Evans’ ånd. Men han har også viet en del av sitt liv til studier av såkalt «seriøs» musikk, kontrapunkt, harmonilære og tolvtoneteknikk (med Bjørn Fongård og instrumentasjon med Sigurd Berge.)

Fra og med 2003 har han som første norske jazzmusiker vært statsstipendiat og har kunnet vie seg mer til komposisjon. På «Wolfvoices» har han med seg jazzfeller som Bjørn Alterhaug, Gunnar Andreas Berg, Trond Kopperud og Per Nyhaug, men dette dreier seg om musikk i ren europeisk konserttradisjon.

Tittelsporet er skrevet for symfoniorkester, men store deler av komposisjonen er vekslinger og samspill mellom piano (Kapstad), perkusjon (Nyhaug), fiolin (Mette Steen), valthorn (Eyvind Andreassen) og ulvehyl! Åpning med forsiktige instrumentantydninger, en fløyte ligger over, el-piano og bjeller overtar før et kraftig paukeslag setter et klagende ulvehyl i gang, snart i samspill med strykeren. Fascinerende stemninger.

«Laterna Arctica» består av tre korte stykker for fløytist (Maiken Mathisen Schau), skapt i en felles form med forsiktige åpninger utviklet mot heftigere rytmikk og spesielle effekter. Den lengste komposisjonen heter «Det gamle paradis», der Trondheim Kammerkor fremfører tekster av Harald Sverdrup, vekselvis resiterende og syngende, noen stemmer er talekor mens andre samtidig skaper klanger. I et langt midtparti bringer jazzmusikere fram stillferdige sfæriske klanger. Temaet er hav, hvaler og ulver – vi aner et budskap fra naturvennen Egil Kapstad.

---
DEL

Legg igjen et svar